Mari og en ettermiddag i Seoul

I det siste har det vært altfor lite søvn og altfor mye alkohol. Det var derfor ekstra herlig å dra til Seoul med Lillebror og Frk Seoul i går. Siden Lillebror er fra landsbygda helt sørøst i Korea, var han imponert over det meste. Dette førte til at vi dro opp i 33. etasje i Jongno Tower og fikk en fantastisk utsikt over Seoul (definitivt et alternativ om det regner dagen vil skal opp Namsan).

Frk Seoul tok oss også med til Jonggak, Gwanghwamun Square og så videre til Insadong. I Insadong endte vi opp på øverste etasje i en supersjarmerende bygning som var bygget som en vindeltrapp, bare uten trapper. Forklaringer har aldri vært min sterke side. Vi fant oss en benk og segnet sammen. Det var så vidt jeg orket å løfte telefonen for å ta bilde av takpynten, men det gikk til slutt.

På metroen på vei hjem var det vanskelig å holde seg våken, og Lillebror duppet av flere ganger. Det tar på å være turist.

Mari og Yeosu Expo

Søndag ettermiddag satt Godgutten og jeg kursen sørover mot Sør-Jeollaprovinsen og byen Yeosu for å se Expoet. Til sammen var vi inne på området i ni timer: to og en halv time søndag kveld, og seks og en halv time på mandag. Noe slitsomt, da det var enormt med folk og derfor mye kø. Det meste var verdt det, noe ikke.

Akvariet var utrolig vakkert med 36 000 fisk og andre svømmende saker. Den koreanske paviljongen hadde en knallfin kuppel med film (som var noe vel selvelskende, men det får vel heller være). The Big O hadde et veldig fint vann- og ildshow, men var en del av det største problemet i mine øyne: showet hadde en fortelling, men alt foregikk på koreansk. Dette gjentok seg på omtrent alt. I noen av de få internasjonale paviljongene (Japan, USA (sjokk nok), Danmark og Qatar) var det nok engelsk til at det gikk helt fint, men i alle de andre vi var i satt Godgutten igjen med bedre opplevelser enn meg.

Ikke for det, USA sin paviljong var helt forferdelig dårlig, selv om det foregikk på engelsk. Vi holdt på å fryse ihjel, og alt materiellet handlet om hvor fantastisk USA var, og hvordan verden ville gå under om USA ikke fortsatte som de gjorde.

I den norske paviljongen forsto jeg minimalt, da alt foregikk på koreansk, men jeg tror Godgutten koste seg. Godt nok for meg.

Min favoritt var Qatar. Jeg er så enkel at om jeg får en gave, blir jeg glad. Og i Qatar sin paviljong fikk vi en pins med det koreanske og qatariske (?) flagget på, og alle jenter fikk hennatatoveringer.

I tillegg hadde pappfigurer til å ta bilder av.

Vi var ikke innom i alle paviljongene, men med en nesten fem timer lang hjemtur var vi fornøyde med det vi hadde fått med oss. Og ser ikke bort i fra at det kan bli en tur til Milano for å se på i 2015 også.

Mari og hjemturer

Det ble en tur til Norge. Men det var bare så vidt. Flyet mitt fra Seoul til Beijing var nemlig så forsinket at jeg måtte løpe og ta taxi fra terminal 2 til 3. Bare for å få beskjed om at flyet til København ikke ville få flytillatelse før halvannen time etter planlagt.

Vi var hjemme i Haugesund klokken ett i natt, et døgn og en halv time etter at jeg sto opp i Korea for å begynne på turen. I dag kommer forhåpentligvis også kofferten min. Satser også på å komme inn i norsk tidssone før jeg drar tilbake igjen neste torsdag. Jetlag's a bitch.

Mari og visumløse tilstander

Siden Norge og Korea er så gode venner, kan vi henge i hverandres land helt fritt i 90 dager uten visum. Dette syns jeg selvfølgelig er helt fantastisk, men nå som jeg har flyttet hit har jeg for første gang begynt å bekymre meg over at det faktisk er en grense. Jeg flyttet hit den 18. april, og kan derfor være her til 17. juli. Dette hadde vært fryd og gammen, hadde det ikke vært for at jeg på den tiden sannsynligvis kommer til å være Bridezilla, noe som er et nokså dårlig utgangspunkt for en utenlandstur. Og siden bryllupet står den 5. august, og de siste gjestene blir til den 12., kan det være en god idé å la være å reise ut på tur så pass sent at det ikke blir stress i den enden heller.

Jeg har halvveis klart å lure Godgutten til å bli med, men så begynner problemene. Siden det bare blir en helgetur (torsdag eller fredag til søndag) kan vi ikke dra så veldig langt bort. Og siden det bare er for en helg, er jeg ikke kjempe innstilt på å bruke enormt med penger på det heller. Men jeg vil ha strand. 35 grader, sol og strand. Godgutten vil helst ha noe kaldere. Og han vil til et sted med god mat. Akkurat nå står valget mellom Fukuoka og Taipei. 

Fukuoka har mye god mat, og siden vi var der i mars, vet vi ca hva vi kan forvente oss. Ingen av oss snakker et ord japansk, men japanerne er kjempesøte, og vi (ok da, jeg) kjenner folk der.

Taipei ligger mye lengre sør, og har derfor et mye finere (les: varmere) klima. De snakker også kinesisk der, så vi ville ikke hatt større problemer enn at tegnene rundt oss er tradisjonelle. Nå må jeg si at jeg aldri har hørt noe spesielt om det taiwanske kjøkken, men de har den restauranten jeg har aller mest lyst til å spise på i hele verden. Og på kartet ser det ikke ut til å være avskrekkende langt borte fra havet heller. Jeg har også en venninne som bor i Kina, som jeg ikke har sett på over to år som muligens også blir med

Ok, jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke vurderer Fukuoka i det hele tatt, men Godgutten må jo få tro han er med og bestemmer. Selv om han i dette tilfelle ikke er det.

Mari og lett pakking

Mindre enn et døgn etter at jeg kom hjem fra Japan var jeg på vei ut dørene igjen. Denne gang med retning Nanjing og Suzhou. Siden det kun er en tredagerstur tenkte jeg at jeg nå en gang for alle skulle bevise for meg selv at Godgutten har vært flink som lærer av lett pakking. I min lilla og svarte Hello Kitty-sekk presset jeg derfor kun ned fire t-skjorter og fire sett med undertøys- og sokkeskifte. Ytterjakken skulle holde meg varm, og jeg kom ikke til å dø av å gå i samme jeans tre dager på rad. Jeg var kjempeimponert over meg selv.

Skjedde selvfølgelig det som ikke skulle skje. Vi hadde vært i luften en liten time, og maten var servert. Siden det var et nattefly var jeg ikke sulten, og valgte og sove mest mulig. En trøtt Mari er nemlig en gretten Mari. Jeg satt ved vinduet og sov dårlig. Selvsagt hadde jeg glemt nakkeputen hjemme, så nakkesmertene gjorde soveforsøkene mine utfordrende.

Plutselig kjenner jeg det blir varmt i fanget mitt. Veldig varmt. Jeg hopper til, og åpner øynene. Fyren som sitter ved midtgangen holder en kopp te, nå halvtom, over fanget mitt. Forvirret åpner jeg matboksen min og leter etter en serviett, men hellet har seg sånn at det kun er en våtserviett inni. Jeg prøver derfor å grave frem sekken min med bena, for å finne frem papirlommetørklene mine. Fyren ser håpløst trist ut, og prøver å gi meg våtservietten sin. Jeg rister på hodet og begynner å trykke papirelommetørklene mine mot buksene. Hele det venstre låret er klissvått.

Tre tørk og ingen stor forskjell senere gir jeg opp. Låret mitt begynner å bli ubehagelig kjølig, men det har virkelig ingen løsning. Ikke kan jeg legge ytterjakken varmende over, for da blir jeg luktende grønn te de neste tre dagene, og selvagt har jeg heller ikke skiftebukser med meg. Heldigvis lander jeg midt på natten, så jeg får tid til å skrubbe låret og forhåpentligvis få det tørt nok til å ikke se ut som om jeg har tisset på meg på min store sightseeing dag i Nanjing i morgen. Så spennende kan vel byen umulig være at det er et vanlig syn.

Mari og flymat

Jeg har, i likhet med de aller fleste vil jeg tro, aldri vært noen stor fan av flymat. Iallefall ikke etter jeg ble så stor at jeg ikke fikk barnematboksen. Daff gjenoppvarmet mat uten smak er liksom ikke den store kulinariske opplevelsen.

Flymaten på flyet fra Seoul til Hefei nå i ettermiddag var dog hakket mer spesiell. Jeg fikk to bokser, en med gjenoppvarmede dumplings (noe som er ekstremt bra til Air China å være), og en med smør. Kun smør. Noen og tjue små bokser med smør.

Forvirret kikket jeg rundt meg for å sjekke om dette var en spøk. Dessverre/heldigvis var de to setene ved siden av meg tomme, så jeg fikk ikke noe svar på matboksforvirringen med en gang. Flyvertinnen var ikke kommet så langt bak på de neste rekkkene, så jeg fikk oppmerksomheten hennes, og snudde matboksen mot henne med et digert spørsmålstegn i ansiktet.

Reaksjonen var lettende. Hun begynte å le og unnskyldte seg, tok smørboksen og ga meg en identisk boks. Da jeg åpnet den var det derimot et rundstykke, en skinkesalat, en liten eske frukt og diverse sauser oppi. Jeg spiste forsåvidt like minimalt som vanlig, men kanskje en smule mer en om jeg ikke hadde fått byttet ut smøtboksen.

Mari og jetlag

Etter 26 timers reising, var jeg i går kveld endelig på plass i Ansan. Utsultet etter kun flymat i et døgn, og trøtt etter minimalt med søvn. Etter en skål frokostblanding var det derfor bare så vidt jeg klarte å komme meg inn på sengen før jeg sovnet.

Da Godgutten kom hjem tre timer senere sto jeg opp igjen, og var uthvilt nok til å spise kimchidumplings (anbefales i grunnen ikke) og nuddler med ham. Siden han skulle på jobb igjen i dag, la vi oss relativt tidlig.

I tre-tiden i natt våknet jeg, da jeg fremdeles er i norsk tidssone i hodet mitt. Jeg lå en god time og lurte på hva jeg måtte gjøre søndag kveld, og om jeg måtte fikse noe annet enn skolebøker og husleie neste uke. Til slutt sovnet jeg igjen.

Da Godgutten gikk på jobb i halv åtte-tiden, våknet jeg nok til å si ha det bra, og at jeg skulle stå opp snart selv. Så sovnet jeg igjen.

Kvart over tre i ettermiddag våknet jeg igjen, sjokket over å ha sovet bort 18 av de 21 timene jeg hadde vært i Korea. Resultatet av dette bli nok dessverre minimalt med søvn før langt etter midnatt nå i kveld. Håper jeg klarer å snu nå i helgen, ellers kan det bli hardt å ta igjen det klassen gjorde forrige uke.

Mari og kulde

Livet i Korea er som vanlig rolig og avslappende. Vi hadde planer om å dra til Seoul og Lotteworld (verdens største innendørs fornøyelsespark), men sov isteden til 12, bestilte mat inn og så mange episoder av CSI.

Når Godgutten er på jobb, er det mer CSI og nok Facebook for å dekke de siste to månedene uten. Et par ganger har jeg også dratt meg ned på den lokale butikken i pysjamasen, diger vinterjakke og -sko, for selv om jeg hater kulde, virker ikke minusgrader like kalde her i Korea. Hadde jeg ikke visst at Ansan er en kystby, hadde jeg tippet på innlandsklima.

På søndag setter jeg kursen for Haugesund, og jeg gruer meg allerede vinden og kulden, selv om det er flere grader varmere der enn her i Ansan.

Mari og ferie

Endelig ferie, og endelig tilbake i Korea. Sykt herlig å slippe leiligheten min hvor det aldri blir mer en 16 grader, selv om air conditionen konstant står på 33.

Da vi landet i Seoul i ettermiddag sa de at det var minus 10 grader ute, noe som nesten fikk meg til å snu. Men så kom jeg ut, og det var nesten som pluss 5 i Chengdu. Tørr kulde, i en vakker verden kunne vi nok vært venner.

Nå har jeg 9 dager her i Korea, og så drar jeg hjem til Norge. Gleder meg!

Mari og vinterplaner

Da var flybillettene til Norge kjøpt. Vil derfor mest sannsynligvis bli å finne på Haugalandet fra 15. januar til 22. februar. Mulig neste semester begynner igjen den 20. februar, men det er ikke hver dag min oldermor blir 100, så jeg har tatt mine prioriteringer.

Mari og besøk fra Norge

De siste 10 dagene har jeg hatt besøk av min onkel og to kusiner. Vi (eller noen av oss) har sett og spist det meste Chengdu har å by på, og så hadde vi en avslutningshelg i Beijing. At deres fly hjem var et døgn forsinket var selvsagt ikke en del av planen, men alt i alt syns iallefall jeg det har vært koselig.

Chengdunesisk mat -omtrent det eneste måltidet der alle ble mette uten at vi måtte ringe McDonalds etterpå.

Muren med fotostjernene

Minggravene. Bilde til fremtidig skoleraport

Vi spiste også koreansk med min tidligere SofaSurfer (midten) og hennes utkårede.

Mari og Koreatur

Korea, her kjem eg!

Mari og back in business

Da har jeg vært i Kina i fire timer. Jeg har fått tatt nye passbilder, spist lunsj, delvis pakket ut, og nå holder jeg på og sovne stående. Jeg fikk sove en del på flyet, men det føles likevel unaturlig å være våken.

Da jeg var ute fikk jeg mange eksempler på at jeg virkelig ikke var i Europa lengre. Gutten som syklet inn på det offentlige toalettet (stress å låse sykkelen), en strømkabel som lå i gaten og slang og så nokså farlig ut, og hundrevis av mennesker som ser på meg fordi jeg ser eksotisk ut. Heldigvis bare to uker til jeg drar til Korea.

