马丽和”不想做“

今天我不想做我的作业。我也不想看电影，打电脑游戏，干家务活儿（哈哈），睡觉，吃糖（我还有点儿身病，糖没有尝），去商店买东西，去旅行。。

哎呀！为什么我没有活力？

可能在网上聊天儿到十二点半，然后七点起床做作业不太总明。

Mari og lange ord

De siste ukene har finnene og jeg pratet en del om lange ord. Ifølge den Villeste er det lengste finske ordet på 50 bokstaver, og meningen er noe forvirrende, men "å avorganisere noe som noen andre har planer om å organisere" er iallefall begynnelsen.

Skogsjentas kjæreste påsto at det lengste finske ordet besto av mer enn 150 bokstaver, men han ikke hadde anelse på hva det var. Det var lenge siden han hadde lest, og ordets mening var altfor forvirrende til å huske.

Nysgjerrig som jeg er, har jeg gjort litt undersøking i diskusjonenes etterkant. Søking på nettet ga meg ikke det lange beryktede finske ordet, men det lengste norske ordet vet jeg nå derimot mer om. Ifølge Wikipedia er det nemlig 

karbondioksidbrannslukningsapparatutsprøytningsdysebrukeranvisningvedlegginnholdsfortegnelse

Ordet består av 96 bokstaver. Jeg leste ordet minst tre ganger før jeg fikk med meg alt, men kan enda ikke si deg hva dyse betyr, og slett ikke hvor du kan finne denne innholdsfortegnelsen. 

Likevel, norsk er og blir kult.

Mari og forkjølelse

Hvert år er det det samme på nytt. Våren kommer, jeg slutter å gå med skjerf, og *vips* -så er jeg dødsførkjøla. En skulle tro at etter alle disse årene ville noe begynne å sette seg i hjernebarken, men den gang ei.

I natt våknet jeg flere ganger, så for meg at jeg sendte melding til det Vakre Skjellet for å si at jeg ikke kom til å komme på skolen, men da klokka ringte kvart over 7, var jeg sikker på at det bare hadde vært drømmer. Teite småjente.

Skoledagen føltes uendelig lang, og med konstante ATSJOOOO!, fant jeg ut at planen om å sitte ute i "godværet" (20 grader og overskyet) fra etter lunch til japansktimen (seks timer) for å jobbe med skolearbeid, temmelig lett ville bli erstattet med tre og en halv time ekstra søvn (tar tid å komme seg fra skolen og hjem og tilbake igjen, og måtte beregne tid til å våkne skikkelig før jeg skulle møte Vennlig Koreaner som har tilbydd seg å hjelpe meg med japansken).

Til tross for heftig forkjølelse var japansktimen morsom (わたしはノルウェーじんです), men så snart klokka slo halv ni, fór den lille norske jenta ut døra og hjem til leiligheten sin. 

Det blir nok ikke skole i morgen, nei.

Mari og YouTube

YouTube er en fin ting. Det vil si, helt til det ble sensurert og blokket her i landet. 

Alt jeg nå har igjen av YouTube er Laura Vanamos forferdelige Se Tunna (Koi Kana) som tilfeldigvis har vært oppe i en fane siden tiden før nettet ble sensurert. 

Det er nesten som det er litt synd på meg.

Mari og Kinavår

Jeg elsker våren. Det vil si -jeg elsker våren i Haugesund. Spitzygrønne blader på trærne i Vangen, snøklokker og snøen som smelter og viser frem en brunlig plen som har vært skjult så altfor lenge.

Her i Kina fungerer våren litt på en annen måte. En dag er det ti grader og helt overskyet, den neste tjuefem grader, sol og alle trærne er fulle av blomster. Jeg sier ikke at det ikke er vakkert, bare annerledes, for jeg har jo selvsagt ingenting imot sommertemperaturer.

Likevel savner jeg våren hjemme i Norge.

Våren er kommet til hagen inne i biblioteket.

Og til hagen fremfor skolen (skolen er bygningen du ser til høyre).

Mari og hard hverdag

Som sola og finværet, har skolen satt inn for fullt. Timeplanen begynner å komme på plass, og i dag hadde jeg mine første japansktimer. Det var litt morsomt selv om jeg kanskje burde kunne litt mer kinesisk for å klare å holde helt med i undervisningen. Likevel har jeg ikke tenkt å gi meg. To kvelder i uken er nå satt av til japansk.

Skoledagen føles til tider endeløs, selv om den også flyr av sted. Hver dag begynner første time 8.30 og varer til 10. Så har jeg timer fra 10.30 til 12, og annenhver tirsdag og onsdag, også fra 14 til 15.30.

Med valgfag har jeg nå også timer fra 19 til 20.30 hver tirsdag og torsdag. 

Det høres kanskje ikke så mye ut, men jeg er fullstendig utslitt. Jeg tror helgene fremover kommer til å bli rimelig daffe, kan du si.

