Mari og hurtigris

Siden Godgutten er på jobb dag ut og dag inn, er lunsj og middag mitt eget ansvar, slik det var da jeg bodde i Kina og Godgutten var her. Forskjellen er bare at Godgutten nå faktisk ringer og spør om jeg har spist, og det er en teit ting å lyve om. Og siden jeg verken har nummeret til McDonalds eller Pizza Hut har jeg nå forbarmet meg over min nye venn hurtigrisen.

Den ser slik ut.

Og det er så altfor lett å lage. Man åpner fliken litt,

stapper den i mikroen i to minutter,

og så voilà, risen er klar til å spises.

Selvfølgelig vet jeg at kun ris ikke utgjør et måltid, men grønnsakene jeg stekte i dag så ikke så appetittelige at de fortjente et bilde. Nomnomnomnom.

Mari og 동남훼미리 아파트 104-1212

Nå er vi endelig ferdiginnflyttet i 동남훼미리 아파트 bygning 104 leilighet 1212. Det er fremdeles noen ting som ikke er helt klart -vi mangler en kommode og TVen er ikke montert enda- men det begynner å kjennes som hjemme. Med det er det derfor på tide med en liten bilderunde.

Når man kommer inn

(siden det alltid er fint vær her blir bildene mot den retningen ganske mørke)

Stuen sett fra den andre retningen

Kjøkken

Soverom

Bad

Opprinnelig gjesterom, men har blitt klesskap

Terrasse/vaskerom

Mari og flytting

Det ble ikke Baran slik vi først hadde tenkt, men Jeongnam vi flytter til. Alt skjedde enormt fort. På mandag fikk vi vite om en ledig leilighet i Jeongnam, i går signerte vi kontrakten, og i dag var mamma og jeg i leiligheten for å vaske. Planen er at vi skal flytte møblene inn i morgen, og så bor vi dermed i Jeongnam.

정남/Jeongnam (正南) betyr etter det jeg forstår rett sør, og er en "landsby" på 14 000 mennesker. I dag var mamma og jeg rundt om og utforsket, og vi fant opptil flere gode spisesteder, og hvis jeg ikke misforsto hele samtalen jeg hadde på koreansk med jenta som jobbet i kassen på Family Mart, har jeg nå fått min aller første venn der også. Det skal nevnes at jeg ikke kan si mer på koreansk enn "hei, god natt, en kopp kaffe, takk, og har du koreanske venner?".

Oppdateringer og bilder følger.

Mari og forklaringer

Da jeg snakket med Frøken Mexico på Skype i går, innså jeg hvor lite informativ og småkryptisk jeg har vært i det siste. Så her kommer derfor en liten utredning.

Jeg har tatt et års pause i studiene, og har flyttet til Korea. Dette har flere grunner, som at jeg

1) ikke klarer å bli ferdig med bacheloroppgaven dette semesteret, og derfor trenger lengre tid på å fullføre

2) fra Kina ikke kan forberede noe som helst ift. bryllupet i august

3) ikke klarer å være så langt borte fra Godgutten lengre

Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men det er ikke så viktig. Jeg kommer derfor til å bo i Korea (akkurat nå bor vi i Ansan, men vi snakker om å flytte til Baran -se bildet: Baran er den sørligste pin-upen) til en gang i februar/mars, og så flytter jeg og Godgutten tilbake til Chengdu. Så da vet du det!

Mari og ny vennejakt

I det siste har det vært helt sinnsykt travelt. Siden jeg skal dra vil plutselig alle spise med meg, og jeg tror jeg har lagt på meg ti kilo i farvellmiddager den siste halvannen uken. I dag skulle jeg spise lunsj med Lillelillebror på hans fars restaurant, men Lillelillebror var opptatt på kontoret da jeg kom, så jeg satt meg ute i hagen og ventet. Etter noen minutter kom en fyr gående, men det var ikke Lillelillebror. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg spurte om han var koreaner.

Fyren: Hvordan visste du det? Er det fordi jeg er så sexy?

Mari: … Nei. Ser det på øynene dine.

Fyren: Huh. Hva gjør du i Chengdu? Jeg jobber.

Mari: Studerer.

Fyren: Ah! Er det mange amerikanere der du studerer?

Mari: Joda, det er en del..

Fyren: Finnes det et jenteinternat? Der skulle jeg gjerne vært..

Mari: Det tror jeg ikke.

På dette tidspunktet kommer Lillelillebror ut fra kontoret, og jeg øyner håp. Dessverre tror Lillelillebror at fyren er en kompis av meg, og livredd som han er for fremmede piler han tilbake til kontoret.

