Mari og solå går opp

Siden min pappa er så glad i å vite når solen går opp og ned, kommer det et innlegg kun for ham. Dette bildet ble tatt 08:34 i dag morges (en kan ikke forvente at jeg er ute av sengen før det), så solen sto opp litt før dette.


I kveld, en plass mellom halv sju og sju ble det mørkt; jeg sto på kjøkken og kokte pasta, så jeg var litt distrahert. Så vet du det.

Mari og pesto

I går morges var jeg på PSB-kontoret å hentet passet mitt (trengte nytt visum igjen). På vei hjem stakk jeg innom Carrefour for å kjøpe tre ting: yoghurt, pasta og batterier (baderomsklokken har stått stille en uke, og jeg holdt på å bli gal).

Jeg endte selvsagt opp med flere ting, der i blandt et glass pesto. Og siden er det det jeg har spist. Lunsj, middag, nattmat (var på bar med Monterrey til midnatt og klarte ikke motstå pestoglassets makt) og lunsj i dag.

Nå sitter jeg bare å lurer på hvorfor jeg har giddet å spise andre ting, når pesto er min sanne kjærlighet?

Mari og nye eventyr

Da var det i boks. Sør-Korea 29. april til 8. mai og Norge 6. juli til 24. august.

At kontoen nå er fullstendig tom, er selvsagt et ubetydelig problem.

Mari og valgfag II

Det gikk! Etter gjentatte besøk til skolekontoret, mas på Lærer Lin og vervekampanjer uten like, får vi fra og med i morgen koreansktimer to kvelder i uken frem til sommeren. Jeg har derfor valgt å droppe ut av religionskulturen, da jeg ellers ville fått håpløse torsdager. Sweet!

Timeplanen min

Oppdatering: Etter en liten opplysning fra Godgutten, innser jeg at jeg har klart å skrive 初级听力 der det selvsagt skulle stått 初级视听. Litt av en blunder, ja. Så der fikk du oppklaring på det.

Mari og kinesisk trafikk

I dag har jeg blitt påkjørt for først gang i Kina. Noen vil kanskje tenke at jeg har vært veldig heldig frem til i dag, men jeg velger å se på dette som en bekreftelse på mine sykkelskills.

Jeg var på vei hjem fra skolen, og ante fred og ingen fare da jeg skulle rundt bakdelen på en bil (den skulle kjøre ut på en større vei). Plutselig, uten noe forvarsel, kommer en elektrisk sykkel mot meg med enorm fart, og jeg trykker selvsagt bremsen inn så hardt jeg kan. Det gjorde dessverre ikke fyren på den elektriske sykkelen. Han braste inn i rammen på 马酗花, klarte å kræsje sykkelkurven sin langt inn i venstrelåret mitt og nærmest veltet meg baklengs inn i Sør Carolina, som syklet rett bak meg.

I sjokk og mangel på bedre ting å si, utbrøt jeg "Ikke kult, kompis!", mens jeg prøvde å finne balansen og få den nå herpede sykkelkorgen hans vekk fra låret mitt. Fyren mumlet noe om at det var bilens feil, men jeg ristet på hodet og syklet videre.

Skaderapporten fra min side er skral; hverken 马酗花 eller jeg sitter igjen med noen skader, men ser for meg at noen blåmerker kan dukke opp på venstrelåret mitt iløpet av de neste dagene.

Mari og hvorfor hun sitter hjemme en fredagskveld

Bør kanskje understreke her at jeg ikke går ut hver helg. Det har jeg langt fra behov for. Men nå sitter jeg her som en halvdød giraff, og er til og med for sliten til å legge meg.

Det hele begynte onsdag i lunsjtider, da jeg glatt nok klarte å invitere meg selv til St. Patricksfeiring følgende kveld. Selvfølgelig endte det opp med at jeg måtte jobbe overtid og dermed ikke kom meg på festen, bare gikk rett til baren, hvor mine søte venner var. Siden det var torsdag var det fri vin for alle jenter, noe den stakkars leveren min fikk merke godt. I baren møtte jeg forresten en brite jeg satt fast i Tyskland med like før jul, så nå er gjestelisten til 16. mai festen min enda lengre (festen blir holdt den 14., siden fester mandag kveld gjevnt over blir dårlig motatt).

Men gå nå ikke i fellen å tro at Mari er en slapp unnskyldning av en student -jeg var hjemme før to, med vekkerklokken stillt på kvart over ni, da det var klart for vokabulærtime halv 11 (et eller annet geni lagde timeplanen min og gav meg fri første time fredag morgen).

Selvfølgelig var jeg dødelig trøtt, og ikke helt klar for Powerpoint laging med Mr. Mister og Frøken Lilje etter halvannen time med den ekstremt entusiastiske Lærer Yin. Likevel fikk vi PPTen unnagjort på en times tid, og så satt vi å så på kinesiske musikkvideoer (kvaliteten er overveldende..) en stund, før Mr. Mister og jeg spaserte til skolens nordport hvor vi skulle møte klassekamerater vi skulle på kino med.

Tre timer senere, etter en noe deprimerende film (den var filmet i Chengdu, derfor inviterte Lærer Lin oss med), gikk vi hjem, og siden har jeg ligget halvdød her i lenestolen. Forhåpentligvis klarer jeg å dra meg i seng, for selv om lenestolen er en drøm å sitte i, er den gjerne ikke like bra for skjønnhetssøvnen.

Helgen er dog ikke helt bortkastet på soving -i morgen skal jeg på trening og fest, og søndag på jobb.

Mari og nye farger

Da var jeg herved lei av brunfargen som har vært i bakgrunnen her de siste årene. Den oppmerksomme ser nok også mangelen på mine tekniske gaver -men en ny Blogspot mal fungerer bra nok.

Siden jeg har bodd (for) lenge i Kina, er smaken min blitt noe sukkersøt, så derfor kommer bloggen til å være rosa fra nå av. Bare sånn i tilfelle du lurte.

Mari og iskrem

I forrige uke fikk vi i lekse å skrive en 500 tegns tekst om frykt. I dag fikk vi den igjen. Helt nederst sto det kun en setning:

感觉你的文章好像冰淇淋。

Som betyr noe sånn som "[Jeg] syns teksten din er som iskrem."

Er ikke helt sikker på hva det skal bety, men siden jeg liker iskrem, tar jeg det som et kompliment.

Mari og inspirasjon

Hver bidige gang jeg går inn på Haugesunds Avis sine nettsider, blir jeg stadig inspirert og stolt over min hjemby. Jeg føler overskrifter som "Offerets tenner satt fast i gjerningsmannen", "Kvinne beit dørvakt", "Beruset mann uten førerkort stjal bil", "Fartssynder fratatt førerkort" og "Gikk på restaurant uten penger" taler litt for seg selv.

Mari og forklaringer

Etter jordskjelvet i går har jeg fått flere spørsmål om Chengdu er rammet. Det er vi ikke. Siden Asia kan være litt stort og vanskelig å ha full kontroll på, har jeg takket være Scribblemaps fått laget et forklaringskart:


(Trykk på bildet for å se det i større versjon)

Kina er bare en smule mindre enn Europa, så etter litt søk på avstander, fant jeg ut at det er 3452 km fra Sendai (den nærmeste byen fra episenteret) til Chengdu -noe som er lengre enn avstaden fra Haugesund til Tripoli (Libyas hovedstad).

Mari og valgfag

Dette semesteret, som alle andre, blir hverdagen min fullt opp av valgfag. For første gang prøvde vi å få nok elever til oppretting av koreanskkurs -og fikk faktisk sju (trenger bare fem) med på planen, bare for å få drømmene knust da vi overgikk tidsfristen med to dager. Noen ganger er skolekontoret en smule firkantet.

Fagene det blir derfor elementær video (suppegjøkfaget -men kommer til å skifte til en annen klasse neste uke, da det heldigvis går an), innledning til kinesiske tegn (tak ikke vanskligere fag en jeg må -det kommer tross alt en eksamen uti juli), avansert muntlig kinesisk, taiqi (seriøst, vil mye heller bli skutt i foten en å ta faget, men det er et obligatorisk fag om jeg vil ha bacheloren min) og religionskultur.

Med dette har jeg ingen fag verken onsdag eller fredag ettermiddag, noe som passer meg helt ypperlig.

Mari og strømstans

På søndag etter jobb, så jeg en lapp som hang på døra som leder inn i bygningen. "Strømstans i morgen (mandag) bla bla bla". Jeg tenkte ikke særlig over saken, da jeg skulle ha skole til halv fire dagen etter.

Seks minutter over åtte mandag morgen røk all belysningen min. Det tok to sekunder for mye før jeg husket lappen nede, men siden jeg var på vei ut, brydde jeg meg ikke videre.

Nærmere kvart på fire kom jeg hjem etter en time fra Helvete (et et-poengsfag med totale suppegjøker, som jeg selvsagt må ta). Jeg kikket med fornyet interesse på lappen på døra. "Strømstans i morgen (mandag) fra 08:30 til 18:30." Åherregud, tenkte jeg. Ingen internett før halv sju.

I mangel på andre ting å gjøre (det er skremmende mange ting man ikke tenker over at man trenger strøm til), fant jeg fram Marian Keys boka som jeg nærmet meg slutten på. Jeg satt å leste i noe som kjentes ut som en evighet, mens dagslyset stadig ble dimmere. Tre minutter over seks kom imidlertidig strømmen tilbake, så plutselig ble leselyset kjempebra, og da hev jeg selvsagt fra meg boka.

Men så, førti minutter senere forsvant strømmen igjen.

Jeg ble helt paff og hadde noen Dumme-Dumme-Kina-Jeg-Hater-Deg-minutter, før jeg fortsatte å skrive skoleoppgaven slik jeg hadde holdt på med. Etter en times tid var alt dagslys borte, og jeg satt der i bekmørket. Det var ikke før jeg veltet brusflaska mi at jeg kom på at jeg burde tenne telys. Men først gikk jeg ned på kontoret å spurte når de regnet med at strømmen ville vende tilbake. Det visste de selvsagt ikke.

22 telys og et Spritefritt gulv senere ga jeg opp tanken på å fortsette med skoleoppgaven, da jeg ikke visste hvor lenge laptopbatteriet kom til å vare, i og med at strømmen aldri ville komme tilbake (det er ikke alltid like lett å holde moralen oppe når Kina er slem), så jeg fant fram igjen Marian Keys-boka. Jeg satt å leste til halv 12, halvt i håp om at strømmen skulle vende tilbake, slik at jeg kunne legge meg i godt humør, men gang ei.

Klokken kvart på seks i dagmorges våknet jeg at et plutselig lys i ansiktet. Strømmen var tilbake. 12 timer etter den skulle vært det. Bedre sent en aldri, tenker du kanskje. Kina, noen ganger er du en skikkelig dust, tenkte jeg, og trakk dyna langt over hodet.