Mari og internettproblemer

Tirsdag kveld sluttet plutselig internett å virke. Et sekund var det megastabilt, det neste borte som om det aldri hadde vært der. Jeg syns det var ganske merkelig, men tenkte det bare var China Unicom som hadde et lite problem, og at det ville være helt ok dagen etter. Den gang ei.

I dagesvis skrev jeg inn alt jeg hadde av brukernavn og passord på nytt, men ingenting hjalp. Hadde det ikke vært for naboenes usikrede tråløse nettverk, hadde jeg nok vært rimelig stresset. Eventuelt nærmest bodd på Starbucks til det fungerte her hjemme.

I går kikket jeg på modemeska, og gjorde en lite oppdagelse. Det jeg alltid har trodd het ASDL het jo faktisk ADSL. Morsomt, tenkte jeg, og så en episode til med The 4400.

I dag prøvde jeg å skrive inn passordet på nytt, for å se om det muligens var i orden nå. Det var da det gikk opp for meg. Brukernavnet mitt har fire bokstaver og ni tall. De fire bokstavene var ikke ASDL, men ADSL. 

Jeg forandret de to bokstavene, skrev inn passordet mitt på ny, og vips, så fungerte det. Du kan si jeg følte meg en smule blond.

Mari og uventede spørsmål

I går kveld var jeg nok en gang på favorittutestedet mitt. Jeg sto å pratet med Skogsjenta og Onde-Finnen da en tilfeldig brite jeg aldri hadde sett før kom bort til meg.

Tilfeldig brite: Hei! Er du norsk?

Mari: Hvordan i alle dager visste du det?

Tilfeldig brite: Nei, du ser bare så utrolig norsk ut.

Jeg er veldig stolt av å være norsk, og jeg vet jeg har dager der jeg er fryktelig patriotisk, men gårsdagen var virkelig ikke en av dem. Jeg hadde ikke på meg skoene med norske flagg, engang.

Mari og det å være lettskremt

Jeg er enormt lettskremt av meg. Jeg kan se deg, vite at du kommer til å prøve å skremme meg, og allikevel hyle høyt når du gjør den brå bevegelsen og sier noe høyt.

I går så jeg første episode av The 4400 igjen for tredje gang (sist gang er vel omtrent to år siden). Jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Jeg visste det var en ustabil person. Hjernen min hvisket til meg at han kom til å knuse glasset, og jeg var fullstendig klar over når det skulle skje.

Likevel, når Orson knuste glasset, hoppet jeg i sofaen og kom med et lite hvin. Et halvt sekund etterpå kom jeg med et nytt hvin -jeg var kliss våt, og det var hele sofaen også. 

Snøballsuppa* jeg satt å spiste på, hadde hoppet med meg, og bestemt seg for at det var kjedelig i skålen. Enormt festlig.

Ikke mer suppe når en ser på alien tv-serier her i gården, nei.

*Snøballer (selvfølgelig ikke ekte navn, men glemmer alltid det kinesiske navnet, så snøballer fungerer fint) er navnet jeg har på små kuler med klebrig ris med peanøttfyll. De kjøpes frosne og må kokes i vann før de kan spises. Lat som jeg er, tar jeg bare vann fra vannautomaten min, slik at kulene ligger i varmt vann helt til de spises. Hence the soup.

Mari og sinne

I dag hadde jeg tenkt å skrive om noe så tankeløst som at frokostskuffen min er tom, og at de har sluttet å selge min type baguetter på Carrefour, men det var før sinnet tok meg.

Det begynte på fredag. Sofasurferen som kom hadde spurt om å få bo her i helgen, før han skulle videre til Bali. Helt greit, tenkte jeg. Men vi gikk enkelt og greit utrolig dårlig i lag.

Alt han gjorde var å låne dataen min 24/7, og om jeg sa jeg måtte sjekke mailen, ble jeg gitt et surt uttrykk og veldig motvillig, også laptopen.

Han åpnet alle chipsposene mine (jeg spiser ikke chips, men jeg har alltid noen på lur om det kommer uventet besøk), og de han ikke likte, la han bare inni skapet igjen, uten å gjøre noen innsats på å holde dem lukket. Dette gjaldt for så vidt ikke bare chipsen, men også alt annet i matskapet mitt.

Lørdag ettermiddag spurte jeg ham når han trodde han kom til å nå Bali.

"Er ikke helt sikker, men om et par måneders tid, kanskje? Jeg drar herfra på onsdags, så får jeg se hvor lang tid det tar meg å nå Indonesia."

Jeg sto målløs og så på ham. Onsdag?

For all del, jeg har ingen problemer med at en gjest blir lengre enn først antatt, men en pleier å gi beskjed om det med en gang en vel, og ikke ta det med i en bisetning.

I går morgens dro han endelig, men i dag fikk jeg meg en ettersleng av besøket -min Google er nå stillt til russisk. Et språk jeg ikke kan et ord av, og som jeg rett og slett blir kvalm av å se for mye av.

For to måneder siden stresset jeg vettet av meg for å få stillt det fra norsk til engelsk. Hvordan i Helvete jeg skal få det tilbake til engelsk er største grunnen til sinnet mitt i dag. Jeg er så sint at jeg snart begynner å gråte, og jeg kan virkelig ikke huske sist det skjedde.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om dette, er fordi jeg trenger hjelp. Ganske desperat. Kan du russisk og kan hjelpe meg, vær så snill å ring meg snarest mulig. Seriøst, du kan redde liv.

Mari og trening

Trening er vel forsåvidt blitt et fremmedord her i gården. Derfor tar jeg det steget jeg kan for å slippe unna samvittigheten. Jeg går trappene istedenfor å ta heisen.

Ikke alltid, selvfølgelig, som når jeg skal på skolen (jeg er alltid sent ute, ingen tid til trappegåing, og vil heller ikke komme helt utslitt på skolen) eller har handlet tunge varer som appelsinjus og annet flytende. Men foruten om de gangene, tar jeg trappene.

I dag fant jeg ut det er 18 trappetrinn opp til hver etasje, så alt i alt (da regner jeg ikke med trappetrinnene som er før jeg kommer inn i blokka) går jeg 162 trinn hver gang jeg kommer hjem eller skal ut. 

Samvittigheten stiger også betraktelig da jeg har satt meg en regel som sier at kun en godteriting skal være åpen om gangen, og jeg bare har ekle drops igjen i Søppeldynga bøtten min.

Men frykt ikke. Jeg er ikke så forandret at jeg plutselig begynner å spise masse grønnsaker, frukt og næringsrik mat. Det får da være grenser.

Mari og lørdagshandling

Jeg skulle bare en kjapp tur bort på butikken for å kjøpe sukker og egg. Det tok meg en time og et kvarter før jeg var hjemme igjen. Det er nemlig lørdag ettermiddag. Tiden da 4 000 kinesere finner ut at det er en fin tid til å ta helgehandelen på. 

Å gå i kø fra du komme inn på kjøpesenteret til du kommer ut på gaten igjen, er noe slitsomt. Sakte, for alle vil jo se på alt. Køen fram til kassen alene tok 30 minutter. Og jeg sto for en gangs skyld i den kjappe køen. Da jeg kom ut på gaten igjen var jeg så utslått at jeg pairet en taxi, og den 20 minutters gåturen hjem ble til 5 minutter i bil. Behagelig.

Det bør vel nevnes at jeg gikk trappene opp til leiligheten istedenfor å ta heisen, sånn for å gjøre litt opp for meg. Jeg bor i 10. etasje, så jeg syns absolutt jeg fortjente den taxituren hjem.

Nå skal jeg lage meg pannekaker, og jeg tipper de blir supergode.

Mari og sovnestress

Du er så trøtt. Du kjenner øynene skli igjen. Ingen vits i å kjempe imot. Det er jo dette du vil. Så kan du fly rundt i en drømmeverden der alle morsomme ting kan skje. Kroppen blir tyngre, pusten roligere. Du begynner å skli dypere inn i mørket...

Drittbiler! Slutt å bruke det forbaskede hornet, vet du ikke at det er ulovlig innenfor 3. ring?!

Ok, vi prøver på nytt. Skifter skulder å sove på. Åpner og lukker øynene på ny. Rolige åndedrag. Ingen tanker. Bare mørke og stillhet. Du kjenner du er på vippen til å sovne. Ingen brå bevegelser, så skal dette gå fint. Å, så trøtt du er..

Hold kjeft! Jeg bor i 10. etasje, og hører det du roper nede på bakkenivå! Det kan umulig være så viktig at du må rope det slik at hele 九眼桥 hører deg?!

Så prøver du igjen. Og igjen. Helt til du av ren utmattelse faller inn i dyp søvn som kun avbrytes av klokka som ringer neste morgen.

Slik er det hver eneste kveld. Det bor 11 millioner mennesker i Chengdu, og med mange mennesker kommer også masse bråk. Men kunne de ikke tatt litt hensyn, sånn akkurat mellom 11 og halv 12, siden det er leggetid?