Mari og Seoulfeber

Jeg tror jeg har blitt litt forelsket i Seoul. Ikke det at vi har gjort saa mye spennende her, men alt er saa soett, alt fungerer saa bra, og alle er saa vennlige.

Vi var kom til togstasjonen med KTX-toget fra Daejeon i dag formiddag, og tro det eller ei, men den foerste personen vi spurte om hjelp viste seg aa vite noeyaktig hvordan vi skulle komme oss til hotellet og hvilke metrobaner vi maatte ta. Sett bort ifra det faktum at det var paa togstasjonens informasjonssenter, er dette helt fantastisk i mine oeyne. Etter aa ha bodd i Kina i naermest et aar er jeg vant til at ingen rundt meg snakke noe annet enn sitt morsmaal, saa da min koreansk er temmelig begrenset (jeg kan si hallo og takk hvis jeg foerst tenker meg om en halv evighet), har Seoul moett alle mine forventinger og mer.

I dag var vi paa vei til Gyeongbokgung Palace, men var ikke helt sikre paa hvordan vi skulle komme oss fra Metroen og helt frem til palasset. Vi saa en snill gammel mann, sa hallo og begynte og stotre frem "Gyeongbokgung"; noe som ikke er saa lett som det kanskje hoeres ut. Den snille gamle mannen smilte bredt og pekte ut retningen -er det rart jeg elsker Seoul?

Til tross for at Geyongbokgung er stengt hver tirsdag, og vi bare er her for en dag, proevde vi iallefall. Etter en kjapp tur paa palassets museum dro vi videre downtown for aa finne McDonalds, da koreansk mat ikke har falt vaare smaksloeker helt i smak. McDo viste seg dog aa vaere nedlagt, men Burger King fungerte. Myeong-Dong distriktet var morsmt, og anbefales paa det varmeste om du er intressert i shopping. Da vi var ganske slitne dro vi tidlig tilbake til hotellet (som forresten ogsaa anbefales paa det varmeste) med Metroen (jeg tror jeg har en liten forkjaerlighet for undergrunnsystemer, men ikke paa en skummel maate).

Likevel -Seoul, watch out -I'll be back!

Mari og frustrasjon

Du vet den irriterende personen som alltid befinner seg på steder som kaféer, flyplasser e.l. som kjefter og skriker inn i telefonen? I dag var det meg. Tingen er bare at når jeg blir skikkelig sinna begynner jeg å gråte som en foss.

Du ser det, i dag skulle være den fantastiske dagen da Frøken Mexico skulle ankomme Chengdu, og vi skulle spise Relish til lunsj, ta massasje, ha japansktimer og spise kinesisk McDonaldsmat. Det ble bare ikke sånn.

Jeg sto å ventet på flyplassen og så flere og flere bli gjenforent med sine kjente og kjære, og tenkte på det øyeblikket jeg skulle gi en diger klem til Frøken Mexico og ønske henne velkommen til Kina. Etterhvert som det ble færre og færre ventende rundt meg, begynte jeg å trippe nervøst. Hun ville vel ringt dersom hun ikke nådde flyet?

Noen minutter senere ringer telefonen min. Kinesisk nummer, så jeg forventet noen som hadde ringt feil.

Mann: Hei, er dette Mari?
Mari: Ja..?
Mann: Skulle du hente en venninne på flyplassen i dag?
Mari: Ja..?
Mann: Du ser det, hun er syk, så hun blir kjørt til et sykehus nå.
Mari: HVA?! Hvor er hun? Hun kan ikke være alene! Hun snakker ikke kinesisk! Ta meg til henne, NÅ!
Mann: Nei, det kan ikke la seg gjøre. Hun blir satt i isolat, ser du.
Mari: Så sett meg i det samme f*ens isolatet! Hun kan ikke være alene i Kina! Da finner jeg henne aldri!!
Mann: Nei, det er imot reglemanget.
Mari: Det driter jeg i!
Mari: (begynner å gråte) Hun kan ikke være alene i Kina! La meg få treffe henne!
Mann: Eeee, snakk med hun her isteden.
Dame: Kan jeg hjelpe deg?
Mari: Ta meg til venninnen min! Nå!
Dame: Men..
Mari: Ikke noe "men", NÅ!
Dame: Hvor er du nå?
Mari: Internasjonal ankomst.
Dame: Vent der i to minutter.

