Mari og full selvkontroll

I går kveld ble jeg liggende å lese litt for lenge i den nye boken min (Twilight -avhengigskapende lesestoff selv om jeg vet hva som skal skje). Derfor var jeg veldig trøtt da jeg kom hjem etter lunsj (nei, sovnet ikke i skoletimene).

Da jeg har planer om shaokao med Magi i kveld, syntes jeg det var en god idé å ta en liten lur da jeg holdt på å sovne på sofaen i fire-tiden. Jeg krabbet til sengs med mobilalarmen innstilt på klokka fem, og sovnet før hodet traff puta.

Klokka fem var jeg bare litt for trøtt til å faktisk våkne da jeg skrudde av alarmen og sovnet igjen. Selvkontroll? Mellomnavnet mitt.

Kvart på sju sendte Magi meg en melding. *Da* våknet jeg.

Om jeg klarer å sovne når jeg kommer hjem i kveld er jeg dog ikke bekymret for. Jeg er nemlig en racer på å sove.

Mari og slem glede

I dag fortalte Lærer Zhao oss at morgendagens lesetime med Lærer Zhou ble avlyst. I samme sekund gled brede smil opp på 25 munner i 北202. Torsdager har vi nemlig bare lesing (jeg har kultur på ettermiddagen også, men det er frivillig). Neste setning Lærer Zhao sa var at Lærer Zhou ligger på sykehuset, og at hun forhåpentligvis vil komme tilbake til mandag.

Er det da likevel lov til å være glad?

Mari og 8-kulen

Da Kosejenta kom hjem fra USA våren for tre og et halvt år siden [citation needed], hadde hun med en gave til meg: en magisk 8-kule.

Siden den er fra Kosejenta stoler jeg fullt og helt på den. Helt siden den gang har jeg alltid sjekket med kulen om det var noe jeg lurte på. Det beste er at den alltid har rett, selv om jeg ikke nødvendigvis vil innrømme det. Det var den som sa at jeg gjorde rett i å flytte til Chengdu like etter videregående, og den mente også at jeg skulle flytte tilbake hit da jeg egentlig skulle flytte til Oslo. Det meste går dog på private spørsmål, så flere av mine spørsmål til kulen har jeg ikke tenkt å dele.

I dag skudde jeg på Toy Story etter min lange skoledag for å få en utkobling fra kinesisken. Som alle vet er det en superkoslig film, men da Woody fant fram Andy's 8-kule etter en liten halvtime, ble filmen fire hakk bedre med en gang. Noen ganger skal det ikke så mye til for å gjøre meg glad.

Mari og forkjølelse

Det er kanskje ikke verdens beste idé å jogge til McDonalds klokken fem en lørdags morgen i Beijing med en gjeng halvfulle finner når man ikke er i verdens beste fysiske form. Man blir nemlig forkjølet av det.

Mari og telefonproblemer

Det siste året har jeg hatt en søt rosa Nokia 2626. Den har hatt sine små skavanker, som at et tast på den venstre menyknappen låser hele telefonen, og at mobilen skrudde seg av om jeg søkte på ord på Z i ordboken (det er noe problematisk da Z er en ganske vanlig bokstav i kinesisk). Men foruten om slike småting, har det vært en god venn. Fredag morgen tok den dog farvel.

Batteriet var halvfullt torsdag kveld, men da jeg ikke har peiling på hvordan man finner ting i Beijing, ville jeg ha fullt batteri til neste dag. Da jeg våknet fredag morgen var mobilen av og den nektet å slås på. Ikke noe å gjøre med det, så jeg satt kursen mot Suning.

Vel inne på Suning gikk jeg rett mot Nokiaseksjonen. Den var temmelig skral, og damene bak disken var ikke spesielt hjelpsomme.

Mari: Jeg vil ha en veldig enkel Nokia. Ikke noe fiksfakseri.
Suningmedarbeider 1: Nei, det har vi ikke. Denne her, derimot..
Mari: Jeg trenger ikke noe stressent, bare noe enkelt jeg kan ringe og sende meldinger med.
Suningmedarbeider 1: Hmrp. Ok, vi har denne her..
[viser frem en skrikgrønn telefon]
Mari: Supert. Men har dere den i en annen farge?
Suningmedarbeider 1: Vi har den i blå og lilla.
Mari: Yes, en lilla, takk.
Suningmedarbeider 2: Vi har den ikke i lilla.
Mari: ... Neivel. Blå da.

