Mari og jul i februar

I går var det duket for julefeiring med "pappaslekten". Kanskje de andre ikke var helt enige, men min julestemning var helt på topp. Det så ut som jul (juletre, snø utendørs), det luktet som jul (pinnekjøtt) og det hørtes ut som jul (11 familiemedlemmer samlet, med lav julemusikk i bakgrunnen). Til og med mine besteforeldre i Spania fikk være med, via Skype. Som min onkel påpekte: "Vi leker ikke jul".

Juletreet, importert fra IKEA i Kina, var pyntet, og under lå det pakker.

Pinnekjøttet smakte jul. Blir det noe bedre?

Mari og SFO

Du vet du ikke snakker med voksne når det første spørsmålet du får er hva yndlingsfargen din er, og ikke hva du heter eller hvorfor du er der.

En gruppe seks-åringer spurte meg om dette i dag, og da jeg sa rosa, fikk jeg bedrevitende til svar: "Det visste jeg før jeg spurte. Det er fordi genseren din er rosa."

Kan man noe annet enn å si seg enig?

Mari og Frøken Mexico på tur

I helga gikk turen til Bergen via Oslo. Det gikk helt strålende, hadde det ikke vært for at vi gikk tomme for bensin på veien ned fra Vøringsfossen.

Frøken Mexico til bil som bremset ned og rullet ned vinduet for å spør om alt sto bra til der vi trillet ned de bratte bakkene i 20 km/t:

"Dokken har vel ikkje tilfeldigvis ei bensinkanna? Ikkje det, nei? Nei, då får me trilla viare!"

Vi kom oss til slutt ned til Øvre Eidfjord, hvor en hjelpsom nederlender, som tilfeldigvis drev et åpent gjestegiveri i bygda, kjørte Frøken Mexico til bensinstasjonen i Eidfjord, fikk henne tilbake til bilen, og hjalp oss å få bensinen på tanken uten bensinkanne (ikke så lett som det høres ut).

Mari og hjemreiser

I helgen var jeg i Beijing. Det var en super helg, hvis man bare ser bort i fra at det var iskaldt bare man stakk nesetippen ut døren, og at jeg ble syk. Men det var ikke det jeg hadde planer om å skrive om. Fokuset ligger nemlig på hjemreisen.

Det var selvsagt kjipt å reise fra Beijing, for det er en ganske kul by. Likevel, da jeg satt i flyet på vei hjem og flyvertinnene stoppet filmen min (The Painted Veil) for å si at vi nærmet oss Chengdu, og at TVene våre derfor ble koblet ut, var det en slags lykkefølelse som gikk gjennom meg. 

Vi kom inn i terminalen, og fikk se at det regnet katter og hunder utendørs. Det var 11 grader og regn. Lykke.

Jeg ventet i taxikøen i et kvarter, og hele veien hjem pratet taxisjåføren om løst og fast. Etter en stund så jeg blokken min tårne seg opp foran meg. Følelsen av å være hjemme.

Inni leiligheten var det like varmt som utenfor, 11 grader. Gulvet var iskaldt, stuebordet var iskaldt og badet føltes som nordpolen. Ingen tok imot meg og ønsket meg velkommen hjem, frokostskuffen var tom og alt var stille. Likevel var jeg hjemme. Det var helt fantastisk.

Nå gleder jeg meg til å dra hjem til Norge. Jeg elsker å komme hjem og ikke være alene.

Lurer forresten litt på hvordan The Painted Veil ender. Har en viss anelse, men hadde vært fint å slippe å lure.

Mari og pakking

En gang i tiden var jeg god til å pakke. Det var på den tiden det fremdeles var gøy også. Akk, som tiden forandrer seg.

Jeg har fremdeles lista som sier nøyaktig hva jeg kommer til å trenge, men den fungerer bare ikke like bra lengre. Den er den samme selv om jeg skal en langhelg til Beijing eller Suldal. Selv om den ikke spesifiserer med ting som "den blå hettegenseren" (som forøvrig ikke får bli med til Beijing da den er klissvåt fordi jeg glemte å sette på vaskemaskinen før jeg gikk å la meg i gårkveld), føler jeg den er håpløs og lite til hjelp.

Ikke hjelper det at jeg lider av akutt sokkemangel heller. Mulig jeg må finne meg en ny måte å gå på, eventuelt bruke andre sko, for sånn i gjennomsnitt må jeg kaste et par sokker annenhver dag. Håper de har sokker i Beijing, for i kofferten ligger det tre par, og sokkeskuffa er helt tom.

Nå satser jeg bare på at jeg har nok klær og ting med meg til helgeturen, og at jeg kan overleve på det.

Mari og kinesisk nyttår

Det er ikke hver år jeg får feire nyttår mer enn en gang. Det har jeg dog fått nå i år.

Da Lærer Li for noen måneder siden spurte om jeg ville bli med henne hjem til 南充 for å feire kinesisk nyttår, trodde jeg hun spøkte, og derfor lo jeg det bort. I dag kom jeg hjem etter 4 dager i den "lille" byen to timer nordøstover.

Nanchong er en søt by med befolkning på rett over en million. Byen er todelt med en gammel og en ny del, der den nye er så godt som forlatt. Det er ikke ofte du går nedover en gate i Kina og må speide etter folk, men det må du her. Det var originalt ment som et nytt senter, men det slo ikke helt an, så nå er alle butikklokalene forlatt og hele området musestille.

Jeg fikk føler virkelig jeg fikk møte Sichuan hua da jeg ikke forstod noe kinesisk enn det Lærer Li sa. Det at man i Nanchong ikke trenger "sh" lyden, som for meg er hele grunnlyden i standard mandarin, kan ha noe med saken å gjøre. Det er i alle fall det jeg forteller meg selv.

Engelsk var heller ikke noe jeg støtte mye på. Totalt 4 personer pratet engelsk til meg, og da er jenta på KFC som fortalte meg "Your Chinese is good!" inkludert.

Forsøk på engelsk var derimot mulige å finne, som da vi dro til den nye delen av Nanchong for å besøke Majoren og hans familie.

Supersjarmerende, etter min mening.

Vi besøkte også Lærer Lis videregående skole, og selv om det var vinterferie, fant vi en gjeng ivrige kinesere som spilte nasjonalsporten.

Jeg fikk også smakt en god del mat jeg aldri hadde trodd jeg måtte trø i meg, men det har jeg dessverre ingen bilder av, da jeg ikke fikk meg til å spør lov til å knipse. Men tro meg, det var mye graps.

Fyrverkeriet var koselig, og gjorde virkelig opp for mangelen av himmelpryd ved vestlig nyttår. Fredag er det forresten klart for nytt fyrverkerishow, da det markerer siste festdagen ved kinesisk nyttår. Denne feiringen får jeg da i Beijing.

Snakker om sola, så dundrer det ganske godt utenfra stuevinduet mitt for øyeblikket. Det er vel bare slik det skal være -kineserne er glade i fyrverkeriet sitt akkurat slik vi nordmenn er glade i ostehøvelen vår.

Mari og travel hverdag

Jeg liker å være travel. Det får meg til å føle meg levende. For all del, jeg har ikke noe imot å sose bort en dag på sofaen med dataen på fanget, men når da dagen er omme og jeg går for å legge meg, føler jeg jeg har gått glipp av noe.

Jeg elsker å være organisert. Programmet iCal er i så stor grad en del av hverdagen min at jeg blir helt svimmel bare på tanken om å være borte fra det. Og programmet er selvsagt så oppdatert som det blir. På grensen til skummelt for noen, men jeg liker å kunne vite akkurat hva jeg gjorde/skal gjøre den og den dagen.

Nå om dagen er det mye som skjer. Først og fremst fordi det er vinterferie, men også fordi jeg liker at mye skjer, og derfor legger jeg planer.

21.1: Middag med Skogsjenta

22.1: Lunch og middag med lærer Li

23.1: Julegavehandling og pannekaker med lærer Li

24-27.1: Nanchong med lærer Li

28.1-2.2: Beijing

3.2: Pakking og vasking av klær, full opprydning i leiligheten

4.2: Norge!

6-8.2: Norgesturné med Frøken Mexico

9-22.2: Haugesund

23.2: Tilbake til Kina

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, for det er nettopp det jeg gjør!