En av tingene jeg har lært ved å bo for meg selv er min evne til å ikke la noe stå i fred for lenge. Til innflyttningsfesten min fikk jeg, blandt en del andre ting, to kaktuser og en grønn bladplante (mitt ordforråd innen planteverden er, som du kanskje ser, noe begrenset). Mindre enn to uker senere lå kaktusen fra Onde-finnen i søpla. Det var ikke det at jeg ikke likte den. Den var bare død. Dødsårsak: alt for mye vann.
Jeg trodde liksom det skulle være "umulig" å drepe kaktuser, så det uforsette drapet på Onde-finnens kaktus var en kraftig knekk på selvtilliten min.
Torsdag 19. mars var jeg på IKEA igjen. Blandt de livsviktige tingene jeg kjøpte var også to blomsterplanter. En fin lilla en, og en litt mindre fin rosa en. To dager senere hadde alle blomstene visnet.
Jeg visste nå om min tendens til å overvanne, men denne gang var jeg helt uskyldig. Derfor løp jeg til vasken med plantene i hendene og satt på kranen. Don't you die on me!
Blomstene kom seg megakjapt, og i noen dager var alt bare fryd og gammen. Helt til det skjedde igjen. Og igjen. Og igjen.
Etter en stund sluttet trikset med å gi vann å virke. Jeg sitter nå sønderknust med to døde planter jeg ikke får meg til å kaste, da det kanskje etter en liten stund går an å prøve med førstehjelp igjen.
Kanskje det var like greit at jeg ikke kjøpte den labrador retriver valpen jeg hadde så uendelig lyst på da jeg var i Nanchong i januar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar