Mari og sinne

I dag hadde jeg tenkt å skrive om noe så tankeløst som at frokostskuffen min er tom, og at de har sluttet å selge min type baguetter på Carrefour, men det var før sinnet tok meg.

Det begynte på fredag. Sofasurferen som kom hadde spurt om å få bo her i helgen, før han skulle videre til Bali. Helt greit, tenkte jeg. Men vi gikk enkelt og greit utrolig dårlig i lag.

Alt han gjorde var å låne dataen min 24/7, og om jeg sa jeg måtte sjekke mailen, ble jeg gitt et surt uttrykk og veldig motvillig, også laptopen.

Han åpnet alle chipsposene mine (jeg spiser ikke chips, men jeg har alltid noen på lur om det kommer uventet besøk), og de han ikke likte, la han bare inni skapet igjen, uten å gjøre noen innsats på å holde dem lukket. Dette gjaldt for så vidt ikke bare chipsen, men også alt annet i matskapet mitt.

Lørdag ettermiddag spurte jeg ham når han trodde han kom til å nå Bali.

"Er ikke helt sikker, men om et par måneders tid, kanskje? Jeg drar herfra på onsdags, så får jeg se hvor lang tid det tar meg å nå Indonesia."

Jeg sto målløs og så på ham. Onsdag?

For all del, jeg har ingen problemer med at en gjest blir lengre enn først antatt, men en pleier å gi beskjed om det med en gang en vel, og ikke ta det med i en bisetning.

I går morgens dro han endelig, men i dag fikk jeg meg en ettersleng av besøket -min Google er nå stillt til russisk. Et språk jeg ikke kan et ord av, og som jeg rett og slett blir kvalm av å se for mye av.

For to måneder siden stresset jeg vettet av meg for å få stillt det fra norsk til engelsk. Hvordan i Helvete jeg skal få det tilbake til engelsk er største grunnen til sinnet mitt i dag. Jeg er så sint at jeg snart begynner å gråte, og jeg kan virkelig ikke huske sist det skjedde.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om dette, er fordi jeg trenger hjelp. Ganske desperat. Kan du russisk og kan hjelpe meg, vær så snill å ring meg snarest mulig. Seriøst, du kan redde liv.