Mari og oppdagelser

Det å flytte gir deg muligheten til å lære mye nytt.

I går hadde jeg to kjøleskap. Rart, tenkte jeg.

I dag har jeg et kjøleskap, en fryser og en liter frossen melk.

Mari og flytting

Som de fleste nå muligens har fått med seg, er jeg på flyttefot om dagen. Ut fra internatet og inn i min egen leilighet på andre siden av elva. Det skal bli så herlig å komme seg ut fra bygningen hvor det ikke går en kveld uten gledeshyl, løping opp og ned gangen og min fantastiske nabos konstante oppkastlyd. Jeg er rimelig sikker på at jeg må ha hatt verdens sykeste nabo.

 

Mine nye naboer er så vidt jeg har forstått et gammelt ektepar som bor sammen med en dame jeg antar må være søster av enten mannen eller konen. Den lille konen var ganske opptatt av å få snakket med meg første gang hun så meg, muligens for å ha noe spennende å fortelle sin mann. Det som gjorde det hele litt vanskelig var at hun snakket rasende fort på kinesisk, så jeg forsto ikke så mye. Jeg tror hun sa at før meg var det to personer som hadde bodd i leiligheten jeg nå bodde i, men på den annen side kan det ha vært noe helt annet som ikke har noen relasjon til det jeg forsto. Hun hadde mange spørsmål, og jeg tror jeg svarte sånn rimelig greit på dem, men det er ikke så lett å si.

Flytting innebærer mer arbeid enn jeg hadde forventet. Det at jeg har ting gjemt i hver krinkelkrok i internatrommet mitt, gjør at jeg ikke helt har hatt oversikt over alt jeg har kjøpt og dratt med meg fra Norge. Nå som alt skal flyttes, forstår jeg ikke helt hvor alt kommer fra, og jeg har følelsen av at jeg hadde hatt et like fint liv om jeg bare hadde hatt halvparten av sakene. 

Flytting innebærer også ting jeg absolutt setter pris på: handleturer på IKEA. 

Var en snartur innom i går for å kjøpe dyne og puter, men kom hjem med litt kjøkkenutstyr og julepynt i tillegg. I dag var jeg og Skogsjenta der i to timer, og jeg kom hjem 15 puter, seks tallerkner, bestikk for åtte (det var enten det eller for fire; blir for dumt å ha seks tallerkner men bare fire kniver), seks skåler, fire skarpe matlagingskniver, diverse annet kjøkkenutstyr, en stekepanne, en gryte, tre gryteunderlag, en julestjerne, en rull gavepapir, 17 poser Bilar, og ti ruller sjokolade rikere. Lommeboken var desto fattigere, men dette er ting en ikke kan leve uten. 

Må "dessverre" tilbake i morgen, for når ting begynte å falle utav handlekorgen som var fullt til randen, fant jeg ut jeg burde stoppe. Jeg skulle jo faktisk klare å dra alt med meg ut av butikken, inn i en taxi, og opp til leiligheten. 

Da vi kom ut, var det dog ikke en eneste taxi i nærheten. Pirattaxisjåførene kastet seg over oss, men vi var noe skeptiske. Det at de pratet Sichuanhua gjorde ikke saken lettere. Etter lengre diskusjoner med heftig tegnspråk og enkel kinesisk, kom vi fram til at siden Skogsjentas leilighet var på andre siden av byen i forhold til min, skulle vi ta hver vår pirattaxi for å så ringe hverandre med en gang vi kom hjem hvis vi overlevde. 

Fordømmende? Meget mulig. Men man vil jo helst være på den sikre siden.

Min pirattaxisjåfør var av den pratende typen, så jeg fikk vite at siden jeg valgte å kjøre med ham i dag, hadde han nok penger til å spise kvelds. At prisen vi var blitt enige om var 25 yuan (25 kroner), gjorde at jeg fikk litt dårlig samvittighet. Man får ikke en 12" Honey Oat med kalkunbryst på Subway for det engang. Men karen smilte blidt, og holdt samtalen gående.

Han fortalte at når han begynte som pirattaxisjåfør i 1985 var bygningene mye mindre enn det de var i dag, og at han hadde ikke gått mer skole enn ferdig med det som tilsvarer ungdomsskole, så derfor kunne han ikke bli ordentlig taxisjåfør. En riktig trivelig kar, men en elendig sjåfør. Ikke akkurat noe nytt her i byen.

Vel tilbake i leiligheten tar jeg meg stadig i å smile bredt hver gang jeg ser meg om. Jeg er virkelig fornøyd med mitt nye hjem.

Mari og blogging

Vel, hva kan jeg si?