Jeg var på vei hjem fra middag med Ekko og Fru Tarzan. Vi skulle krysse veien, og mot formodning stoppet en bil slik at vi kunne gå først. Det skulle vise seg at det var et triks. Etter at vi hadde gått forbi kom bilen sakte etter oss, og vinduet på passasjersiden åpnet seg. Ekko og Fru Tarzan kikket inn for å spør om han trengte veibeskrivelser, mens jeg kikket på forbipasserende (en fantastisk hobby i Kina). Det viste seg at det var meg han ville ha kontakt med. Han snakket engelsk med en svak kinesisk aksent:
Fyr: Du ser veldig kjent ut.
Mari: Du er ikke den første til å se feil på meg og den belgiske jenten her i byen, nei. Jeg vet dessverre ikke hvordan du kan finne henne nå.
Fyr: Nei, jeg lette ikke etter noen spesielle. Du ser veldig sporty ut.
[Jeg hadde spillt badminton i ti minutter før jeg gikk til middag]
Mari: Errrr, ok? Men har du kjørt deg vill?
Fyr: Nei. Har du lyst til å gi meg kontaktinformasjonen din?
Mari: Øøøøøø… Ehhhm… Du, jeg drar om en uke jeg, så det er liksom ikke noe vits i.
Fyr: Det gjør ingenting, jeg skal ikke være her i byen så lenge.
Mari: Øøøøø… Jeg har det veldig travelt, og har egentlig ikke tid altså.
*begynte å rygge bort fra bilen og gjemte meg bak Fru Tarzans rygg*
Mari: Jenter, det er nå vi løper.
Selvsagt fulgte bilen etter oss en liten stund, men så må han ha sett seg lei og innsett at det ikke kom til å bli en ny venn i meg. Måten noen kinesere tror de bør bli kjent med utlendinger på er til tider noe creepy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar