Mari og pakking

En gang i tiden var jeg god til å pakke. Det var på den tiden det fremdeles var gøy også. Akk, som tiden forandrer seg.

Jeg har fremdeles lista som sier nøyaktig hva jeg kommer til å trenge, men den fungerer bare ikke like bra lengre. Den er den samme selv om jeg skal en langhelg til Beijing eller Suldal. Selv om den ikke spesifiserer med ting som "den blå hettegenseren" (som forøvrig ikke får bli med til Beijing da den er klissvåt fordi jeg glemte å sette på vaskemaskinen før jeg gikk å la meg i gårkveld), føler jeg den er håpløs og lite til hjelp.

Ikke hjelper det at jeg lider av akutt sokkemangel heller. Mulig jeg må finne meg en ny måte å gå på, eventuelt bruke andre sko, for sånn i gjennomsnitt må jeg kaste et par sokker annenhver dag. Håper de har sokker i Beijing, for i kofferten ligger det tre par, og sokkeskuffa er helt tom.

Nå satser jeg bare på at jeg har nok klær og ting med meg til helgeturen, og at jeg kan overleve på det.

Mari og kinesisk nyttår

Det er ikke hver år jeg får feire nyttår mer enn en gang. Det har jeg dog fått nå i år.

Da Lærer Li for noen måneder siden spurte om jeg ville bli med henne hjem til 南充 for å feire kinesisk nyttår, trodde jeg hun spøkte, og derfor lo jeg det bort. I dag kom jeg hjem etter 4 dager i den "lille" byen to timer nordøstover.

Nanchong er en søt by med befolkning på rett over en million. Byen er todelt med en gammel og en ny del, der den nye er så godt som forlatt. Det er ikke ofte du går nedover en gate i Kina og må speide etter folk, men det må du her. Det var originalt ment som et nytt senter, men det slo ikke helt an, så nå er alle butikklokalene forlatt og hele området musestille.

Jeg fikk føler virkelig jeg fikk møte Sichuan hua da jeg ikke forstod noe kinesisk enn det Lærer Li sa. Det at man i Nanchong ikke trenger "sh" lyden, som for meg er hele grunnlyden i standard mandarin, kan ha noe med saken å gjøre. Det er i alle fall det jeg forteller meg selv.

Engelsk var heller ikke noe jeg støtte mye på. Totalt 4 personer pratet engelsk til meg, og da er jenta på KFC som fortalte meg "Your Chinese is good!" inkludert.

Forsøk på engelsk var derimot mulige å finne, som da vi dro til den nye delen av Nanchong for å besøke Majoren og hans familie.

Supersjarmerende, etter min mening.

Vi besøkte også Lærer Lis videregående skole, og selv om det var vinterferie, fant vi en gjeng ivrige kinesere som spilte nasjonalsporten.

Jeg fikk også smakt en god del mat jeg aldri hadde trodd jeg måtte trø i meg, men det har jeg dessverre ingen bilder av, da jeg ikke fikk meg til å spør lov til å knipse. Men tro meg, det var mye graps.

Fyrverkeriet var koselig, og gjorde virkelig opp for mangelen av himmelpryd ved vestlig nyttår. Fredag er det forresten klart for nytt fyrverkerishow, da det markerer siste festdagen ved kinesisk nyttår. Denne feiringen får jeg da i Beijing.

Snakker om sola, så dundrer det ganske godt utenfra stuevinduet mitt for øyeblikket. Det er vel bare slik det skal være -kineserne er glade i fyrverkeriet sitt akkurat slik vi nordmenn er glade i ostehøvelen vår.

Mari og travel hverdag

Jeg liker å være travel. Det får meg til å føle meg levende. For all del, jeg har ikke noe imot å sose bort en dag på sofaen med dataen på fanget, men når da dagen er omme og jeg går for å legge meg, føler jeg jeg har gått glipp av noe.

Jeg elsker å være organisert. Programmet iCal er i så stor grad en del av hverdagen min at jeg blir helt svimmel bare på tanken om å være borte fra det. Og programmet er selvsagt så oppdatert som det blir. På grensen til skummelt for noen, men jeg liker å kunne vite akkurat hva jeg gjorde/skal gjøre den og den dagen.

Nå om dagen er det mye som skjer. Først og fremst fordi det er vinterferie, men også fordi jeg liker at mye skjer, og derfor legger jeg planer.

21.1: Middag med Skogsjenta

22.1: Lunch og middag med lærer Li

23.1: Julegavehandling og pannekaker med lærer Li

24-27.1: Nanchong med lærer Li

28.1-2.2: Beijing

3.2: Pakking og vasking av klær, full opprydning i leiligheten

4.2: Norge!

6-8.2: Norgesturné med Frøken Mexico

9-22.2: Haugesund

23.2: Tilbake til Kina

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, for det er nettopp det jeg gjør!

Mari og forklaringer

Under dagens lunch med Skogsjenta kom noe fram for en dag. Vi pratet om fredagskvelden da hun satt i å le. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og hun holdt det ikke hemmelig. "Jeg husker jeg spurte bartenderen: Can you make a strong and good drink for my dancing Norwegian friend?"

Jeg følte ikke lenger resultatet av fredag kveld var ene og alene min feil.

Mari og det å være heldig

Planen for fredag kveld var å sitte hjemme å lese Harlan Coben boka mi. Den planen fungerte i omtrent en time -så mottok jeg en SMS fra Skogsjenta med oppfordring om å komme meg til Le Café Panam(e) raskest mulig. Jeg tok oppfordringen på strak arm, og møtte mine finske venner en halvtime senere. 

Jeg vet ikke helt hva jeg planla for kvelden/natta da jeg dro ut, men da jeg våknet morgenen etter, var jeg rimelig sikker på at det som hadde skjedd kvelden før, ikke var det jeg hadde sett for meg.

For å si det sånn, den eneste gangen jeg noen gang har følt meg like dårlig var morgenen etter KrokkFest 08, da jeg forøvrig klarte å miste lommeboka på bussen (som jeg nesten kom for sent til) til Vikedal. Følelsen av déjà vu var ikke en god en.

Jeg har en vag følelse av at jeg tenkte "shit, jeg har mistet lommeboka. Dette kommer til å svi i morgen" da jeg kom hjem natt til lørdag, men det kan også ha vært en drøm (det jeg stusser litt mer på, er hvordan jeg kom meg inn den første døra, den hvor jeg trenger et nøkkelkort for å åpne; nøkkelkortet som jeg bekvemt nok har liggende i lommeboka til enhver tid).

Uansett om det var en drøm eller ikke, jeg hadde rett. Det var temmelig kjipt å våkne opp å huske at uten Visa-kortet ble det noe vanskeligere å betale husleiga. Og skolepengene. Og flybilletten til Beijing.

Det ble en del skjellsord til meg selv over hvor dum jeg hadde vært, kan du si.

En kjapp samtale hjem til Norge gjorde ting noe bedre. Det var ikke krise om kortet var mistet, jeg måtte bare få sperret det, så skulle alt gå så fint, så. For sikkerhetsskyld, kunne jeg jo gå tilbake til Panam(e) å spør om de hadde funnet noe, men jeg burde ikke ha for høye forhåpninger. Jeg er jo i Kina, liksom.

Timene før Panam(e) muligens kunne åpne (åpningstider er ikke min sterkeste side), var lange. Å bare kunne sitte i sofaen som en slags potet på grunn av bakfylla, gjorde virkelig ikke ting bedre. 

I 6-tiden begynte jeg å rusle ut. I starten vurderte jeg å ta en taxi, men da alle sammen var opptatt, fant jeg ut at det egentlig var noe terapeutisk over å gå de 3-4 km det er fra 世纪朝阳 til 科华北路. Pilen lå klar i lomma, men jeg lot ham få fred. Jeg kan ikke huske sist jeg frivillig gikk rundt alene her i byen uten musikk på ørene, men det var utrolig herlig.

På veien så jeg for meg alle mulige slags scenarioer, alt fra gleden jeg ville oppleve om jeg fant lommeboka igjen, til oppgittheten som ville skylle inn over meg om jeg ikke gjorde det.

Jeg kom fram til plazaen der Le Café Panam(e) holder til, og gikk sakte opp trappen. Jo nærmere jeg kom, jeg saktere gikk jeg. Jeg kom fram til vinduet, så mennesker på innsiden, og gikk inn. 

Jeg kjente bartenderen igjen fra tidligere, og begynte å forklare;

"Jeg var her i går kveld, og nå.."

