Iløpet av de fem ukene jeg har vært i Norge, har jeg vært i to familiebursdagsselskap. En 90-årsdag og i går også en tidlig 100-årsdag. I begge har jeg vært like vimsete som alltid, og derfor har det også blitt litt rødming fra min side.
I 90-årsdagen klarte jeg nemlig å gratulere feil bursdags"barn" med dagen. Selv om hun jeg gratulerte hadde bursdag et par dager senere, var det ikke hennes bursdagsselskap. Alle rundt oss lo, mens mine kinn ble flammerøde.
I samme selskap klarte jeg også å høre feil da to forskjellige tremeninger introduserte sine utkårede. Begge gangene prøvde jeg å gjemme min dårlige hørsel ved å gjenta hva jeg trodde de hadde sagt, bare for å tippe helt galt. Må muligens forandre strategi for ikke la folk tro jeg er helt dust.
I går klarte jeg å gratulere min egen oldermor med dagen, selv om jeg inderlig godt visste at hun ikke har bursdag før i morgen. Min farmor kikket rart på meg, og det gikk selvfølgelig opp for meg at jeg hadde gjort feil igjen. Med røde kinn gikk jeg inn å satt meg stille ned i hjørnet. Når skal jeg lære at jeg ikke trenger å være førstemann til å si noe?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar