Mari og utlendingsvennejakt

Jeg var på vei hjem fra middag med Ekko og Fru Tarzan. Vi skulle krysse veien, og mot formodning stoppet en bil slik at vi kunne gå først. Det skulle vise seg at det var et triks. Etter at vi hadde gått forbi kom bilen sakte etter oss, og vinduet på passasjersiden åpnet seg. Ekko og Fru Tarzan kikket inn for å spør om han trengte veibeskrivelser, mens jeg kikket på forbipasserende (en fantastisk hobby i Kina). Det viste seg at det var meg han ville ha kontakt med. Han snakket engelsk med en svak kinesisk aksent:

Fyr: Du ser veldig kjent ut.

Mari: Du er ikke den første til å se feil på meg og den belgiske jenten her i byen, nei. Jeg vet dessverre ikke hvordan du kan finne henne nå.

Fyr: Nei, jeg lette ikke etter noen spesielle. Du ser veldig sporty ut.

[Jeg hadde spillt badminton i ti minutter før jeg gikk til middag]

Mari: Errrr, ok? Men har du kjørt deg vill?

Fyr: Nei. Har du lyst til å gi meg kontaktinformasjonen din?

Mari: Øøøøøø… Ehhhm… Du, jeg drar om en uke jeg, så det er liksom ikke noe vits i.

Fyr: Det gjør ingenting, jeg skal ikke være her i byen så lenge.

Mari: Øøøøø… Jeg har det veldig travelt, og har egentlig ikke tid altså.

*begynte å rygge bort fra bilen og gjemte meg bak Fru Tarzans rygg*

Mari: Jenter, det er nå vi løper.

Selvsagt fulgte bilen etter oss en liten stund, men så må han ha sett seg lei og innsett at det ikke kom til å bli en ny venn i meg. Måten noen kinesere tror de bør bli kjent med utlendinger på er til tider noe creepy.

Mari og lett pakking

Mindre enn et døgn etter at jeg kom hjem fra Japan var jeg på vei ut dørene igjen. Denne gang med retning Nanjing og Suzhou. Siden det kun er en tredagerstur tenkte jeg at jeg nå en gang for alle skulle bevise for meg selv at Godgutten har vært flink som lærer av lett pakking. I min lilla og svarte Hello Kitty-sekk presset jeg derfor kun ned fire t-skjorter og fire sett med undertøys- og sokkeskifte. Ytterjakken skulle holde meg varm, og jeg kom ikke til å dø av å gå i samme jeans tre dager på rad. Jeg var kjempeimponert over meg selv.

Skjedde selvfølgelig det som ikke skulle skje. Vi hadde vært i luften en liten time, og maten var servert. Siden det var et nattefly var jeg ikke sulten, og valgte og sove mest mulig. En trøtt Mari er nemlig en gretten Mari. Jeg satt ved vinduet og sov dårlig. Selvsagt hadde jeg glemt nakkeputen hjemme, så nakkesmertene gjorde soveforsøkene mine utfordrende.

Plutselig kjenner jeg det blir varmt i fanget mitt. Veldig varmt. Jeg hopper til, og åpner øynene. Fyren som sitter ved midtgangen holder en kopp te, nå halvtom, over fanget mitt. Forvirret åpner jeg matboksen min og leter etter en serviett, men hellet har seg sånn at det kun er en våtserviett inni. Jeg prøver derfor å grave frem sekken min med bena, for å finne frem papirlommetørklene mine. Fyren ser håpløst trist ut, og prøver å gi meg våtservietten sin. Jeg rister på hodet og begynner å trykke papirelommetørklene mine mot buksene. Hele det venstre låret er klissvått.

Tre tørk og ingen stor forskjell senere gir jeg opp. Låret mitt begynner å bli ubehagelig kjølig, men det har virkelig ingen løsning. Ikke kan jeg legge ytterjakken varmende over, for da blir jeg luktende grønn te de neste tre dagene, og selvagt har jeg heller ikke skiftebukser med meg. Heldigvis lander jeg midt på natten, så jeg får tid til å skrubbe låret og forhåpentligvis få det tørt nok til å ikke se ut som om jeg har tisset på meg på min store sightseeing dag i Nanjing i morgen. Så spennende kan vel byen umulig være at det er et vanlig syn.

