Mari og en ny epoke

Da var jeg gift. Og ikke bare det, jeg har klart å lure verdens fineste Godgutt til å gifte seg med meg. Er ikke det en bragd, så vet ikke jeg.

Men med et epokeskille som dette er det ofte greit å begynne med blanke ark og skarpe tegnestifter, og jeg har derfor opprettet en ny blogg, hvor det blir mer av ingenting, slik det har vært helt siden jeg begynte med denne bloggen i november 2008. Takk for meg for denne gang, vi sees kanskje på den andre siden!

Mari og Seoulaktiviteter

Siden jeg er en hobbyplanlegger, har jeg hatt det kjempegøy de siste ukene. Liste opp og liste ned om når bryllupsgjestene kommer og drar, hvor de skal bo, og hva som er nærmeste metrostasjon for dem, hvor jeg skal være til enhver tid, anbefalte steder for gjester å dra på egenhånd, nyttige fraser, aktiviteter jeg ikke har ansvar for og aktiviteter jeg har ansvar for. Sistnevnte kan sees under.

Det meste står på kinesisk, og noen få på koreansk, for at det skal være praktisk her i huset (denne listen henger på kjøleskapet -jeg har tre versjoner til, hvorav de fleste er på norsk). Datoene er fargeklassifisert etter hvilken ukedag de er på, men den er dessverre ikke helt korrekt. På grunn av ettermiddagsvarmen har vi valgt å flytte 노래방 fra klokken to til klokken åtte på kvelden den femte. Tabbe å glemme å si fra, liksom. Men frykt ikke -jeg kommer til å plage deg som gjest med alt dette mer når du kommer.

Mari og sneak peaks

Halvannen uke igjen til bryllupet, og alt er på plass. Jeg vet jeg sa at jeg ikke kom til å legge ut bilde av brudekjolen min før etter bryllupet, men jeg klarer rett og slett ikke å la være.

Her ser du posen alt ligger i, boksen som kjolen er i og bunnen av underkjolen. Er den ikke fin, vel?

Mari og galbi

Av all den koreanske maten som jeg har smakt, er galbi min absolutte favoritt (å si galbi er strengt tatt ikke det jeg mener når jeg sier det, for det rette ordet er gogigui, men Godgutten retter aldri på meg når jeg sier galbi, og siden jeg skriver om min forståelse av ting rundt meg, kommer jeg ikke til å bruke det rette ordet). Å si galbi er som å si grillmat, for det finnes en haug forskjellige varianter.

Den mest populære i Korea heter samgyeopsal, og er svinekjøtt som ligner mistenkelig mye på bacon. Ifølge Gudgutten er det ikke bacon, men det som ligger på andre siden av baconet på grisen. Jeg forblir skeptisk, men uansett hva det er er det godt.

Her i Jeongnam spiser vi moksal minst en gang i uken. Dette er også svinekjøtt, men det er nakkekjøtt, og dermed også mindre fett. 

Min favoritt over alle favoritter, og maten jeg er sikker på de server i himmelen, er ggot galbi sal. Dette er noe mer eksklusivt siden det er biffkjøtt, og vi må helt til Ansan for å få det (altfor eksklusivt for søte lille Jeongnam), men det er så verdt det at det er skummelt. 

Skikkelig galbi skal forresten grilles over grillkull -elektriske bordgriller gir alltid et skuffende resultat. Munnen din kommer til å takke deg om du er kresen når du prioriterer grillkull når velger restaurant.

Mari og en kveld i Gangnam

I går kveld dro Godgutten og jeg til Gangnam i Seoul for å treffe gamle klassekamerater. Det hele startet veldig bra, og endte forsåvidt ganske bra, men dagen i dag har vært hard. Akkurat som den er hver gang jeg er ute med de tre koreanerne.

Etter en heller god middag dro vi på bar, hvor Gangsterkoreaneren skjenket meg. Eller kanskje det var jeg som skjenket meg selv, det er ikke så lett å si. Nok drikke ble det iallefall.

Etterpå fant vi ut at det var en god idé å gå på 노레방 (karaoke). Så snart vi var inne i rommet vårt, sovnet Godgutten på sofaen. At han ikke våknet av at vi brølte inn i mikrofonene er enten et mirakel eller et tegn på hvor mye alkohol han hadde innabords.

I dag hadde jeg en knusende hodepine frem til tolv (heldig som jeg er fikk jeg ikke sove igjen etter halv ni), og jeg har flere vondter enn mammaen min pleier å ha. Jeg hadde aldri trodd det gikk an å få blåmerke på innsiden av ringefingen, men heldigvis fikk jeg iallefall noe ny lærdom utav gårsdagens tur.

Mari og spicy kylling

I går kveld fikk jeg plutselig lyst på take out mat, og når det kommer til mat er ikke Godgutten vanskelig å be. De få gangene vi bestiller mat hjem har det alltid vært frityrstekt kylling, som egentlig er ganske godt. Likevel ville jeg prøve noe nytt, og ga Godgutten frie tøyler til å bestille. Noe som viste seg å ikke være en god idé.

Det mannen i kyllingsjappa beskrev som søt kylling med litt smak, viste seg og være dødelig sterk kylling som selv Godgutten slet med å spise. Lippene mine var i full fyr og flamme, og etter den andre biten og to glass melk, måtte jeg se meg slått. Gudgutten klarte å spise en god del, men vi endte opp med å kaste over halvparten. Tro meg når jeg sier at det er siste gang vi kommer til å bestille noe "med smak" på.

Mari og tordenstormer

Det er sjelden jeg er redd for hardt vær, men i natt hører definitivt til de sjeldne. Rundt klokken tre i natt våknet vi av et sinnsykt rabalder utenfra. I overkant av et tordennedslag i sekundet og et lysshow uten like, i tillegg til at det virket som om værgudene kastet digre bøtter med vann om gangen. De få sekundene det ikke kom lynnedslag, hørte vi flere titalls bilalarmer som hadde blitt satt av av nedslagene. Og selvfølgelig var det en vind som virket utav denne verden.

Midt oppi alt dette hørte vi noen metallyder, som om noen prøvde å åpne ytterdøren vår fra utsiden. For å si det mildt, var jeg livredd.

Det at vi sov med alle vinduene åpne, gjorde nok at lyden virket ekstra høy. Med en gang Godgutten lukket soveromsvinduet, virket det hele litt bedre, men metallyden fortsatte. Jeg satt med nødnummeret ferdigtrykket inn i mobilen mens Godgutten listet seg ut for å sjekke. Han kom tilbake smilende. Det viste seg at vinden holdt på å flytte på vinduene på terassen (nederste bildet), men siden de er så tunge og vansklige å flytte, kom lyden ut. Godgutten lukket dem helt, og verden ble nesten stille.

I dag er terassen fullstendig oversvømt, og klærne som hang til tørk skal få seg en ny tur i vaskemaskinen. Ellers er alt som det var. Heldigvis.

Mari og en måned

I dag er det akkurat en måned til bryllupet. En måned, en time og ti minutter, for å være helt eksakt. Kjolen er bestilt, alt er i orden på stedet bryllupet holdes, og liste opp og liste ned er skrevet om de fleste detaljer. 

Den første gjesten kommer om 25 dager, seks timer og fem minutter, før skredet av gjester kommer fra Norge de fire følgende dagene. Jeg tror jeg kommer til å få se mer av IIA enn noen gang før, da alle over seksti, pluss den første gjesten skal hentes. Ikke det at det er så mange over seksti som skal være med, men å komme seg gjennom passkontrollen tar tid, og så skal bagasjen hentes, og jeg er av dem som heller kommer 20 minutter før flyet har landet, enn 20 minutter etter.

Heldigvis er Godgutten jeg skal gifte meg med, og ikke en likesinnet kontrollfrik planlegger. Det kunne blitt stressende.

Jeg tror alt kommer til å gå fint, jeg.

Mari og hanbok

I dag har vi vært å bestilt brudekjole. 

Den skal være rosa, hvit, lyseblå og lilla. Jeg tror den kommer til å bli kjempefin. Mest fordi jeg valgte fargene selv. Men også fordi hanboker er veldig fine. Det tar tre uker å lage den, men jeg kommer selvsagt ikke til å legge ut bilde før etter bryllupet. ♥

Mari og Yeosu Expo

Søndag ettermiddag satt Godgutten og jeg kursen sørover mot Sør-Jeollaprovinsen og byen Yeosu for å se Expoet. Til sammen var vi inne på området i ni timer: to og en halv time søndag kveld, og seks og en halv time på mandag. Noe slitsomt, da det var enormt med folk og derfor mye kø. Det meste var verdt det, noe ikke.

Akvariet var utrolig vakkert med 36 000 fisk og andre svømmende saker. Den koreanske paviljongen hadde en knallfin kuppel med film (som var noe vel selvelskende, men det får vel heller være). The Big O hadde et veldig fint vann- og ildshow, men var en del av det største problemet i mine øyne: showet hadde en fortelling, men alt foregikk på koreansk. Dette gjentok seg på omtrent alt. I noen av de få internasjonale paviljongene (Japan, USA (sjokk nok), Danmark og Qatar) var det nok engelsk til at det gikk helt fint, men i alle de andre vi var i satt Godgutten igjen med bedre opplevelser enn meg.

Ikke for det, USA sin paviljong var helt forferdelig dårlig, selv om det foregikk på engelsk. Vi holdt på å fryse ihjel, og alt materiellet handlet om hvor fantastisk USA var, og hvordan verden ville gå under om USA ikke fortsatte som de gjorde.

I den norske paviljongen forsto jeg minimalt, da alt foregikk på koreansk, men jeg tror Godgutten koste seg. Godt nok for meg.

Min favoritt var Qatar. Jeg er så enkel at om jeg får en gave, blir jeg glad. Og i Qatar sin paviljong fikk vi en pins med det koreanske og qatariske (?) flagget på, og alle jenter fikk hennatatoveringer.

I tillegg hadde pappfigurer til å ta bilder av.

Vi var ikke innom i alle paviljongene, men med en nesten fem timer lang hjemtur var vi fornøyde med det vi hadde fått med oss. Og ser ikke bort i fra at det kan bli en tur til Milano for å se på i 2015 også.

Mari og Hello Kitty Café

I dag var Porsgrunn og jeg i Hongdae i Seoul, nærmere bestemt på Hello Kitty Café. Og jeg sitter fremdeles igjen med nok sukker i blodet til å vare ut neste helg.

Grunnet dårlige veibeskrivelser (kartet vi hadde sa vi skulle ut utgang 5 på metroen, noe som selvsagt viste seg å være feil), men takket være GPS kom vi oss til slutt frem til Seouls mest rosa café.

Jordbærkake (₩10 000) og Vaniljeis og frukt med vaffel (₩4 500). Begge var veldig gode, selv om vaffelen var så hard at plastikkniven min nesten knakk.

(Alt interiøret var i forskjellige nyanser av rosa, så de fleste bildene ble nokså mørke)

Brownie og Tiramisu (ca ₩5 000 hver). Brownien var god, men Tiramisuen smakte som ustekt kakedeig. Og ikke på en god måte. Æsj. Men vi fikk i oss nok sukker til å gå rundt i en søt tåke i noen timer. Skal gjentas.

Mari og irrasjonelle frykter

Da jeg var mindre (både i alder og størrelse) var jeg ikke redd for noe spesielt. Mørket, dyr og steder som gravplasser og gamle, forfalne hus var bare det de var, og hadde ingen spesiell fryktingytende effekt på meg. Selvfølgelig lot jeg som jeg var redd for edderkopper, men det var bare fordi vennene mine var det, og jeg ikke ville bli sett på som rar.

De siste årene har jeg derimot begynt å frykte det irrasjonelle. Spesielt det at alle verdens slanger er ute etter meg. Jeg forventer nesten alltid at det plutselig skal dukke opp en diger kobra i leiligheten min og drepe meg. Selvfølgelig finner du ingen ville kobraer i Korea, og iallefall ikke i tolvte etasje i blokken vi bor i. Men det er ikke det som betyr noe. Det er ikke sannsynligheten jeg går etter, for det er umulig. At jeg stadig leser ting i nyhetene om folk som har slanger som kjæledyr, men ikke helt har fått med seg at de er giftige, og ender opp i nyhetene som "den idioten som kjøpte en kobra på ferie, men glemte å lukke buret", er nok verdens verste hobby, fordi jeg ender opp med å tro kobraen kommer etter meg. 

Å kalle det hobby er nok å ta det et steg for langt, men det er mer en selvpiningssak. Jeg klarer ikke å la være. Som det å se filmen Snakes on a Plane. Da jeg så den syns jeg det var verdens dummeste og dårligste film, men i ettertid har jeg ubevisst klart å overbevise meg selv om at det faktisk kan skje. La oss bare si at jeg ikke bruker flydoene. 

Da jeg var hjemme, dro vi en tur til Vikedal. Da pappa sa han hadde sett "ei sleva" nede på marken, fikk jeg for meg at det betydde huggorm. I mitt hode var den i tillegg minst tre meter lang. Og den kunne lukte min frykt og nøt det.

Etter at vi var hjemme i Haugesund igjen, viste det seg at "sleva" ikke betyr huggorm. Det betyr stålorm. De vet selv jeg at ikke er skumle. Hersens dialekt.

Men frykten stopper ikke med slanger. Jeg har blitt redd for dyr, både de slemme, og de som er snille som lam. Bokstavelig talt. Sauer er enormt skumle. For ikke å nevne kuer. Fy flate. Å si at jeg ikke kunne bodd på landet (Jeongnam teller ikke, fordi det er på størrelse med en liten norsk by), er en underdrivelse. Frykten for at en ku skulle bryte seg inn på soverommet mitt og angrepet, hadde fått meg til å ligge søvnløs i ukesvis. Hvert sauebrek hadde fått meg til å fyke sammen.

Mulig jeg bodde for lenge alene i Kina. At jeg har lagd meg frykter for å få tiden til å gå. Håper bare Godgutten kan kurrere meg nå som vi endelig bor sammen igjen.

Mari og hjemturer

Det ble en tur til Norge. Men det var bare så vidt. Flyet mitt fra Seoul til Beijing var nemlig så forsinket at jeg måtte løpe og ta taxi fra terminal 2 til 3. Bare for å få beskjed om at flyet til København ikke ville få flytillatelse før halvannen time etter planlagt.

Vi var hjemme i Haugesund klokken ett i natt, et døgn og en halv time etter at jeg sto opp i Korea for å begynne på turen. I dag kommer forhåpentligvis også kofferten min. Satser også på å komme inn i norsk tidssone før jeg drar tilbake igjen neste torsdag. Jetlag's a bitch.

Mari og 骊歌

I mitt forsøk på å utsette støvsuging, har jeg begynt å gå gjennom de linkene jeg har lagret under musikk her innpå Safari. Noen slettes før de blir åpnet, andre nytes, og noen få må bare deles.

Gala - 骊歌

Grunnen til at jeg i hele tatt fant denne sangen til å begynne med, er at det første tegnet er mitt kinesiske navn (马丽) satt sammen til ett tegn (骊). Selvopptatt Baiduing? Mulig. Men det gir resultater.

Mari og visumløse tilstander

Siden Norge og Korea er så gode venner, kan vi henge i hverandres land helt fritt i 90 dager uten visum. Dette syns jeg selvfølgelig er helt fantastisk, men nå som jeg har flyttet hit har jeg for første gang begynt å bekymre meg over at det faktisk er en grense. Jeg flyttet hit den 18. april, og kan derfor være her til 17. juli. Dette hadde vært fryd og gammen, hadde det ikke vært for at jeg på den tiden sannsynligvis kommer til å være Bridezilla, noe som er et nokså dårlig utgangspunkt for en utenlandstur. Og siden bryllupet står den 5. august, og de siste gjestene blir til den 12., kan det være en god idé å la være å reise ut på tur så pass sent at det ikke blir stress i den enden heller.

Jeg har halvveis klart å lure Godgutten til å bli med, men så begynner problemene. Siden det bare blir en helgetur (torsdag eller fredag til søndag) kan vi ikke dra så veldig langt bort. Og siden det bare er for en helg, er jeg ikke kjempe innstilt på å bruke enormt med penger på det heller. Men jeg vil ha strand. 35 grader, sol og strand. Godgutten vil helst ha noe kaldere. Og han vil til et sted med god mat. Akkurat nå står valget mellom Fukuoka og Taipei. 

Fukuoka har mye god mat, og siden vi var der i mars, vet vi ca hva vi kan forvente oss. Ingen av oss snakker et ord japansk, men japanerne er kjempesøte, og vi (ok da, jeg) kjenner folk der.

Taipei ligger mye lengre sør, og har derfor et mye finere (les: varmere) klima. De snakker også kinesisk der, så vi ville ikke hatt større problemer enn at tegnene rundt oss er tradisjonelle. Nå må jeg si at jeg aldri har hørt noe spesielt om det taiwanske kjøkken, men de har den restauranten jeg har aller mest lyst til å spise på i hele verden. Og på kartet ser det ikke ut til å være avskrekkende langt borte fra havet heller. Jeg har også en venninne som bor i Kina, som jeg ikke har sett på over to år som muligens også blir med

Ok, jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke vurderer Fukuoka i det hele tatt, men Godgutten må jo få tro han er med og bestemmer. Selv om han i dette tilfelle ikke er det.

Mari og nasjonaldagen

Ok, det ble ingen feiring. Jeg gikk glipp av påmeldingsfristen for ambassadens arrangement, men har hørt det skal være ganske tamt uansett. I frykt at dette sakte, men sikker glir over til å bli en matblogg, legger jeg likevel ut bilde av min ikke helt über-norske middag. Siden det bare er du som leser dette uansett, mamma.

Det hele begynte med at jeg for en eller annen grunn hadde bestemt meg for å lage ratatouille. Jeg gikk på butikken og kjøpte squash og tomater, og fant ikke ut før jeg kom hjem igjen hvordan ratatouille faktisk forberedes (jeg leser sjelden gjennom ting). Liksom, det er jo bare stekte grønnsaker. Det hadde jeg jo i går. Så jeg bestemte meg for å hakke opp en mengde grønnsaker, frese en kyllingfillet, legge begge deler opp i en ildfast form, hive på en klatt smør og diverse krydder, og sette det hele på 200 grader i stekeovnen til det så spiselig ut. En grei plan i og for seg, hadde det ikke vært for at jeg hev på altfor mye smør. Etter 50 minutter i ovnen var jeg for sulten til å bry meg om det var ferdig, så da begynte etegildet.

Selv om bildet ikke er av kjempekvalitet var det et heller vellykket måltid. Jeg har ganske mye smørsaus igjen, men det kunne ha vært så mye verre. At det ikke var verdens sunneste måltid gjør ikke så mye, for maten jeg pleier å spise er ikke kjempeusunn. Og det må da være lov til å bruke litt ekstra smør på Grunnlovens 198-års dag.

Mari og lett påvirkelig

Etter litt for mange episoder Eat Your Kimchi, fant jeg ut at jeg også hadde lyst på stekt mat inni tacolefse. Siden jeg ikke hadde lyst på eggerøre og tomat, slik det så ut som de lagde, tok jeg alle de grønnsakene vi hadde i kjøleskapet og begynte å skjære. 

Tre hvitløker, en liten brokkoli, en kvart paprika, tre shiitakesopper, en liten gulrot og en diger potet

Det tok dog ikke lang tid før jeg forsto at jeg hadde skjært opp altfor mye grønnsaker. Det ble en del facepalmer også, da poteter tydligvis trenger ganske mye lengre tid på stekepannen enn det hvitløk gjør. Gammel vane er vond og vende?

Skålen er ganske stor, den bare ser veldig liten ut

Lefsene ble stappfulle, og ikke spesielt lette å snu, men nomnomnom så godt! Nok grunn til å fortsette å se maaaange flere episoder med Eat Your Kimchi (som forsåvidt ikke er en matblogg).

Mari og stekeovn

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke har kjempemange oppskrifter som fungerer uten stekeovn. Det sagt, så kan jeg likevel steke meg grønnsaker og lage meg hurtigris og nuddler som alle andre mindre begavede kokker. Men nå trenger jeg ikke lengre å bekymre meg for for mye repitisjon i næringen når Godgutten er på jobb. Vi har nemlig fått oss en stekeovn.

Den er ikke mye å se til, og den ser litt malplassert ut på kjøkkenet vårt, men den kan steke mat. Ikke bare det, men den har også mikrobølgeovn-, grill- og steamingfunksjoner, og en haug andre funksjoner som jeg ikke aner hva er. Og den kan snakke. Stekeovnen min kan snakke. Forsåvidt kun på koreansk, så jeg forstår ikke mer enn at "Åben" betyr stekeovnsfunksjon, men det er jo bare det som trengs. Jeg blir sulten bare av å se på den. Mulig det blir tidlig lunsj i dag. Nomnomnom.

Mari og hurtigris

Siden Godgutten er på jobb dag ut og dag inn, er lunsj og middag mitt eget ansvar, slik det var da jeg bodde i Kina og Godgutten var her. Forskjellen er bare at Godgutten nå faktisk ringer og spør om jeg har spist, og det er en teit ting å lyve om. Og siden jeg verken har nummeret til McDonalds eller Pizza Hut har jeg nå forbarmet meg over min nye venn hurtigrisen.

Den ser slik ut.

Og det er så altfor lett å lage. Man åpner fliken litt,

stapper den i mikroen i to minutter,

og så voilà, risen er klar til å spises.

Selvfølgelig vet jeg at kun ris ikke utgjør et måltid, men grønnsakene jeg stekte i dag så ikke så appetittelige at de fortjente et bilde. Nomnomnomnom.

Mari og 동남훼미리 아파트 104-1212

Nå er vi endelig ferdiginnflyttet i 동남훼미리 아파트 bygning 104 leilighet 1212. Det er fremdeles noen ting som ikke er helt klart -vi mangler en kommode og TVen er ikke montert enda- men det begynner å kjennes som hjemme. Med det er det derfor på tide med en liten bilderunde.

Når man kommer inn

(siden det alltid er fint vær her blir bildene mot den retningen ganske mørke)

Stuen sett fra den andre retningen

Kjøkken

Soverom

Bad

Opprinnelig gjesterom, men har blitt klesskap

Terrasse/vaskerom