Mari og ny Koreatur

Korea er det fineste landet jeg vet om. Eller kanskje det ligger på delt førsteplass med Norge. Alt kjennes rent, det er muig å få tak i normal mat, internett funker som bare det og folk er bare så mye søtere enn i Chengdu.

Hadde det bare ikke vært for at jeg aldri husker hvordan man skruer på TVen her, hadde alt vært perfekt. Seriøst, hvorfor trenger man to kontrollere med til sammens 97 knapper? Jeg bare nevner det liksom.

Mari og nordkoreanske drømmer

I dagmorges sto alarmen på 6, men likevel ble det tid for drømmer før jeg våknet.

Jeg var her i Chengdu med Godgutten, da vi bestemte oss for å dra til Myeong Dong (shoppingstrøk i Seoul). Siden det tar 4 timer å fly, bestemte vi oss for å teleportere via internett. Null stress, selvfølgelig. Problemet var bare at vi endte opp i et hotellrom i det sentrale Nord-Korea.
Det var selvsagt ikke internett der, så vi kunne ikke teleportere tilbake (så hvordan vi endte opp der er litt fussy). Det løste vi ved å gå på North Korea sings America-karaoke. Eieren var en sur middelaldrende dame, som spurte Godgutten om han var en god kommunist. Han svarte ja med nordkoreansk dialekt, men den var tydligvis ikke så god, for eieren begynte å kjefte og smelle. Jeg sa Godgutten måtte passe seg, for Nord Korea var farlig for ham.

Og så våknet jeg bekymret. En halvtime senere mente Godgutten (over telefon) at drømmen var et tegn på at jeg ville dra på shopping og til Nord Korea, men var bekymret for sikkerheten. For en gangs skyld virket ikke drømmetydning helt på jordet.

Mari og lunsj i Seoul

I dag fikk Godgutten endelig fri, og da gikk turen til Seoul, og lunsj med Storemammaen, Sønnen og Gangsterkoreaneren. Været var perfekt, humøret strålende og maten god. Seoul har sjel.

Mari og Koreatur

Da var jeg på plass i leiligheten til Godgutten. Eller, strengt tatt har jeg vel nesten vært her i et halvt døgn nå, men det tok sin tid å våkne (vi kom frem kvart på tre i natt), finne internett (Gudgutten ga meg selvsagt feil passord før han gikk på jobb i dag -det er godt jeg er så lur!), og å finne den dingsen jeg kan lade dataen med (koreanerne bruker nemlig en stikkontakt som ser nesten helt lik ut som den norske, men det er den selvsagt ikke).

Det er fantastisk å være tilbake, men samtidig holder jeg på å fryse meg ihjel. Jeg reiste fra 31 grader og skyer, og kom frem til 14 og styrtregn. La oss bare si at jakken jeg vurderte å ikke ta med, kom kjapt på.

Noe av det jeg liker best med Korea når jeg er her hjemme alene, er at alle nettsidene jeg vil inn på er åpne. Unntatt kinesiske YouKu da selvfølgelig, så jeg får ikke sett mer på Frustrerte Fruer før jeg er tilbake i Kina. Krise.

Satser på å få lagt ut bilder så snart jeg begynner å ta noen.

Mari og matlaging uten stekeovn

Neste fredag ettermiddag setter jeg meg på flyet til Korea. Der skal jeg endelig møte Godgutten igjen, men på grunn av hans travle jobb kommer jeg til å se ham minimalt. Derfor har jeg store planer om å leke god kjæreste når jeg ser ham, ved å lage mat og leke husmor.

Problemet er bare at stekeovner er nokså uvanlige ting på koreanske kjøkken, og Godguttens kjøkken er ikke utypisk koreansk. Jeg har derfor gått gjennom hele kokeboken min (ok, der er bare på 32 sider) og lett etter mat man ikke trenger stekeovn for å lage. Resultatet er nedslående.

Pannekaker, arme riddere, kjøttkaker, pasta og tacosuppe. Ingenting mer. Og du kan jo jeg kommer til å sette igang med kjøttkaker. Arme riddere er forsåvidt heller ikke middagsmat, så om jeg finner på at jeg burde lage mat mer en tre ganger kan det bli trøbbel.

Det er nesten litt flaut at jeg fikk 6 i heimkunnskap den gang da.

Mari og nye eventyr

Da var det i boks. Sør-Korea 29. april til 8. mai og Norge 6. juli til 24. august.

At kontoen nå er fullstendig tom, er selvsagt et ubetydelig problem.

Mari og hjemreiser

Etter 24 timer på tog, 12 timer venting på Hanois grufullt kjedelige flyplass, ett times fly, en natt i City of Eternal Spring og et nytt ett times fly, er vi endelig hjemme i Chengdu. Så var det selvfølgelig rett på jobb i dag og skole i morgen. Livet er unødvendig brutalt enkelte ganger.