Lenger kom jeg ikke før han snudde seg, tok ut noe fra den ene vinhylla og holdt det opp. Lommeboka mi.

Han flirte. "Det er bilde av deg på Visa-kortet ditt, så jeg regnet med å se deg igjen. Du bør passe bedre på sakene dine, du har masse penger oppi her".

Jeg ble stående målløs i noen sekunder før det hele kom over meg. Lommeboka mi. Lommeboka mi! 

Jeg takket om og om igjen, og gikk fornøyd ut igjen. Rett bort på Subway og så taxi hjem. Det var nesten som om jeg fortjente det.

Og nei, neste gang jeg går ut, blir ikke Visa-kortet med. Det hadde liksom blitt for dumt.

Mari og sofasurfing

For en tid tilbake pratet Skogsjenta og Geologen om sofasurfing, bedre kjent som CouchSurfing. Jeg syntes selvsagt dette hørtes utrolig morsomt ut, og bestemte meg for å besøke nettsiden. Et par timer senere var jeg også blitt medlem.

Det er derfor jeg nå sitter i vinduskarmen min, lent inntil et hav av IKEA-puter og hører på noe Bob Marley-aktig musikk som kommer fra laptopen til nederlenderen som for tiden bor på sofaen min. 

Han er en trivlig kar som er på rundreise i Asia, og som på lørdag setter kursen mot Tibet. Jeg hentet ham på togstasjonen i går, og planen var at han skulle en tur til Chongqing i dag, men så har han blitt rammet av en kraftig forkjølelse, og har derfor måttet utsette turen sørøstover.

Som sagt, han er en trivlig kar, og da det ikke ble lunch med skolevenner i dag (det blir middag senere, i anledning semesterslutt), lagte han pannekaker à la Nederland, og etterpå viste det seg at jeg hadde en nederlandsk film liggende, så da så vi den òg.

Sofasurfing er kule greier, og jeg håper jeg en gang får mulighet (mot nok?) til å gjøre det samme.

PS.: For bekymrede foreldre; jeg tar ikke inn tilfeldige forbipasserende -han sendte meg en mail, og jeg kunne sjekke hans referanser (som alle var positive) og all informasjon om ham alt jeg bare ville. Jeg hadde full mulighet til å si nei, men han virket som en all-right fyr.

Mari og ost

Jeg er glad i ost. Spesielt Norvegia. Og Gudbrandsdalsost. Ikke flere, egentlig. Selvfølgelig, jeg kan spise andre oster, men de har som oftest en bismak jeg ikke helt setter pris på. 

Litt dumt er det derfor at jeg har fått meg en del franske venner her. Franske venner som elsker ost. 

Rett etter jul spiste vi kinaversjonen av raclette (stekepanne istedenfor skikkelig utstyr, som tydeligvis er umulig å få tak i her). Det smakte helt ok. Smeltet ost på kokt potet. Helt spiselig, men det var i grunnen alt. 

I gårkveld fant M. Jazz ut at han skulle invitere en gjeng (der jeg var inkludert) over på fondue de fromage, eller hva det nå heter. Som du kanskje allerede har gjettet, så har jeg ikke funnet en ny favorittrett. Denne gangen var osten smeltet i en gryte, tilsatt hvitvin, og så skulle vi dyppe små brødbiter oppi denne sausen og spise det etter hver. Høres kanskje ikke så ille ut, men når du ikke er spesielt glad i smaken på osten, forsvinner gleden litt, kan en vel si.

Men høflig som jeg er, spiste jeg nesten ti brødbiter (holdt ikke telling, men føltes som 100, så regner med det var omtrent ti) og stappet i meg store mengder saucisson for å gjemme ostesmaken. Vellykket. 

Da jeg gikk hjem noen timer senere var jeg stappmett, men ikke nødvendigvis på en veldig god måte. Jeg tok meg selv i å lure på hvorfor mine franske venner skulle være så fryktelig glade i ost, men fant ut at det var vel nettopp derfor. Sånn går det når en finner seg venner fra et land der ost og vin er dagligdagse ting.

Jeg har forresten ikke begynt å drikke vin. Selv om jeg blir tvunget til å smake innimellom, lar de meg som oftest sitte der med ølglasset mitt.