Mari og det å være lettskremt

Jeg er enormt lettskremt av meg. Jeg kan se deg, vite at du kommer til å prøve å skremme meg, og allikevel hyle høyt når du gjør den brå bevegelsen og sier noe høyt.

I går så jeg første episode av The 4400 igjen for tredje gang (sist gang er vel omtrent to år siden). Jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Jeg visste det var en ustabil person. Hjernen min hvisket til meg at han kom til å knuse glasset, og jeg var fullstendig klar over når det skulle skje.

Likevel, når Orson knuste glasset, hoppet jeg i sofaen og kom med et lite hvin. Et halvt sekund etterpå kom jeg med et nytt hvin -jeg var kliss våt, og det var hele sofaen også. 

Snøballsuppa* jeg satt å spiste på, hadde hoppet med meg, og bestemt seg for at det var kjedelig i skålen. Enormt festlig.

Ikke mer suppe når en ser på alien tv-serier her i gården, nei.

*Snøballer (selvfølgelig ikke ekte navn, men glemmer alltid det kinesiske navnet, så snøballer fungerer fint) er navnet jeg har på små kuler med klebrig ris med peanøttfyll. De kjøpes frosne og må kokes i vann før de kan spises. Lat som jeg er, tar jeg bare vann fra vannautomaten min, slik at kulene ligger i varmt vann helt til de spises. Hence the soup.