Jeg var med det en stolt eier av en blå Nokia 5000. Venstre menyknapp fungerer som et skudd, og jeg har søkt på alle ord på Z jeg kan komme på. At jeg bare så vidt kan høre hva andre sier til meg og omvendt i telefonsamtaler er mindre viktig.

Etter den gamle mobilen ikke ville slås på ble jeg forresten mobbet temmeling heftig av Yndlingsbandets trommis for at alle kontaktene mine lå på telefonen, ikke SIM-kortet. At jeg hadde dobbel back-up på iPod og dataen hjalp lite.
Fredag ettermiddag klarte han (Yndlingsbandets trommis) å knuse mobilen sin i taxidøren da vi skulle til den Himmelske Fredsplass. Gjett hvem som hadde alle kontaktene lagret på mobilen, og ikke SIM-kortet? Back-up? Null.

Mari og flauser på postkontoret

Ok, jeg nevnte jeg var syk. Likevel måtte jeg innom internatet hvor jeg får posten min tilsendt, og så videre til postkontoret for å sende et brev tilbake til Norge, grunnet Lånekassens nådeløse lyst på originalpapirer. Vel inne på postkontoret, rett etter at jeg hadde fått skrevet min mammas adresse på konvolutten, begynte det å pipe i ørene mine. Min første tanke var "pokker heller, ikke nå".

Det har seg nemlig sånn at helt siden økonomitentamen i første på Skeisvang har jeg med jevne mellomrom besvimt etter først å fått piping i ørene, varmesjokk og svarte flekker i øynene. Det er bare at jeg tidligere har klart å komme meg hjem før jeg svimte av. Nøkkelord: tidligere.

Et sekund sto jeg ved disken og betalte for portoen, det neste lå jeg på gulvet med en gjeng hysteriske kinesere rundt meg. Flaut.

Jeg reiste meg opp, fikk streng beskjed om å sette meg ned på stolen de hadde funnet til meg, og i sekundet jeg satt meg ned, svimte jeg av igjen. Dobbeltflaut.

Andre gang jeg våknet på gulvet hadde de funnet frem tre stoler som jeg kunne ligge på. Jeg la meg lydig ned med øynene fulle av tårer for alt oppstyret jeg hadde satt igang. De gav meg et glass vann og fortalte meg at ambulansen var på vei. Trippelflaut.

På dette tidspunktet ringte jeg Skogsjenta, som jeg egentlig skulle til etterpå.

Mari: Lover du å ikke le?
Skogsjenta: Jaaa?
Mari: Jeg besvimte på postkontoret. To ganger. Og nå er ambulansen på vei.
Skogsjenta: HVA?!

Selv om tårene rant hjalp det enormt å snakke med henne. Det gav meg liksom lov til å le av situasjonen.

Etter få minutter kom en lege og to sykesøstre. De dro meg med til et sykehus i nærheten og målte hjerterytmen min. Etterpå fikk jeg vite at alt sto bra til med meg, og at jeg er rimelig normal.

Nå sitter jeg hjemme på sofaen med en diger kul i bakhodet (etter å ha slått det mot betonggulvet på postkontoret) og et haleben som sikkert kommer til å få en fin blåfarge. Ellers er alt som før, om man ser bort i fra hvor flau jeg er, og hvor lite jeg har lyst til å noen gang gå tilbake til postkontoret på skolen. Eller vise meg offentlig i Kina igjen.

Mari og dårlig timing

Jeg er syk. Veldig syk, til meg å være. I dag morges klarte jeg ikke å gå på skolen engang. Det skjer vanligvis en gang per semester, så det er vel kanskje ikke så uventet. Men kunne jeg ikke blitt syk på et litt mer passende tidspunkt?

Du ser det, i morgen har jeg nemlig flybilletter til å dra til Beijing for resten av uken. Skogsjenta, hennes kjæreste, Yndlingsbandet, Dokumentarfilmeren, Løken og jeg i Beijing i fem dager. Toppen av lykke, med andre ord. Hadde det bare ikke vært for at jeg er syk.

Hadde flyet gått i dag måtte jeg uten tvil måtte blitt igjen hjemme i Chengdu. Er jeg like syk i morgen begynner jeg å gråte.