Jeg sto å tørket tårer i et par minutter til en liten dame kom ut med et ark med mitt navn på.

Dame: Mari?
Mari: Hvor er venninnen min?
Dame: Er du villig til å samarbeide?
Mari: Selvsagt.
Dame: Følg etter meg.

Vi gikk en liten stund før vi stanset.

Dame: Ok, du ser det.. Du kan ikke være i samme rom som venninnen din. Og du må ha på deg mundbind. Og plastikkhansker. Og du må slutte å gråte. Du er villig til å samarbeide, ikke sant?
Mari: Jada, jeg har jo sagt det.

Å få se Frøken Mexico igjen for første gang på fire måneder men ikke få lov til å gi henne en klem, var grufullt. Å se henne sitte der med mundbind, omgitt av leger var derimot litt morsomt.

Vi kunne ikke annet enn å le av situasjonen, men seks timer i isolat er ikke noe som frister så veldig etter et døgn på reis.

Jeg fikk ikke lov til å være med i ambulansen (teite regler), men måtte ta taxi etterpå. Heldigvis fikk jeg lov til å gi Frøken Mexico en kinesisk mobil, slik at vi kunne holde kontakten.

Å sitte seks timer utenfor et sykehus tar ikke helt av. Å sitte seks timer inne på et isolat må være et av mine største mareritt. Spesielt uten tråløst nettverk.

Da klokken nærmet seg seks (det hele begynte rundt tolv på formiddagen), gikk jeg opp i fjerde etasje å spurte hvordan det lå an, og når hun kunne få slippe ut. Jeg fikk til svar at de ventet på en telefon fra labratoriet, og etter all sannsynlighet ville hun være ute om en halvtime. Sånn for sikkerhetsskyld kunne jeg ringe 114 å spør på laberatoriet selv. Jeg satt Demografen på jobben, og et par minutter ringte han meg opp igjen.

Demografen: Jeg har snakket med dem..
Mari: Hva sa de, hva sa de??
Demografen: Alle labratoriefolkene har gått hjem for dagen, så dere må vente til i morgen.
Mari (begynner å strigråte): Nei. Nei! NEI!!
Demografen: Jeg sa til dem at det hastet veldig, men det gikk ikke.
Mari: Men hvorfor i helvete kan ikke en av de forbannede sykepleierne gå å sjekke de jævla resultatene?! Jeg står jo å ser på det fordømte labratoriebygget nå; jeg skal faen meg gå å sjekke de faens resultatene selv! Forbanna dritsystem!
Demografen: Øh.. Eem.. Eh.. Beklager, men det er ingenting å gjøre. I morgen tidlig!

Det tok meg fem minutter å roe meg nok ned til jeg klarte å ringe Frøken Mexico for å forklare hva som stod på. Hun var omtrent like frustrert som meg, bare uten banneordene.

Jeg kom hjem nedbrutt og alene, men gikk til japansktimen for å ikke bare sitte hjemme å sutre. Etter timene sendte jeg melding til Demografen og spurte om han hadde funnet ut noe mer. Det hadde han. Igjen ble jeg på grensen over sint.

Demografen: Jeg har sjekket litt rundt, og det viser seg at mange kinesere blir holdt i fem til sju dager.
Mari: HVA?! Men hva om resultatene er negative?!
Demografen: Hvis de er negative er det ingen problem. Da ser du henne nok i morgen ettermiddag.
Mari: Ettermiddag?! Hva i helvete er galt med disse idiotlegene?!
Demografen: Du trenger ikke bli så sint, legene gjør så godt de kan.
Mari: Når det ligger folk på isolat og labratorierottene går hjem for dagen før de sjekker resutatene på prøvene, gjør de ikke så godt de kan. Jeg hater dette systemet!
Demografen: Ja, systemet kan være litt kjipt. Vent til i morgen å se hva som skjer.

Etter sinnet har lagt seg, sitter jeg igjen å gråter. Det var ikke sånn Frøken Mexicos ferie skulle begynne.

Mari og stor ståhei over oppsatt hår

Det er ikke ofte jeg har tid (gidder) å sette opp håret om morgenen; det henger vanligvis bare rett ned. I dag da jeg våknet halv sju og ikke fikk sove igjen, måtte jeg likevel finne på noe for å få tiden til å gå. Nå snakker vi selvsagt om tiden etter at jeg hadde vasket en maskin klær, tatt fire dagers oppvask og spist frokost.

Siden jeg klippet meg kort kvelden før jeg dro til Tibet, er det ikke mye å sette opp. Likevel er det utrolig hva en klarer å få til ved hjelp av et hav fliseklemmer. I tillegg hadde jeg en større klemme for å samle "hestehalen" sammen, og så satt jeg på en plastikkblomst jeg kjøpte på H&M for evigheter siden.

Det første som skjedde da jeg kom inn i klasserommet til første time var at Lillemammaen skrek ut i fryd. Så la hun merke til at jeg hadde bare skuldre, og da gikk fryden over til sjokk. Koreanske damer er litt for lette å sette ut iblandt.

Iløpet av timen fikk jeg to spørsmål om hvor jeg hadde kjøpt blomsten, og Lærer Gao brukte håret mitt som eksempel på en gramatikkstruktur. Stor ståhei i 初级二, med andre ord.

Jeg tror håret skal få henge ned fra nå av, for all denne oppmerksomheten gjør meg helt sliten.

Mari og en innstendig bønn

Om tre dager får jeg besøk fra Norge. Frøken Mexico beærer seg med sitt besøk i to uker, der 4 dager er satt av til Sør-Korea, tre til Beijing, og resten av tiden her i Chengdu.

Problemet er bare at det nettopp er hele tre dager til, og jeg klarer nesten ikke å sitte stille. Jeg får ikke sove, ikke har jeg lyst på mat, og jeg kan ikke huske sist jeg var så rastløs. Det føles som om tiden står stille, og erter meg ved å snegle seg forbi.

Jeg skriver fjorten lister over ting jeg må gjøre (men alt er gjort på to sekunder), prøver å legge meg tidlig, rydder helt ukontrollert, spiser godteri for å roe meg ned, noe som fører til null apetitt for "ordentlig" mat og begynner å gjøre leksene allerede klokka to på ettermiddagen..

Jeg vet sekundene ikke går raskere selv om jeg ønsker det, men kunne de ikke for en gangs skyld bare gå bittelitt raskere? To sekunder i ett de neste to dagene eller noe?

Jeg trenger hjelp.

Dette blir derfor din oppfordring:
Ring meg, send mail til meg, lag skattekart som er umulig å finne ut av eller gi meg sterke sovemedisiner -alt blir tatt mot med stor glede.

På forhånd takk.

Mari og fredagsskole på søndager

Dragebåtfestival er i mine øre kun et annet ord for skolefri. "Problemet" er bare at festivalen begynner på en torsdag, og varer i tre dager. Det betyr at vi måtte på skolen i dag for å ta igjen den fredagen vi fikk fri.

Klokka halv ni var vi tre elever, og da timen var ferdig klokka ti, var vi hele tolv. Vanligvis er vi 28 elever.

Det er ganske naturstridig å gå på skole på søndager, så jeg forstår mine medelever godt. Likevel er det en av de kjekkeste skoledagene jeg har hatt på lenge. Uttalelæreren ga oss nemlig fri halv tolv, så vi slapp lunchrushet på Relish.

Mari og shopping

Jeg er fryktelig lite glad i å gå på shopping, spesielt her i Kina. Det er så mange mennesker og så mye bråk over alt, så bare tanken på det avskrekker. Siden januar og fram til i går brukte jeg 30 kuai på klær. Det var tre par sokker i Beijing i januar. Man kan ikke leve uten sokker.

For all del, det er ikke det at jeg ikke liker klær. Jeg tar meg selv daglig i å være sjalu på alle de vakre kjolene de kinesiske jentene på min alder går med her. Og jeg har hatt store planer om å kjøpe meg et hav av prinsessekjoler; problemet er bare at å få tak i vakre prinsessekjoler innebærer shopping. Bare tanken streifer meg føles det liksom ikke så nødvendig å ha kjoler lengre.

