Mari og skolestartsrengjøring

I dag har jeg endelig fått prøvd ut min nye moppdings. Jeg visste seriøst ikke at kjøkkengulvet mitt var så hvitt.

Mari og gledessmil

I gårkveld var Skåne og jeg på vei til Machu Picchu (utested, vi kan faktisk ikke ta taxi til Sør-Amerika fra Chengdu). Vi var rett øst for Electric City da det plutselig slo meg.

Jeg er hjemme. Det er virkelig ingen andre steder jeg vil være enn akkurat her.

Jeg gliste som en idiot resten av taxituren, og hele resten av kvelden. Det er så herlig å av en følelse av at en virkelig hører til.

Mari og tordenvær

Klokken 3:18 i natt våknet jeg at et voldsomt skrall. Sekundet etter var jeg ute av senga og hadde trukket gardinene fra, med et digert glis om munnen. Tordenværet var kommet.

Etter å ha trukket ut data og tv sto jeg og så på i nesten ti minutter før trøttheten igjen tok overhånd. Jeg hadde ikke lyst til å legge meg igjen, men jeg satser på det blir flere muligheter til å se torden nå i høst.

Jeg vet ikke om jeg alltid har hatt en forkjærlighet for torden, men etter at jeg flyttet til Chengdu i fjor, er det definitivt blitt noe av det fineste jeg vet om.

Det jeg dog i natt ikke tenkte på, var at med torden kommer ofte regn, og med regnet forsvinner Chengdus taxier som dugg for solen. I morges sto jeg derfor i tre kvarter for å prøve å få tak i taxi for å komme meg over til Taiwanamerikaneren for å hente ting, uten hell.

Vel, det var verdt det.

Mari og øyne som sklir igjen

Jeg er så trøtt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

På søndag sto jeg opp halv sju, så var jeg våken til litt uti Beijingflyet (sovnet rundt 10-tiden på kvelden norsk tid), våknet etter fem timer, og klarte å holde meg våken resten av turen. I gårkveld klarte jeg å pakke helt ut, og få alt på plass før jeg la meg, og jeg snorksov innen halv ett. I dag sto jeg opp klokka ni, dusjet og gikk på skolekontoret (de var ikke onde, til en forandring), og spiste lunsj før jeg returnerte til leiligheten.

Nå er det omtrent en time siden jeg kom hjem, og jeg holder på å dø. Øynene mine vil ikke holde seg oppe, og det er kun viljestyrken det hele står på.

Jeg skal ikke sovne. Jeg skal ikke. Da ødelegger jeg hele uken som kommer, og det skal jeg ikke ha noe av.

Mari og skrekkblandet fryd

I morgen tidlig drar jeg østover igjen. Nei, ikke til Oslo, slik planen originalt var. Tilbake til Chengdu. Bare tanken på det gir meg en slags skrekkblandet fryd; det er så fantastisk å vite at en skal hjem.

Samtidig har ting forandret seg. Noen av de beste vennene mine har forsvunnet, og det å ikke ha dem rundt blir trist og rart.

Likevel tror jeg livet kommer til å bli fantastisk dette skoleåret også. Det kan umulig bli noe annet i Chengdu.

Mari og nøkkellykke

Jeg har akkurat pratet med Geologen (og i tillegg sendt henne flytidene mine på mail, bare sånn for sikkerhetsskyld) og vi har avtalt å møtes på flyplassen mandag kveld klokken seks. Hun har nemlig nøklene til leiligheten min.

Jeg elsker når ting ordner seg som de skal.

Mari og drittdataer

Noen ganger er alt bare dritt. Dustedata.