Mari og Spotify

Etter at YouTube ble stengt her i landet har det blitt lite høring på musikk hjemme i leiligheten. Etter tips fra Frøken Krølltopp prøvde jeg TuDou en stund, men musikken jeg ville ha er ikke helt mainstream i Kina, så etter noen få dager ga jeg det opp.

For to dager siden klagde jeg over saken til Brormann via MSN, og han ble sjokkert da jeg ikke hadde hørt om Spotify. Snill som han er lånte han meg sitt norske brukernavn og passord, da programmet, som så mange andre, er blokkert i Kina (IP-adressen min er kinesisk, selv om dataen er norsk -tar ikke helt av).

For å gjøre det offisielt: jeg elsker Spotify. Alle Odd Nordstogas sanger ligger der. Hva mer kan en norsk jente i Kina ønske seg?

Mari og kinesisk soloppgang

I morges våknet jeg et kvarter før mobilalarmen var innstilt til. Det var nemlig en slem mann som helt rolig fortalte meg at han skulle drepe meg. Og at han mente alvor. Jeg kunne se det på hele kroppsspråket hans at han mente det.

Det er ikke ofte jeg våkner av drømmer/mareritt, men dette var skremmende nok til å dra meg ut av min tunge søvn. Å lukke øynene igjen og sove videre var ikke et alternativ. Skrekken satt som spikret i meg.

Da jeg kom ut i stuen forsvant skrekken dog som dugg for solen. Bokstavelig talt.

Hadde det bare ikke vært for blokkene, ville jeg fått med meg soloppgangen. Men blokker eller ikke -det er noe eget fredfullt ved soloppganger.

Mari og pizzabestilling

Da jeg var altfor lat til å lage middag/gå ut for å kjøpe i dag, bestemte jeg meg for å bestille pizza hjem. Dessverre lettere sagt enn gjort.

Mari: Hei! Jeg vil gjerne bestille en siciliansk pizza.

Mannlig Peterpan arbeider (på kinesisk): Hva? Vent litt.

Så la han på.

To minutter senere prøvde jeg igjen.

Mari: Hei! Jeg vil gjerne bestille en siciliansk pizza.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Eeem, hva er det? Jeg tror ikke vi har det.

Mari: Vel, jeg sitter å ser på menyen deres nå.. (slår om til kinesisk) Siciliansk pizza?

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ååå! Ok, stor eller liten?

Mari: Stor.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ok, ha det bra.

Mari: ...

(rask prating i bakgrunnen hos Peterpan)

Kvinnelig Peterpan arbeider: Du! Hvor bor du?

Mari: Jiu Yan Qiao, Hongji Xin Lu 202, Shiji Chaoyang 5-2-10-3.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ok. Ha det bra.

(hun legger ikke på, mer rask prating hos Peterpan:

Mannlig Peterpan arbeider: Hvor var det?

Kvinnelig Peterpan arbeider: Eeem, Jiu Yan Qiao. Og så en masse tall.

Mannlig Peterpan arbeider: Jaha. Vi får ringe når det nærmer seg, heller.

Så la de på.

Ti minutter senere ringte telefonen min. Det var Peter selv, eieren av restauranten. Italiener, så endelig noen som kunne kommunisere på engelsk.

Peter: Hei, jeg ringer fra Peterpan. Mine arbeidere fikk ikke med seg adressen din.

Mari: (Gjentar adresse)

Peter: Du, kan du si det til kona mi istedenfor? Hun er kinesisk.

Det er en grunn til at jeg ikke bestiller mat hjem ofte.

Mari og aktiv lørdags formiddag

I dag har jeg vært utrolig flink til å gjøre ting jeg sa jeg skulle. 

Jeg våknet tre minutter før klokka ringte (bil som holdt tuten inne i ti sekunder -skal litt til å klare å sove gjennom det), sto opp, kledde meg og gjorde meg klar for en ny dag (jeg pleier å gå i pysjen fram til en gang i tretiden på lørdager. Om ikke enda lengre), satt på en maskin med klær, skriftet sengetøy, ryddet i stua og hengte opp de nyvaskede klærne.

Frokost ble inntatt på Starbucks, og så trasket jeg opp gata til Electric City. Lørdag som det er var det stappfullt av mennesker overalt, men jeg var bestemt. Nye øreplugger og DVD sjappa.

Det tok meg omtrent en time, men det gjorde ikke så mye. Mission accomplished.

Nå er jeg tilbake i leiligheten, og har funnet ut jeg har vært flink nok for i dag. Film- og avslappningstid.

Mari og Sansheng Xiang

I dag var begge Begynner 2 klassene på klassetur til Sansheng Xiang. I seg selv grunnlag for en koselig dag. Det er ikke det at det ikke var det, men det hele var bare litt påtvunget og lite naturlig.

Sansheng Xiang er en blomster"landsby" (eventuelt kan det kalles en park med et gartneri ved siden av hvor en kan kjøpe blomster)，ca. 20 minutter med buss i østlig retning. Været var overskyet og kjølig, og da det led mot langhelg hadde mange bestemt seg for å droppe hele turen, så vi var ikke flere enn noen og tjue, inkludert lærere.

Det første vi fikk beskjed om da vi kom fram var at vi skulle spørre alle kineserne vi så om hvordan livet deres var. Påtvunget prat med fremmede der jeg kun kan spør spørsmål, men ikke har aning på hva de svarer er alltid gøy.

De to hundre ungene som løp rundt med drager og kyllingbensnacks fortalte at de var der på skoletur de også, at de minst hadde vært der en million ganger før, at vi måtte være franske hele gjengen, eller nei, Taiwanamerikaneren var definitivt amerikansk -og ville vi ikke smake sterkt krydrede kyllingben?

Etter en stund gikk vi (Skogsjenta, Onde-finnen, Taiwanamerikaneren og jeg) noe leie av alt maset det å være utlending innebærer, så vi gikk å kjøpte godteri de lagde i små boder i parken og pratet om hvor glad vi var for at vi ikke hadde unger selv. Og måtte de aldri komme heller.

Her lager mannen 花生糖, eller peanøttgodteri om du vil, mens vi lettimponerte utlendinger står å ser på og lærer Gao forklarer. Lærer Gao kan såvidt sees til venstre i bildet, eller i det minste den røde jakken hennes.

Etter hvert ble det også lunchtid, og selv om man skulle tro at noen av disse rettene ville være helt fantastisk gode, var det fatet med pomfrien, som kom inn noen minutter senere, som var det eneste fatet som ble tømt på mitt bord.

Etter lunch var det tid for noen slag mahjong. Her gjør Onde-finnen, eks-marine amerikaneren, klassens hollender og Skogsjenta seg klare til kamp. Ingen av dem kunne reglene, så det gikk ikke opp for Onde-finnen at han hadde vunnet før Lærer Gao forklarte at hvis de hadde spilt med penger, ville han ha blitt en rik finne.

Vi dro hjem noen opplevelser rikere og med digre glis rundt munnen. Endelig langhelg.

Mari og høstfølelse

På vei hjem fra japansktimen i kveld satte en ordentlig høstfølelse inn. Innpakket i collegegenser, diger jakke og med skjerf surret rundt halsen, trasket jeg hjemover. Det var mørkt og kaldt (ni grader, ifølge China Overseas Plaza, som jeg passerer på vei hjem), og når en i tillegg har Coldplays Parachutes på ørene, er det så godt som høst. 

Mulig det bare er mine assosiasjoner til de forskjellige tingene, men uansett var det en god følelse. 

Likevel, om våren kommer tilbake snart, blir jeg slett ikke lei meg.

Mari og våren som forsvant

Enda nærmere sommeren, men våren som var har nå blitt erstattet med en ny høst. Lite populært.

For en uke siden hadde vi 30 grader og sol (bak Chengdus vanlige skydekke), men rett før helgen tok det slutt. Solen er erstattet med regn (vel, det drypper), og for øyeblikket er det 13 grader. 

Fullstendig bak mål, spør du meg.