I dag har jeg hatt skolefri, da det er dragebåtfestival her i landet (tre dager fri, men skole på søndag; ikke bare kult). I gårkveld skrev jeg derfor en lang liste over hva jeg skulle bruke denne lille ferien på, og oppført som nummer tre på lista sto shopping.

Ikke så full av mot gikk jeg i dag derfor inn på Bailian Tianfu (jeg hadde syklet rundt halve byen på forhånd, da mine første to ærender lå langt fra alt annet), fast bestemt på at jeg ikke skulle gå tomhendt hjem igjen.

To timer senere kom jeg ut fra Subway og gikk mot sykkelparkeringen i betydelig bedre humør. I min høyre hånd dinglet nemlig tre poser. Klesposer, til og med.

Jeg er nå eier av en rosa kjole, en søt hvit topp og en grå t-skjorte med sløyfe. Gleden er stor, nesten så stor at jeg har lyst til å gå på shopping snart igjen. Nesten.

Mari og uventet skopuss

Etter et sterkt hint fra min mor fortsetter innleggene å komme, selv om livsnødvendige funksjoner som tykk skrift, kursiv, bildeopplastning, stavekontroll og linjeutfylling ikke fungerer. Det kommer til å bli hardt, men sånn blir det bare. Bilder blir forøvrig lastet opp på Facebook, så det er ingen stor krise.

Det har skjedd en del i det siste; 16. mai fest, middag hos naboene, VISA-kortet som ble sperret og stresset for å få et nytt tilsendt. Det var likevel ikke det jeg hadde tenkt å skrive om, men heller om hva som skjedde for omtrent en time siden.

Rett etter japansktimen i kveld gikk jeg til Carrefour for å prøve å få tak i frokostbaguetter, da de var tomme på HongQibutikken min. Da Dragebåtfestivalen er nå i helgen viste det seg å være umulig å få tak i frokostbaguetter på Carrefour også, da hyllene som vanligvis er dedikert til diverse brødvarer nå var stappfulle av zongzi [uttales dsongdse for deg om er intressert] og drageegg (salte andeegg). Jeg måtte derfor søke lykken i butikkens bakeri, og gikk sånn halvfornøyd til kassen.

Jeg betalte og gikk mot trappene, men jeg kom ikke lengre enn noen få meter før jeg ble stanset av en fyr. Jeg trodde han skulle sjekke posen min (det er Kina, jeg hadde ikke løftet et øyenbryn om det var det han ville), så jeg stanset opp. Han nærmet seg posen min, men han stanset ikke der; han satt seg på huk og begynte å pusse mine velbrukte (les: skittne) rosa Converse. Jeg må ha vist forskrekkelsen min ganske godt, for i neste øyeblikk forklarte han at det var gratis, og at det bare kom til å ta et par minutt.

Mari: Men jeg trenger det egentlig ikke!
Skopusser: Alle trenger en skopuss iblandt.
Mari: Jamen jeg er på vei til McDonalds! Jeg er sulten, og har lyst til å spise nå!
Skopusser: Oo, tar du med litt til meg også da?
Mari: Veeel.. Men jeg mener det asså, du tenger ikke pusse skoene mine.
Skopusser (ferdig med en sko): Hva syns du?
Mari: Joda, veldig vakkert.
Skopusser: Akkurat som deg! Hvor gammel er du?
Mari: 19.
Skopusser: Og hva heter du?
Mari: Mari.
Skopusser: Hva gjør du i Kina?
Mari: Studerer kinesisk på Sichuan University.
Skopusser: Du, sønnen min står bak meg her (peker på en gutt i begynnelsen av 20-årene), hva syns du om ham?
Mari (liker situasjonen dårlig): Joda, han ser jo grei ut han. Men du, nå må jeg virkelig stikke. McDonalds roper inntrengende.
Skopusser: Ok, snakkes Mari, kom igjen snart; jeg er her hver dag!

Du kan si det slik at jeg ikke har planer om å sette kursen mot Carrefour igjen med det første.