Mari og pakking

En gang i tiden var jeg god til å pakke. Det var på den tiden det fremdeles var gøy også. Akk, som tiden forandrer seg.

Jeg har fremdeles lista som sier nøyaktig hva jeg kommer til å trenge, men den fungerer bare ikke like bra lengre. Den er den samme selv om jeg skal en langhelg til Beijing eller Suldal. Selv om den ikke spesifiserer med ting som "den blå hettegenseren" (som forøvrig ikke får bli med til Beijing da den er klissvåt fordi jeg glemte å sette på vaskemaskinen før jeg gikk å la meg i gårkveld), føler jeg den er håpløs og lite til hjelp.

Ikke hjelper det at jeg lider av akutt sokkemangel heller. Mulig jeg må finne meg en ny måte å gå på, eventuelt bruke andre sko, for sånn i gjennomsnitt må jeg kaste et par sokker annenhver dag. Håper de har sokker i Beijing, for i kofferten ligger det tre par, og sokkeskuffa er helt tom.

Nå satser jeg bare på at jeg har nok klær og ting med meg til helgeturen, og at jeg kan overleve på det.

Mari og kinesisk nyttår

Det er ikke hver år jeg får feire nyttår mer enn en gang. Det har jeg dog fått nå i år.

Da Lærer Li for noen måneder siden spurte om jeg ville bli med henne hjem til 南充 for å feire kinesisk nyttår, trodde jeg hun spøkte, og derfor lo jeg det bort. I dag kom jeg hjem etter 4 dager i den "lille" byen to timer nordøstover.

Nanchong er en søt by med befolkning på rett over en million. Byen er todelt med en gammel og en ny del, der den nye er så godt som forlatt. Det er ikke ofte du går nedover en gate i Kina og må speide etter folk, men det må du her. Det var originalt ment som et nytt senter, men det slo ikke helt an, så nå er alle butikklokalene forlatt og hele området musestille.

Jeg fikk føler virkelig jeg fikk møte Sichuan hua da jeg ikke forstod noe kinesisk enn det Lærer Li sa. Det at man i Nanchong ikke trenger "sh" lyden, som for meg er hele grunnlyden i standard mandarin, kan ha noe med saken å gjøre. Det er i alle fall det jeg forteller meg selv.

Engelsk var heller ikke noe jeg støtte mye på. Totalt 4 personer pratet engelsk til meg, og da er jenta på KFC som fortalte meg "Your Chinese is good!" inkludert.

Forsøk på engelsk var derimot mulige å finne, som da vi dro til den nye delen av Nanchong for å besøke Majoren og hans familie.

Supersjarmerende, etter min mening.

Vi besøkte også Lærer Lis videregående skole, og selv om det var vinterferie, fant vi en gjeng ivrige kinesere som spilte nasjonalsporten.

Jeg fikk også smakt en god del mat jeg aldri hadde trodd jeg måtte trø i meg, men det har jeg dessverre ingen bilder av, da jeg ikke fikk meg til å spør lov til å knipse. Men tro meg, det var mye graps.

Fyrverkeriet var koselig, og gjorde virkelig opp for mangelen av himmelpryd ved vestlig nyttår. Fredag er det forresten klart for nytt fyrverkerishow, da det markerer siste festdagen ved kinesisk nyttår. Denne feiringen får jeg da i Beijing.

Snakker om sola, så dundrer det ganske godt utenfra stuevinduet mitt for øyeblikket. Det er vel bare slik det skal være -kineserne er glade i fyrverkeriet sitt akkurat slik vi nordmenn er glade i ostehøvelen vår.

Mari og travel hverdag

Jeg liker å være travel. Det får meg til å føle meg levende. For all del, jeg har ikke noe imot å sose bort en dag på sofaen med dataen på fanget, men når da dagen er omme og jeg går for å legge meg, føler jeg jeg har gått glipp av noe.

Jeg elsker å være organisert. Programmet iCal er i så stor grad en del av hverdagen min at jeg blir helt svimmel bare på tanken om å være borte fra det. Og programmet er selvsagt så oppdatert som det blir. På grensen til skummelt for noen, men jeg liker å kunne vite akkurat hva jeg gjorde/skal gjøre den og den dagen.

Nå om dagen er det mye som skjer. Først og fremst fordi det er vinterferie, men også fordi jeg liker at mye skjer, og derfor legger jeg planer.

21.1: Middag med Skogsjenta

22.1: Lunch og middag med lærer Li

23.1: Julegavehandling og pannekaker med lærer Li

24-27.1: Nanchong med lærer Li

28.1-2.2: Beijing

3.2: Pakking og vasking av klær, full opprydning i leiligheten

4.2: Norge!

6-8.2: Norgesturné med Frøken Mexico

9-22.2: Haugesund

23.2: Tilbake til Kina

Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, for det er nettopp det jeg gjør!

Mari og forklaringer

Under dagens lunch med Skogsjenta kom noe fram for en dag. Vi pratet om fredagskvelden da hun satt i å le. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og hun holdt det ikke hemmelig. "Jeg husker jeg spurte bartenderen: Can you make a strong and good drink for my dancing Norwegian friend?"

Jeg følte ikke lenger resultatet av fredag kveld var ene og alene min feil.

Mari og det å være heldig

Planen for fredag kveld var å sitte hjemme å lese Harlan Coben boka mi. Den planen fungerte i omtrent en time -så mottok jeg en SMS fra Skogsjenta med oppfordring om å komme meg til Le Café Panam(e) raskest mulig. Jeg tok oppfordringen på strak arm, og møtte mine finske venner en halvtime senere. 

Jeg vet ikke helt hva jeg planla for kvelden/natta da jeg dro ut, men da jeg våknet morgenen etter, var jeg rimelig sikker på at det som hadde skjedd kvelden før, ikke var det jeg hadde sett for meg.

For å si det sånn, den eneste gangen jeg noen gang har følt meg like dårlig var morgenen etter KrokkFest 08, da jeg forøvrig klarte å miste lommeboka på bussen (som jeg nesten kom for sent til) til Vikedal. Følelsen av déjà vu var ikke en god en.

Jeg har en vag følelse av at jeg tenkte "shit, jeg har mistet lommeboka. Dette kommer til å svi i morgen" da jeg kom hjem natt til lørdag, men det kan også ha vært en drøm (det jeg stusser litt mer på, er hvordan jeg kom meg inn den første døra, den hvor jeg trenger et nøkkelkort for å åpne; nøkkelkortet som jeg bekvemt nok har liggende i lommeboka til enhver tid).

Uansett om det var en drøm eller ikke, jeg hadde rett. Det var temmelig kjipt å våkne opp å huske at uten Visa-kortet ble det noe vanskeligere å betale husleiga. Og skolepengene. Og flybilletten til Beijing.

Det ble en del skjellsord til meg selv over hvor dum jeg hadde vært, kan du si.

En kjapp samtale hjem til Norge gjorde ting noe bedre. Det var ikke krise om kortet var mistet, jeg måtte bare få sperret det, så skulle alt gå så fint, så. For sikkerhetsskyld, kunne jeg jo gå tilbake til Panam(e) å spør om de hadde funnet noe, men jeg burde ikke ha for høye forhåpninger. Jeg er jo i Kina, liksom.

Timene før Panam(e) muligens kunne åpne (åpningstider er ikke min sterkeste side), var lange. Å bare kunne sitte i sofaen som en slags potet på grunn av bakfylla, gjorde virkelig ikke ting bedre. 

I 6-tiden begynte jeg å rusle ut. I starten vurderte jeg å ta en taxi, men da alle sammen var opptatt, fant jeg ut at det egentlig var noe terapeutisk over å gå de 3-4 km det er fra 世纪朝阳 til 科华北路. Pilen lå klar i lomma, men jeg lot ham få fred. Jeg kan ikke huske sist jeg frivillig gikk rundt alene her i byen uten musikk på ørene, men det var utrolig herlig.

På veien så jeg for meg alle mulige slags scenarioer, alt fra gleden jeg ville oppleve om jeg fant lommeboka igjen, til oppgittheten som ville skylle inn over meg om jeg ikke gjorde det.

Jeg kom fram til plazaen der Le Café Panam(e) holder til, og gikk sakte opp trappen. Jo nærmere jeg kom, jeg saktere gikk jeg. Jeg kom fram til vinduet, så mennesker på innsiden, og gikk inn. 

Jeg kjente bartenderen igjen fra tidligere, og begynte å forklare;

"Jeg var her i går kveld, og nå.."

Lenger kom jeg ikke før han snudde seg, tok ut noe fra den ene vinhylla og holdt det opp. Lommeboka mi.

Han flirte. "Det er bilde av deg på Visa-kortet ditt, så jeg regnet med å se deg igjen. Du bør passe bedre på sakene dine, du har masse penger oppi her".

Jeg ble stående målløs i noen sekunder før det hele kom over meg. Lommeboka mi. Lommeboka mi! 

Jeg takket om og om igjen, og gikk fornøyd ut igjen. Rett bort på Subway og så taxi hjem. Det var nesten som om jeg fortjente det.

Og nei, neste gang jeg går ut, blir ikke Visa-kortet med. Det hadde liksom blitt for dumt.

Mari og sofasurfing

For en tid tilbake pratet Skogsjenta og Geologen om sofasurfing, bedre kjent som CouchSurfing. Jeg syntes selvsagt dette hørtes utrolig morsomt ut, og bestemte meg for å besøke nettsiden. Et par timer senere var jeg også blitt medlem.

Det er derfor jeg nå sitter i vinduskarmen min, lent inntil et hav av IKEA-puter og hører på noe Bob Marley-aktig musikk som kommer fra laptopen til nederlenderen som for tiden bor på sofaen min. 

Han er en trivlig kar som er på rundreise i Asia, og som på lørdag setter kursen mot Tibet. Jeg hentet ham på togstasjonen i går, og planen var at han skulle en tur til Chongqing i dag, men så har han blitt rammet av en kraftig forkjølelse, og har derfor måttet utsette turen sørøstover.

Som sagt, han er en trivlig kar, og da det ikke ble lunch med skolevenner i dag (det blir middag senere, i anledning semesterslutt), lagte han pannekaker à la Nederland, og etterpå viste det seg at jeg hadde en nederlandsk film liggende, så da så vi den òg.

Sofasurfing er kule greier, og jeg håper jeg en gang får mulighet (mot nok?) til å gjøre det samme.

PS.: For bekymrede foreldre; jeg tar ikke inn tilfeldige forbipasserende -han sendte meg en mail, og jeg kunne sjekke hans referanser (som alle var positive) og all informasjon om ham alt jeg bare ville. Jeg hadde full mulighet til å si nei, men han virket som en all-right fyr.

Mari og ost

Jeg er glad i ost. Spesielt Norvegia. Og Gudbrandsdalsost. Ikke flere, egentlig. Selvfølgelig, jeg kan spise andre oster, men de har som oftest en bismak jeg ikke helt setter pris på. 

Litt dumt er det derfor at jeg har fått meg en del franske venner her. Franske venner som elsker ost. 

Rett etter jul spiste vi kinaversjonen av raclette (stekepanne istedenfor skikkelig utstyr, som tydeligvis er umulig å få tak i her). Det smakte helt ok. Smeltet ost på kokt potet. Helt spiselig, men det var i grunnen alt. 

I gårkveld fant M. Jazz ut at han skulle invitere en gjeng (der jeg var inkludert) over på fondue de fromage, eller hva det nå heter. Som du kanskje allerede har gjettet, så har jeg ikke funnet en ny favorittrett. Denne gangen var osten smeltet i en gryte, tilsatt hvitvin, og så skulle vi dyppe små brødbiter oppi denne sausen og spise det etter hver. Høres kanskje ikke så ille ut, men når du ikke er spesielt glad i smaken på osten, forsvinner gleden litt, kan en vel si.

Men høflig som jeg er, spiste jeg nesten ti brødbiter (holdt ikke telling, men føltes som 100, så regner med det var omtrent ti) og stappet i meg store mengder saucisson for å gjemme ostesmaken. Vellykket. 

Da jeg gikk hjem noen timer senere var jeg stappmett, men ikke nødvendigvis på en veldig god måte. Jeg tok meg selv i å lure på hvorfor mine franske venner skulle være så fryktelig glade i ost, men fant ut at det var vel nettopp derfor. Sånn går det når en finner seg venner fra et land der ost og vin er dagligdagse ting.

Jeg har forresten ikke begynt å drikke vin. Selv om jeg blir tvunget til å smake innimellom, lar de meg som oftest sitte der med ølglasset mitt.

Mari og norsk

Jeg hører norsk overalt rundt meg om dagen. Jeg går rundt i halvsøvne, og så plutselig kvepper jeg til, sikker på at jeg har hørt noe. Det går ofte mange sekunder før jeg forstår at jeg har hørt feil.

Rett etter lunch i går skulle Skogsjenta og jeg på studentkontoret. I trappa på vei opp var det noen kinesere som stoppet opp for å kunne drive tilstrekkelig kroppspråk for sin diskusjon, og da snudde Skogsjenta seg mot meg og sa: "Ka skjer?". På haugesundsdialekt.

Jeg skulle akkurat til å svare at det visste jeg ikke, da det gikk opp for meg -Skogsjenta snakker ikke et ord norsk, enda mindre haugesundsdialekt. Da dette slo meg for fullt ble jeg bare stående å glane på henne med åpen munn. Nesten 10 sekunder gikk før jeg klarte å spør om hun kunne gjenta hva hun hadde sagt. 

Det viste seg, så klart, å være falsk alarm. Det hun hadde sagt var "Let's go upstairs".

I gårkveld tok jeg en tur bort til det Vakre Skjellet. I taxien sto radioen lavt på, og jeg satt i min egen drømmeverden. Det vil si, helt til jeg hørte "God kveld, du hører på Radio P3".

Jeg stirret forferdet på radioen, bort på taxisjåføren, og tilbake til radioen. Det måtte jo bare være feil, P3 har vel ikke så stor sendingsradius?!

Etter en liten stund fokuserte jeg tilbake på hva de faktisk sa på radioen. Og på hvilket språk de pratet.

