Hvert år er det det samme på nytt. Våren kommer, jeg slutter å gå med skjerf, og *vips* -så er jeg dødsførkjøla. En skulle tro at etter alle disse årene ville noe begynne å sette seg i hjernebarken, men den gang ei.
I natt våknet jeg flere ganger, så for meg at jeg sendte melding til det Vakre Skjellet for å si at jeg ikke kom til å komme på skolen, men da klokka ringte kvart over 7, var jeg sikker på at det bare hadde vært drømmer. Teite småjente.
Skoledagen føltes uendelig lang, og med konstante ATSJOOOO!, fant jeg ut at planen om å sitte ute i "godværet" (20 grader og overskyet) fra etter lunch til japansktimen (seks timer) for å jobbe med skolearbeid, temmelig lett ville bli erstattet med tre og en halv time ekstra søvn (tar tid å komme seg fra skolen og hjem og tilbake igjen, og måtte beregne tid til å våkne skikkelig før jeg skulle møte Vennlig Koreaner som har tilbydd seg å hjelpe meg med japansken).
Til tross for heftig forkjølelse var japansktimen morsom (わたしはノルウェーじんです), men så snart klokka slo halv ni, fór den lille norske jenta ut døra og hjem til leiligheten sin.
Det blir nok ikke skole i morgen, nei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar