Mari og myggstikk

Den kinesiske myggen har aldri vært en venn av meg. En kveld i Beiijng for to år siden presterte jeg å få 68 myggstikk fra knærne og ned. Jeg har aldri kommet opp i like stort antall stikk igjen, men har det vært mygg tilstede, kan du være sikker på at jeg alltid sitter igjen med en fire-fem stikk.

I gårkveld etter japanskeksamen (som forøvrig var kjempeteit) var jeg ute med en klassekamerat og japansklæreren. Vi spiste rar tawanesisk mat, drakk øl og pratet livlig om hvordan vi gjorde ting i våre respektive land. Vi var også inne på politikk, men da mitt kinesiske ordforråd på det området ikke er verdens beste, fikk jeg ikke helt forklart hvordan Norge virker. Når jeg tenker meg om tviler jeg på at jeg hadde greid å forklart det på norsk. Uansett. Vi skilte lag en gang i ti-halv elleve-tiden, da japansklæreren skulle ha eksamen i kinesisk filosofi morgenen etter.

Klokken tre i natt våknet jeg av at jeg var enormt tørst, så jeg sto opp og fant meg et glass Fun Light Bringebærsaft. Jeg var litt svimmel, men tenkte det skyltes for mye alkohol (noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men logikken min ligger godt gjemt klokken tre på morgenen). Hele tiden klødde venstreskulderen min, og jeg visste jeg nok en gang var blitt bitt av den noe agressive kinesiske myggen.

Da vi hadde fått fri i gramatikklæren i dag hadde jeg klokken på åtte, og ikke sju slik jeg pleier. Alltid godt med ekstra søvn, spesielt da jeg sov omtrent to og en halv time natt til søndag, men sekundet jeg åpnet øynene da klokka ringte i dag, bannet jeg høyt inni meg. Svimmelheten fra i natt ble med en gang logisk.

Gjett hvem som har fått myggstikk under begge øynene og over det høyre? Det kjennes ut som om jeg har vært i slåsskamp og sitter igjen med to sønderslåtte øyne, og slik ser det ut også. Helsikkens mygg.

Mari og Marco's Roller Disco

I går kveld var det duket for Marco's Roller Disco her i Chengdu. Chengdu er vanligvis en rolig by, der få spesielle ting hender. Derfor var vi veldig spendte på Roller Discoen, og det skal ikke benektes at "gratis tysk øl fra sju til åtte" var det som gjorde at vi ikke bare var en haug jenter som gikk ut.

Til min store forskrekkelse viste det seg å være det jeg kaller gammeldagse rulleskøyter, og ikke inlineskøyter, som er det jeg er oppvokst med. Jeg har aldri prøvd å gå på gammeldagse rulleskøyter før, så allerede før jeg fikk på meg begge skøytene, fant jeg ut hvor livsfarlig dette kom til å bli. Det er nemlig klin umulig å holde balansen med to "biler" under føttene.

Skøyteområdet var knøttlite, men stort nok til at mange hobbyskøytere (mulig noen av dem hadde det som mer enn en hobby også; de var frykelig glade i å vise at de kunne gå ned i spagat og opp igjen med skøytene på) gikk alt for fort rundt og rundt på området. Spesielt en av den, Fyren i den hvite t-skjorta, var veldig glad i å gå kjempefort og gjøre triks som imponerte den flokk kinesiske jenter. Jeg mislikte ham umiddelbart.

Etter ti minutter klarte jeg å stå på skøytene uten å rulle bakover da jeg prøvde å stå i ro. Ti minutter etter det igjen klarte jeg å gå fremover uten å hyle av redsel for hvert steg. Fremgangen føltes enorm. Etter noen lovende runder rundt på området, klarte jeg å dra med meg Skogsjenta på en runde der jeg lovte jeg ikke skulle hyle i hele tatt. Stor suksess. På dette tidspunktet hadde selvtilliten min steget til enorme høyder. Jeg klarte å rulle og smile på en gang.

Det var omtrent da det skjedde. Fyren i den hvite t-skjorta kom dansende baklengs bak meg, og var tydligvis av den oppfatning at alle øyne var på ham, så ingen ville finne på å stå i veien der han skøytet. La oss bare si at han tok duelig feil.

Derfor sitter jeg nå med et digert blåmerke på venstrekneet og et nesten synbart et på venstre håndflate. Gammeldagse rulleskøyter er livsfarlige.

Ironien skal dog ha det til at jeg seks timer senere klarte å trakke skikkelig over (ja, det var en god del alkohol inni bildet), og nå sitter med en ankel som prøver å ta livet av meg. Heftig gøy.

Mari og utviklingsmål

I går snakket vi om Kinas fire utviklingsmål som myndighetene har planer om å gjennomføre før 2015 for at Kinas levestandard skal heves.

Lærer Gao: Først er det industrien, og så jordbruk, deretter vitenskap og teknologi, og det siste er.. Hmm, hva var nå det igjen?
Eks-marine amerikaneren: Myndighetsutvikling? Fremming av demokrati?
Lærer Gao (ser dumt på ham og begynner å le på en måte som sier det er noe av det dummeste hun noen gang har hørt): Nei, iallefall ikke det. Ah, det stemmer; militæret.
Lærer Gao (humrer for seg selv): Myndighetsutvikling, du liksom. Det hadde tatt seg ut.

Mari og junifavoritter

Det siste halve året har det vært dårlig tilstrømming av ny musikk for min del, mest fordi jeg ikke får noen nedlastingsprogrammer til å virke her med min kinesiske nettilkobling. Til tross for dette har jeg en del musikk på iPoden, som forøvrig heter Pilen, som jeg aldri har hørt før. Jeg har en mappe på rundt 200 sanger jeg er veldig glade i som står på repeat, men for øyeblikket er det 8081 sanger innpå spilleren.

Hele den eksterne harddisken til Filmfyren ble lagt innpå Pilen i høst, og M. Jazz var "vennlig" nok til å brenne en full DVD med jazz til meg ved juletider. Slik får jeg defor hele tiden tak i "ny" musikk. De 842 sangene fra M. Jazz blir generelt dårlig motatt, men noe av det er av og til hørbart.

I tillegg finner jeg ofte tilbake til "gamle" favoritter, da jeg har så pass dårlig hukommelse at jeg daglig glemmer ut hva favorittmusikken min er.

Uansett.

I dag, den 24. juni 2009, er mine favorittsanger ingen ringere enn

· Joshua Radin & Ingrid Michaelson - Sky
· The New Pornographers - The New Face of Zero and One
· Andrew Bird - Fake Palindromes
· Kent - Palace & Main
· Muse - Supermassive Black Hole
· Emmanuel Moire - Je Fais de Toi Mon Essentiel
· Jim Sturgess - I've Just Seen a Face
· Belle & Sebastian - The Blues Are Still Blue

Ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen, men det er ikke så viktig.

Så til dagens oppfordring; Finn dem. Hør. Nyt.

Mari og ubehagelig varme

Det er varmt om dagen. Fryktelig varmt. For varmt for meg, iallefall.

I går hadde vi 37 grader her i byen. Jeg satt inne i min "kalde" leilighet, hvor det var 29 grader, og gjemte meg. Jeg gikk kun ut for å hente kjolene Frøken Mexico og jeg har fått skreddersydd, og satt ellers halvdød på sofaen og så filmen Cadillac Records.

I dag er det kun 32 grader ute, men tro det eller ei, nok en gang sitter jeg halvdød på sofaen, og nok en gang ser jeg film. I dag er det The Fall of the Roman Empire. Det tar ikke helt av, men det er for varmt til at jeg bryr meg.

Mari og picnic

Jeg elsker å gå på picnic. Det er noe med stemningen; blandingen av natur, alkohol, venner og mat er helt ubetalelig. Spesielt i 东湖公园, men jeg er ikke så kresen at jeg ikke vil gå andre steder.

Derfor er du herved advart. Jeg kommer til å legge opp til mange picnicer i Norge også, og jeg gir meg ikke før du blir med.

Gled deg.

Mari og tofu

I japansktimen i går kveld spurte GaoJi Svensken hvordan vi sier "tofu" på norsk. Jeg så dumt på ham i over et halvt minutt uten å kunne svare.

I vennegjenen min bruker vi kinesisk, engelsk, norsk, finsk og fransk til å kommunisere. Det fungerer helt strålende. Enkelte ord bruker vi kun på et av språkene, uansett hvilket språk resten av samtalen går på. Dette er tilfelle med tofu.

Helt siden vi lærte at tofu heter doufu på kinesisk, har det bare vært snakk om doufu, og aldri tofu. Å si tofu stopper samtalen opp i forvirring, om bare for noen sekunder.

Derfor kunne jeg ikke på liv og død fortelle GaoJi Svensken hva doufu heter på norsk. Tankerekken min var omtrent "Doufu? Nei. Toufu? Nærmere. Tøffel? Nei. Taufel? Nei, det høres feil ut. Toufo? Nei. Hva heter det på engelsk? Hvordan staves det? T-O-F-U. Aha! Tofu! [2fu]".

For dobbelreferanser sjekket jeg det opp da jeg kom hjem etter timene. Jeg var litt småstolt over å ha klart å finne det rette ordet. Likevel tror jeg det kan bli hardt å komme tilbake til Norge. Tenk om ingen forstår hva jeg sier lengre? *sukk*