Mari og skolestart

I dag begynte skolen igjen. En enormt euforisk følelse. 

Dagen begynte derimot ikke så altfor bra.

Sånn for sikkerhetsskyld hadde stillt inn to vekkerklokker, og da den første ikke hadde lyst til å ringe (synge), endte det opp med en meget kort frokost inntatt på badet mens maskaraen ble klasket på.

Jeg kom meg ut døra til 8, og småløp ned i sykkelkjelleren. Raskt forklarte jeg Sykkelvakten at jeg hadde vært bortreist, og derfor ikke hadde kunnet betale ny leie. Han nikket sakte og fant fram boken. Det tok omtrent 3 minutter å få betalt min 15 kuai/3 måneder leie. Jeg skottet utålmodig etter sykkelen min da han skrev ned alle mulige detaljer i boka si, men Mike the Bike, var ikke å se. Kjelleren er diger med mange små rom, så jeg tenkte han sto rett rundt hjørnet, der jeg satt han fra meg i midten av januar. Det gjorde han ikke.

Uten forvarsel reiste Sykkelvakten seg og sa jeg skulle følge etter ham. Vi gikk og gikk. Helt inni den innerste kjelleren sto min elskede Mike the Bike. Totalt nedstøvet, selvfølgelig. Og dekkene hadde tatt ferie, og var nå så godt som tomme for luft. Den 10 minutters sykkelturen jeg hadde i morges er det værste jeg har vært med på på lenge.

I første etasje på skolen møtte jeg mine venner som sto å lette etter navnene sine på oppslagstavlen, uten hell. Ikke før Chicago fra klassen over kom med forslag på hvorfor, forsto vi noe. Det viste seg at klassene var de samme som før, men med litt påfyll, og bare "påfyllelevenes" navn sto på oppslagstavlen.

Fulle av nytt mot trasket vi inn i vårt nye bosted for det neste semesteret -南102. 

Lærer Gao introduserte de nye elevene (de fleste koreanske, men noen franske, amerikanske og en svensk også) og seg selv, og så var det rett på der vi slapp i januar. Hard start, men ikke overraskende.

Timeplanen er forresten rimelig grei.

Mandag: Forståelse og lesing

Tirsdag: Forståelse og uttale (og TV-serietitting)

Onsdag: Forståelse og lesing (og tekstsammenheng)

Torsdg: Høring og forståelse

Fredag: Forståelse og uttale

(fagene i parantesene er bare annenhver uke)

Lærer Gao er fremdeles forståelseslæreren vår, men sett bort ifra det, er det bare nye lærere. Litt trist, men ikke uventet.

Nå har jeg enorme forventninger til dette skoleåret. Jeg tror rett og slett det kommer til å bli helt fantastisk.

Mari og dødtid

Jeg har aldri likt ferier særlig godt. Med mindre jeg skal reise et morsomt eller spennende sted, selvfølgelig. Høstferien i første klasse videregående pakket jeg sekken tirsdagen, og gikk rastløst rundt resten av uken til skolen begynte igjen. 

Jeg stortrives på skolen. Ikke det at jeg eg så utrolig giret på å lære noe, men jeg har et enormt snakkebehov. Elendig lytter - Fenomenal prater. Meg i et nøtteskall. En gang i tredje videregående hadde jeg fritime, og det samme hadde Nepaleseren og Spanjolen. Vi tre satt rundt et bord i Skeisvangs elskede kantine, uten noe spesielt vi måtte gjøre. Jeg syns tiden fløy, for snart "ringte" det til ny time. I etterkant gikk det opp for meg at jeg hadde pratet i 40 minutter uten stans, og de stakkars guttene hadde nikket pent og sagt seg enige i alt jeg sa. Ingenting av verdi, men konstant prat. Altså -snakkebehov.

Denne ferien begynte i midten av januar. Denne siste uken har vært den aller siste før semesterstart på Sichuan University. Og sett bort ifra fredag, har det vært den kjedeligeste i manns minne. 

Mandag : Landet, fikset visum

Tirsdag: Sofapotet med heftig jetlag

Onsdag: Sofapotet med heftig jetlag

Torsdag: DVD-butikken og sofapotet med heftig jetlag

Fredag: Kjøpte skolebøker, hentet passet, hot pot med vennene og Le Café Panam(e) til langt på natt

Lørdag: Sofapotet med heftige tømmermenn

Søndag: Sofapotet

Nå står skolesekken ferdigpakket ved døren, og alarmklokka er stillt til rett tid. Jeg gleder meg som et lite barn til i morgen.

Mari og jetlag

Da var jeg tilbake i Kina, frisk og rask som alltid før (haha). Da jeg landet i går var jeg noe trøtt, men våknet opp ganske raskt, til tross for altfor få timer søvn på siste fly. Likevel klarte jeg å holde meg våken til kvelden, og da jeg la meg tenkte jeg at jammen hadde jeg sluppet unna jetlaget.

Problemet var bare å dra seg ut av sengen i dag. Det var i grunnen helt umulig å stå opp med klokken jeg hadde stilt til ti.

En gang i 12-tiden tok jeg sats og sto opp. Helt siden har jeg vært potet i sofakroken min. Jetlaget hadde visst truffet meg hardere enn jeg hadde ventet (eventuelt er jeg bare usannsynlig lat. Mulig det er det som stemmer best).

Satser bare på at det gir seg før skolen begynner på mandag.

Mari og jul i februar

I går var det duket for julefeiring med "pappaslekten". Kanskje de andre ikke var helt enige, men min julestemning var helt på topp. Det så ut som jul (juletre, snø utendørs), det luktet som jul (pinnekjøtt) og det hørtes ut som jul (11 familiemedlemmer samlet, med lav julemusikk i bakgrunnen). Til og med mine besteforeldre i Spania fikk være med, via Skype. Som min onkel påpekte: "Vi leker ikke jul".

Juletreet, importert fra IKEA i Kina, var pyntet, og under lå det pakker.

Pinnekjøttet smakte jul. Blir det noe bedre?

Mari og SFO

Du vet du ikke snakker med voksne når det første spørsmålet du får er hva yndlingsfargen din er, og ikke hva du heter eller hvorfor du er der.

En gruppe seks-åringer spurte meg om dette i dag, og da jeg sa rosa, fikk jeg bedrevitende til svar: "Det visste jeg før jeg spurte. Det er fordi genseren din er rosa."

Kan man noe annet enn å si seg enig?

Mari og Frøken Mexico på tur

I helga gikk turen til Bergen via Oslo. Det gikk helt strålende, hadde det ikke vært for at vi gikk tomme for bensin på veien ned fra Vøringsfossen.

Frøken Mexico til bil som bremset ned og rullet ned vinduet for å spør om alt sto bra til der vi trillet ned de bratte bakkene i 20 km/t:

"Dokken har vel ikkje tilfeldigvis ei bensinkanna? Ikkje det, nei? Nei, då får me trilla viare!"

Vi kom oss til slutt ned til Øvre Eidfjord, hvor en hjelpsom nederlender, som tilfeldigvis drev et åpent gjestegiveri i bygda, kjørte Frøken Mexico til bensinstasjonen i Eidfjord, fikk henne tilbake til bilen, og hjalp oss å få bensinen på tanken uten bensinkanne (ikke så lett som det høres ut).

Mari og hjemreiser

I helgen var jeg i Beijing. Det var en super helg, hvis man bare ser bort i fra at det var iskaldt bare man stakk nesetippen ut døren, og at jeg ble syk. Men det var ikke det jeg hadde planer om å skrive om. Fokuset ligger nemlig på hjemreisen.

Det var selvsagt kjipt å reise fra Beijing, for det er en ganske kul by. Likevel, da jeg satt i flyet på vei hjem og flyvertinnene stoppet filmen min (The Painted Veil) for å si at vi nærmet oss Chengdu, og at TVene våre derfor ble koblet ut, var det en slags lykkefølelse som gikk gjennom meg. 

Vi kom inn i terminalen, og fikk se at det regnet katter og hunder utendørs. Det var 11 grader og regn. Lykke.

Jeg ventet i taxikøen i et kvarter, og hele veien hjem pratet taxisjåføren om løst og fast. Etter en stund så jeg blokken min tårne seg opp foran meg. Følelsen av å være hjemme.

Inni leiligheten var det like varmt som utenfor, 11 grader. Gulvet var iskaldt, stuebordet var iskaldt og badet føltes som nordpolen. Ingen tok imot meg og ønsket meg velkommen hjem, frokostskuffen var tom og alt var stille. Likevel var jeg hjemme. Det var helt fantastisk.

Nå gleder jeg meg til å dra hjem til Norge. Jeg elsker å komme hjem og ikke være alene.

Lurer forresten litt på hvordan The Painted Veil ender. Har en viss anelse, men hadde vært fint å slippe å lure.