Mari og Finlandsforberedelser

På lørdag formiddag setter vi kursen østover. Østover, helt til hjemlandet til Fazer (de som lager Tyrkisk Pepper), saunaer, over 187 888 innsjøer, Nokia, verdens beste sjokolade (den med rennende Tyrkisk Pepper inni) og 5.3 millioner finner, bare for å nevne noe.

I dag har jeg ryddet hele bilen, fått fikset det venstre bremselyset, printet ut veidireksjoner, ordnet gaven til Skogsjenta og begynt så smått å pakke.

Nå er jeg kjempesliten, men jeg klarer knapt å sitte i ro, så mye gleder jeg meg.

Mari og Finlandsplaner

Frøken Mexico og jeg er glade i å dra på bilturer. I februar var vi på en utrolig koselig snartur til Bergen via Oslo, og selv om vi støtte på småproblemer var det en helt fantastisk tur.

Å dra på eventyr er midt i blinken for oss, og da ingen av oss har vært i de søte finnenes hjemland før, var det jo nesten opplagt at det var til Finland turen måtte gå.

På lørdag formiddag begynner vi på en ny tur -denne gangen med Jyväskylä og Ylitornio som mål. Å, som jeg gleder meg!

Mari og rydding i matskap

Jeg er, som folk flest, generelt sett lite glad i å gjøre husarbeid. Det er likevel noen få gjøremål jeg synes er fryktelig kjekke. Et av disse er å rydde i matskapet i mitt barndomshjem. Det er liksom bare noe fredfullt over det.

Derfor er det fine med å bo i utlandet at jeg da kan føle jeg har gjort noe nyttig i hjemmet uten at det er gørrkjedelig når jeg er på besøk.

Mari og madrassforskjeller

I Kina er madrassene harde. I Norge er madrassene fryktelig myke.

Gulvet på rommet mitt her i Norge er akkurat passe hardt. 

God natt.

Mari og vimsetilstander

Jeg har alltid hatt tendenser til å virke organisert og strukturert. Problemet er bare at jeg er det kun til det er noe viktig -og da blir alt bare kluss.

Jeg forlegger alt man kan forlegge, og leter gjerne gjennom hele huset/leiligheten til jeg finner gjenstanden rundt håndleddet mitt (klokken min har en egen evne til å forsvinne), og ender med å fortelle meg selv hvor utrolig dum jeg er.

Denne gang har jeg klart å forlegge ledningen som gjør jeg kan legge bildene mine over fra kameraet til dataen. Dette er spesielt frustrerende nå, da jeg derfor ikke får vist hvor tøff pappaen min er (han sto nemlig på vannski for første gang i dag).

Jeg har allerede lett gjennom hele kjøkkenet (mitt oppholssted når jeg er her i Norge), begge koffertene jeg hadde med meg fra Kina (jeg er muligens ikke verdens raskeste til å pakke ut) og all håndbagasje og alle vesker jeg kan tenke meg at jeg har vært dum nok til å stappe ledningen nedi. Søkene er dog, sjokkerende nok, uten resultat.

En snikende følelse sier meg at den muligens ligger igjen i Kina, men jeg prøver å overse den. Er jeg virkelig så dum?

Nå aner jeg ikke hvor jeg kan lete, så har du tips, send dem gjerne. Jeg blir evig takknemlig om det skulle være akkurat du som hjelper meg å finne den.

Mari og frokost

Jeg har tidligere nevnt at jeg er et vanedyr uten like. Dette gjelder også når det kommer til mat -spesielt frokost. 

Så vidt jeg husker har jeg spist det samme til frokost hver dag siden 8. klasse på ungdomsskolen, muligens enda lengre, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg blir liksom aldri lei, og det smaker jo helt fantastisk uansett, så hvorfor spise noe annet?

En ordentlig frokost består nemlig av to skiver ristet, varmt, norsk brød (gjerne av typen fullkorn -nam!) med et godt lag Bremykt smør og Nora eller Lerum bringebærsyltetøy (er ikke så nøye på merke, men har jeg valget går jeg helst for Lerum. Den er jo laget på verdens søteste sted -Sogndal!). Dette skal akkompagneres med to mellomstore glass med iskald Tine Lettmelk.

Gir du meg dette en morgen, er jeg evig din. 

I Kina får jeg verken tak i fullkornsbrød, Bremykt, spiselig bringebærsyltetøy eller Tine Lettmelk. Det siste året har jeg spist lunkne "French Bread" baguetter og drukket appelsinsaft til frokost. Det er ingenting galt i det, men det er ikke frokost.

Det er litt herlig å være i Norge også, om enn bare for en liten stund.

Mari og tilbakevendingsplaner

Det er umulig å forlate Chengdu. Det går bare ikke. Jeg er i Norge nå, men mine tanker, mitt hjerte og mitt hjem er i Chengdu.

Derfor har jeg bestemt meg for å dra tilbake, og ikke flytte til Oslo, slik planen var. Sekundet det ble bestemt, fór en varm følelse gjennom meg. 

Oslo og jeg har aldri kommet helt over ens. Det er mulig vi hadde klart å funnet kompromiss med hverandre, men det hadde blitt et anstrengt forhold, vil jeg tro. Slik kan en ikke leve i lengden.

I august skal jeg hjem til Chengdu igjen.