Sjokkerende nok -det var ikke norsk. Det var rolig kinesisk, og jeg har ingen aning hva de pratet om. Ikke at det har noen betydning heller.

Tror kanskje jeg begynner å innse at jeg snart er tilbake i Norge. Mindre enn en måned igjen nå!

Mari og gassregninger

For to drøye uker siden kom jeg hjem til en lapp på døren. Jeg fant snart ut det var en regning (tall pleier å være en indikasjon), og bestemte meg for å gå rett ned i administrasjonen for å få den betalt. Det viste seg å ikke være fullt så enkelt som jeg ønsket.

Administrasjonen henviste meg til banken rett utenfor porten, og jeg travet fornøyd bort. Ikke om jeg skulle få strømmen eller gassen kuttet.

I banken ventet jeg tålmodig til det ble min tur, men når jeg viste dem lappen min, viste de meg et skilt hvor det sto "Computer problems, please wait". Jeg smilte høflig, og ventet. Og ventet.

Etter hvert ble jeg noe utålmodig, for jeg hadde en lunchavtale med Filmfyren, men bankarbeiderne viste meg skiltet hver gang jeg skottet opp. Til slutt kom Filmfyren inn i banken, og det viste seg å være noe praktisk, da han snakker kinesisk, og derfor kunne spørre hva som sto på, og hvor lenge jeg skulle vente (Han fortalte meg forresten at det var gassregningen jeg holdt på å betale)?

"Senere. Mellom halv to og seks", var svaret.

Helt greit, tenkte jeg. Jeg kunne da like godt komme tilbake da, som en hvilken som annen tid.

Greia var bare at når jeg kom tilbake påfølgende mandag klokka kvart over tre, fikk jeg igjen samme beskjed. "Computer problems, please wait".

Jeg spurte om jeg kunne komme tilbake dagen etterpå, men jenta bak skranken trakk bare på skuldrene. Kanskje det, sa hun.

Tirsdag var jeg tilbake, men samme beskjed ble gitt. Det samme med onsdag. Og torsdag. Torsdag trengte de ikke si noe en gang, de bare ristet på hodet når jeg kom inn døren. Fredag sa de "neste uke". 

For all del, jeg er ikke sååå giret på å gi banken penger at det gjør noe, men det er jo fint å ha gass til de gangene jeg finner på å lage meg mat.

"Neste uke" kom, men heller ikke da ville de ha penger. Jeg ga opp i noen dager, men søndagen var jeg på plass igjen. Denne gangen med et ess i lomma: Demografen over telefon (Demografen er fyren som har hjulpet meg med alt jeg trenger her i byen, men i det siste har han vært fryktelig opptatt (les: vi hadde en bitteliten misforståelse som ikke helt ble oppklart), så jeg har ikke plaget ham så mye med ting jeg trenger den siste tiden).

Det viste seg faktisk at fyren bak skranken pratet engelsk, men han så veldig lykkelig ut da jeg ga ham telefonen så han kunne forklare på kinesisk. Jeg fikk telefonen tilbake, og Demografen forklarte meg at jeg trengte et nummer, for ellers kunne ikke banken logge seg inn på kontoen som tilhører min leilighet. Hvorfor ingen hadde sagt noe om dette før, er fremdeles noe uklart for meg.

Uansett, jeg trasket tilbake til administrasjonen min, fikk nummeret, småløp tilbake til banken, og ringte Demografen igjen. Etter en kort samtale mellom bankfyren og Demografen fikk jeg oversettelse: Nei, den kontoen var det så lite å betale på -kunne jeg ikke komme tilbake etter den 20.?

Frustrert? Noe. 

Bankfyren så på meg at jeg ble litt oppgitt, og i neste øyeblikk tryllet han fram en rødblomstrete tøy ku med sugekopp til meg, slik at jeg kunne pynte litt opp i vinduet mitt nå på nyåret. 

Jeg følte meg passe dum der jeg trasket forbi portvaktene mine med nedsunkne skuldre og en tøy ku i hånden.

Kua ble forresten hengende i underkanten av et døgn -da rev jeg den ned og ga den til det Vakre Skjellet. Hun er nemlig født i kuas år.

Mari og TV-titting

Etter at jeg flyttet til Kina har ikke TV vært noe jeg har brydd meg videre om. Det var det vel forsåvidt ikke i Norge heller, men her har jeg skrudd TVen på én gang på internatet, og det endte med dyp søvn etter ti minutter. Det gjentok seg aldri (her bør det nevnes at jeg ser en del DVDer, men alle sammen spilles på min elskede laptop, så det teller liksom ikke helt).

Likevel er det ikke alltid mulig å slippe unna. I dag har jeg sett Nicolas Cage og Peter Stormare snakke kinesisk. Utrolig hva man må holde ut med når man er i banken.