Fyren: Tror du du kunne introdusert meg for jentene på skolen din?

Mari: Jeg flytter til Korea i morgen, så jeg kan dessverre ikke hjelpe deg. Er du her med venner?

Fyren: Ja, de sitter inne og spiser. Kanskje jeg burde gå inn til dem før maten min blir kald.

Mari: Ja, det er nok en god idé. Uten mat og drikke duger helten ikke, vet du.

Fyren forsvant, og etter noen minutter kikker Lillelillebror ut fra kontoret og sjekker kysten. Tydligvis ikke bare kineserne som er litt sære i sin vennejakt .

Mari og Taobao

Iløpet av det siste året har det blitt veldig populært å kjøpe ting over nettet her i Kina. Frem til i går brydde jeg meg midt bak om det.

Men så fortalte Fru Tarzan om alle de fine klærne hun hadde kjøpt, og da så jeg selvfølgelig for meg alle de fine prinsessekjolene som Taobao (nettstedet) kanskje kom til å ha.

Siden jeg drar herfra på onsdag tenkte jeg at jeg kanskje kom til å benytte meg av det når jeg kommer tilbake til Kina neste vår, men da Fru Tarzan sa det kun tar tre dager å komme frem, begynte tannhjulene i hodet mitt å arbeide. I Kina er det nemlig ikke noe som heter "tre arbeidsdager". For å gjøre en lang historie kort, er jeg på mandag (forhåpentligvis) derfor eier av seks prinsessekjoler.

Bilder? Teknisk idiot som jeg er blir det på denne måten:

Kjole #1

Kjole #2 (den rosa)

Kjole #3

Kjole #4 (den røde med svart jakke)

Kjole #5 (den hvite)

Kjole #6

Men du skal ikke se bortifra at det kommer bedre bilder etterhvert.

Det beste av alt er prisen. For mine seks kjoler betalte jeg 598 kroner. Noen ting er bare best i Kina.

Mari og nesten-bøter

En av Kinas største karateristikker er at det er så sinnsykt mye folk her. Sysselsetting er derfor en utfordring, så av det har det kommet en masse jobber man ikke ser i Norge, og generelt bare sinnsykt mange som gjør den samme jobben. Derfor er det helt normalt at det står en politi ved hvert gatekryss.

I går kveld skulle jeg spise indisk med Pene Grantre, og siden den nærmeste indiske restauranten ligger et stykke unna, bestemte vi oss for at vi skulle dra opp på scooteren hennes. Nå er det strengt tatt ikke helt lov å være to på en scooter her lengre, men vi tenkte at siden vi ikke skulle så langt, ville det ikke være noe problem.

Men selvfølgelig, da vi krysset det siste store veikrysset før restauranten, kom ikke bare en, men to politimenn på politiscooteren (ironien er bare for innlysende) kjørende etter oss, og fikk oss til å stoppe.

Heldigvis er Chengdu er fremdeles en så lite utlendingseksponert by at politimenn ikke kan snakke særlig engelsk. Dette benyttet vi oss selvsagt av.

Politimann 1 (på kinesisk): Du. *peker på meg* Ned fra sykkelen.

Vi legger begge hodet på skakke, og kikker rart på ham.

Politimann 2: Oi, jeg tror ikke de snakker kinesisk. Hvordan sier man "gå ned fra sykkelen" på engelsk?

*Politimann 1 ringer opp på politiradioen og sier han har to utlendinger på en sykkel og sier vi ikke snakker kinesisk. Hvordan fortsette?*

Politimann 2 (fremdeles på kinesisk): Har dere legitimasjon?

*Pene Grantre (som er koreansk, forresten) kikker på meg, så politimannen, smiler, kikker tilbake på meg, og trekker på skuldrene*

Politimann 2 begynner å le og stottre på engelsk: Where you go?

Mari (på kjempetydelig mandarin): Folkets… mmm… Vei?

Pene Grantre (med ekstrem koreansk aksent): Vi skal spise?

Politimann 2 til Politimann 1: Herregud, de snakker jo bare så vidt kinesisk, de må nettopp ha kommet hit. Hvordan skal vi gi dem bot nå?

Politimann 1 til Politimann 2: Hovedkontoret sa at vi burde kreve at de gir oss legitimasjon slik at vi kan skrive ut boten, men jeg tror ikke det kommer til å gå. La dem bare kjøre videre.

Politimennene vinket, og Pene Grantre og jeg turte ikke si et ord på kinesisk til hverandre før vi var vel fremme på restauranten. En sjelden gang er det definitivt en fordel å være "blondine" i Kina.