For en tid tilbake begynte vasken på badet å tulle. Det dryppte fra ledninger, og kranen hadde plutselig mer enn et sted hvor det kom vann ifra. Sist torsdag kveld, da husverten var innom med gassregningene, fortalte jeg henne derfor hva som sto til på badet. Hun gikk ned i servicedisken da hun er kineser er det lettere for henne å si til dem som bare snakker sterk dialekt hva som er galt.
Etter en liten stund kom en nokså gammel kar traskende opp. Han dro vaskdelene fra hverandre og pekte på hvor problemet lå, men siden han verken hadde verktøy eller nye deler, måtte dette fikses ferdig neste dag. Så gikk han, uten å montere vasken tilbake igjen.
Fredag ettermiddag kom. Husverten hadde vært å kjøpt de rette vaskdelene og sagt fra nede i resepsjonen at rørleggeren nå kunne komme. Vi satt oss fint ned for å prate med et halvt øye på klokka. Det gikk et kvarter. Og enda et. Husverten gikk ned i resepsjonen igjen, og fikk vite at det bare var en mann på jobb (og om mine beregninger stemmer er det i overkant av 2 000 leiligheter i koplekset her). Han var egentlig ikke rørlegger heller, mer en altmuligmann. Greit nok.
En halvtime og mange telefonener ned til resepsjonen kom det endelig en puslete kar. Han gikk raskt til verk, men da jeg så ham finne fram teippakken, ga jeg opp, og gjorde lekser isteden. Og jeg fikk rett. Han klarte ikke å fikse vasken med teip. Han sa han kunne komme tilbake mandag, og forsvant raskt ut døra. Selvfølgelig uten å sette sammen vasken igjen, og med delene slengende rundtom på badet. Herlig.
Med andre ord har denne helgen vært noe stressende. Det er utrolig hvor lite jeg har satt pris på å ha vask på badet før, men om den noen gang blir fikset, skal jeg være mer takknemlig hver gang den fungerer. Det er ikke alltid bare gode ting med å bo i et utviklingsland.
Etter en liten stund kom en nokså gammel kar traskende opp. Han dro vaskdelene fra hverandre og pekte på hvor problemet lå, men siden han verken hadde verktøy eller nye deler, måtte dette fikses ferdig neste dag. Så gikk han, uten å montere vasken tilbake igjen.
Fredag ettermiddag kom. Husverten hadde vært å kjøpt de rette vaskdelene og sagt fra nede i resepsjonen at rørleggeren nå kunne komme. Vi satt oss fint ned for å prate med et halvt øye på klokka. Det gikk et kvarter. Og enda et. Husverten gikk ned i resepsjonen igjen, og fikk vite at det bare var en mann på jobb (og om mine beregninger stemmer er det i overkant av 2 000 leiligheter i koplekset her). Han var egentlig ikke rørlegger heller, mer en altmuligmann. Greit nok.
En halvtime og mange telefonener ned til resepsjonen kom det endelig en puslete kar. Han gikk raskt til verk, men da jeg så ham finne fram teippakken, ga jeg opp, og gjorde lekser isteden. Og jeg fikk rett. Han klarte ikke å fikse vasken med teip. Han sa han kunne komme tilbake mandag, og forsvant raskt ut døra. Selvfølgelig uten å sette sammen vasken igjen, og med delene slengende rundtom på badet. Herlig.
Med andre ord har denne helgen vært noe stressende. Det er utrolig hvor lite jeg har satt pris på å ha vask på badet før, men om den noen gang blir fikset, skal jeg være mer takknemlig hver gang den fungerer. Det er ikke alltid bare gode ting med å bo i et utviklingsland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar