Mari og vennekjøping

Vi sto ved skolens kaffemaskin da Slovakias Bjørghild spurte meg om kineserne hadde jaget meg med høygafler etter fredsprisvinneren var blitt utnevnt. Da BBC Kina gikk svart da saken var i nyhetene, tviler jeg på hvermannskineseren vet noe om det, så jeg svarte jeg følte meg trygg inntil videre.

For å teste hvordan saken sto blandt utlendingene på skolen, stappet jeg en ekstra mynt inn på kaffemaskinen (kaffeen koster en krone). Tre sekunder etterpå kommer en fyr bort og spør hvordan den fungerer.

Mari: Du tryker på den knappen der.
*viser rett knapp*
Utlending: Å! Du har kjøpt kaffe til meg! [med amerikansk aksent]
Mari: Ja, men det var med en baktanke. Hvis jeg sier jeg er norsk, blir du sint da?
Utlending: Hur mår du? Nei, jeg bare tuller. Jeg kan ikke norsk. Studerte litt svensk før.
Mari: Supert! Så selv om jeg er norsk, og fredsprisen ble utdelt til en kineser, vil du likevel vurdere å være min nye venn?
Utlending: Så klart, du kjøpte jo kaffe til meg! Kommer de med høygaflene, skal jeg beskytte deg, jeg!

De sier penger ikke kan kjøpe lykke, men venner er da så mye bedre?