Mari og bønnerom

Chengdu har en tendens til å overraske meg på en positiv måte. Nå i kveld la jeg for første gang merke til at det var et bønnerom på flyplassen her. Mulig det alltid har vært der, men flyet til Karachi holdt akkurat på med innsjekking da jeg gikk forbi, så det kom ganske mange ut derfra. Det som sto på vinduet gjorde meg derimot noe forvirret: "Please don't forget prayer list thing." Kina er og blir Kina.

Mari og abstinenser

I drømte jeg at jeg satt på Facebook og leste nyheter om vennene mine. Jeg lo og koste meg. Det er 31 dager siden sist. Heldigvis bare en og en halv dag igjen til jeg sitter på Incheon og venter på Godgutten. For gjett om det skal Facebookes.

Mari og svensk

Endelig. Etter halvannet år er jeg endelig ferdig med min første svenske bok, "När tusen eldar slickar himlen: Kinas väg mot framtiden" av Ola Wong. Det var en veldig god bok, men min gud, så slitsomt det er å lese svensk.

At jeg brukte halvannet år på å lese den nesten 300-siders boken har sin forklaring. Da jeg begynte forsto jeg ingenting, og la den derfor fra meg med måneders mellomrom etter halvannen side. Da jeg kom til slutten, og det var snakk om folk fra begynnelsen forsto jeg derfor heller ingenting. Men midten var god iallefall. Skulle gjerne anbefalt den, men det fins nok mange andre bøker om samme emnet på mer forståelige språk. Svensk er mye vanskeligere enn Skåne får det til å høres ut.

Mari og tøymykemiddel

Da jeg var liten og ikke ville prøve en ny matrett eller grønnsak, sa alltid min mor at jeg kom til å angre når jeg ble større og forsto hvor mye jeg hadde gått glipp av. Selv om jeg nå spiser mange flere forskjellige ting enn da jeg var liten, har jeg aldri hatt angret på at jeg ikke har smakt på ting før akkurat når jeg smaker på dem.

Så en dag i forrige uke var jeg på Carrefour uten særlig mål eller mening. Når dette skjer pleier jeg alltid komme hjem med ting jeg enten ikke vet hva er, eller ting jeg egentlig ikke trenger. I forrige uke kom jeg derfor hjem med tøymykemiddel.

Nå må du ikke misforstå og tro at jeg drakk tøymykemiddelet på grunn av den første paragrafen. Det hadde jo vært temmelig ekkelt. Men da jeg prøvde å bruke det for første gang var det som om hele min verden ble snudd opp ned. Klærne var jo myke, selv om de fremdeles var våte.

Og du, som jeg angret på at jeg ikke hadde orket å høre etter når min mor fortalte om mirakelet tøymykemiddel. Mammaen min er nemlig fryktelig mye lurere enn jeg pleier å ville innrømme.

Mari og livet i Kina

Da jeg kom tilbake til Kina i slutten av forrige måned, var jeg skikkelig deppa over å ikke være i "rett" land. Det var kaldt, både ute og inne, jeg måtte venne meg til en helt fæl tidssone, og dusjen min her i Kina er garantert designet kun for å torturere meg på morgenkvisten.

Men nå, nesten en måned senere, har våren kommet for fullt, noe som også betyr at sommeren er her iløpet av veldig kort tid. Vi hadde kjempevær hele helgen, og jeg var ute og nøt solen (vi er ikke så kresne her; kan vi se skygger er det sol) både noe ufrivillig og veldig frivillig.

Alle vennene mine som hadde gått i vinterdvale er nå sosiale igjen, og med det er med andre ord smilet mitt på plass igjen også.

På den glade fronten er også nettet her i Chengdu blitt enormt mye raskere, og jeg slipper å bruke timevis på mine mangfoldige Googlesøk.

Jeg blir nå også, muligens til mine foreldres glede, syk hver gang jeg spiser McDonaldsmat, så har blitt enorm nedtrapping der. Tror grunnen er at kroppen min heller vil ha min mors hjemmelagede mat enn "kylling"vinger og "potet"chips.

Siden ananassesongen har startet (enormt sesongavgjørende fruktutvalg her i byen) er det dog ikke krise.

På den kjedelige fronten er derimot ingen av de blokkede nettstedene åpnet igjen, noe som i grunnen ikke er overraskende, men jeg furter litt likevel.

Men siden det er mindre enn to uker til Godgutten og jeg drar til Japan og Harmonyland (Hello Kitty theme park), og til dette blir publisert, er ikke livet så værst likevel.