Mari og solbrenning

Første dag med sol og varm temperatur siden skolen begynte for to uker siden, og gjett hvem som har klart å bli godt solbrent på høyre skulder?

Jeg føler meg übernorsk.

Mari og internettproblemer

Tirsdag kveld sluttet plutselig internett å virke. Et sekund var det megastabilt, det neste borte som om det aldri hadde vært der. Jeg syns det var ganske merkelig, men tenkte det bare var China Unicom som hadde et lite problem, og at det ville være helt ok dagen etter. Den gang ei.

I dagesvis skrev jeg inn alt jeg hadde av brukernavn og passord på nytt, men ingenting hjalp. Hadde det ikke vært for naboenes usikrede tråløse nettverk, hadde jeg nok vært rimelig stresset. Eventuelt nærmest bodd på Starbucks til det fungerte her hjemme.

I går kikket jeg på modemeska, og gjorde en lite oppdagelse. Det jeg alltid har trodd het ASDL het jo faktisk ADSL. Morsomt, tenkte jeg, og så en episode til med The 4400.

I dag prøvde jeg å skrive inn passordet på nytt, for å se om det muligens var i orden nå. Det var da det gikk opp for meg. Brukernavnet mitt har fire bokstaver og ni tall. De fire bokstavene var ikke ASDL, men ADSL. 

Jeg forandret de to bokstavene, skrev inn passordet mitt på ny, og vips, så fungerte det. Du kan si jeg følte meg en smule blond.

Mari og uventede spørsmål

I går kveld var jeg nok en gang på favorittutestedet mitt. Jeg sto å pratet med Skogsjenta og Onde-Finnen da en tilfeldig brite jeg aldri hadde sett før kom bort til meg.

Tilfeldig brite: Hei! Er du norsk?

Mari: Hvordan i alle dager visste du det?

Tilfeldig brite: Nei, du ser bare så utrolig norsk ut.

Jeg er veldig stolt av å være norsk, og jeg vet jeg har dager der jeg er fryktelig patriotisk, men gårsdagen var virkelig ikke en av dem. Jeg hadde ikke på meg skoene med norske flagg, engang.

Mari og det å være lettskremt

Jeg er enormt lettskremt av meg. Jeg kan se deg, vite at du kommer til å prøve å skremme meg, og allikevel hyle høyt når du gjør den brå bevegelsen og sier noe høyt.

I går så jeg første episode av The 4400 igjen for tredje gang (sist gang er vel omtrent to år siden). Jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Jeg visste det var en ustabil person. Hjernen min hvisket til meg at han kom til å knuse glasset, og jeg var fullstendig klar over når det skulle skje.

Likevel, når Orson knuste glasset, hoppet jeg i sofaen og kom med et lite hvin. Et halvt sekund etterpå kom jeg med et nytt hvin -jeg var kliss våt, og det var hele sofaen også. 

Snøballsuppa* jeg satt å spiste på, hadde hoppet med meg, og bestemt seg for at det var kjedelig i skålen. Enormt festlig.

Ikke mer suppe når en ser på alien tv-serier her i gården, nei.

*Snøballer (selvfølgelig ikke ekte navn, men glemmer alltid det kinesiske navnet, så snøballer fungerer fint) er navnet jeg har på små kuler med klebrig ris med peanøttfyll. De kjøpes frosne og må kokes i vann før de kan spises. Lat som jeg er, tar jeg bare vann fra vannautomaten min, slik at kulene ligger i varmt vann helt til de spises. Hence the soup.

Mari og sinne

I dag hadde jeg tenkt å skrive om noe så tankeløst som at frokostskuffen min er tom, og at de har sluttet å selge min type baguetter på Carrefour, men det var før sinnet tok meg.

Det begynte på fredag. Sofasurferen som kom hadde spurt om å få bo her i helgen, før han skulle videre til Bali. Helt greit, tenkte jeg. Men vi gikk enkelt og greit utrolig dårlig i lag.

Alt han gjorde var å låne dataen min 24/7, og om jeg sa jeg måtte sjekke mailen, ble jeg gitt et surt uttrykk og veldig motvillig, også laptopen.

Han åpnet alle chipsposene mine (jeg spiser ikke chips, men jeg har alltid noen på lur om det kommer uventet besøk), og de han ikke likte, la han bare inni skapet igjen, uten å gjøre noen innsats på å holde dem lukket. Dette gjaldt for så vidt ikke bare chipsen, men også alt annet i matskapet mitt.

Lørdag ettermiddag spurte jeg ham når han trodde han kom til å nå Bali.

"Er ikke helt sikker, men om et par måneders tid, kanskje? Jeg drar herfra på onsdags, så får jeg se hvor lang tid det tar meg å nå Indonesia."

Jeg sto målløs og så på ham. Onsdag?

For all del, jeg har ingen problemer med at en gjest blir lengre enn først antatt, men en pleier å gi beskjed om det med en gang en vel, og ikke ta det med i en bisetning.

I går morgens dro han endelig, men i dag fikk jeg meg en ettersleng av besøket -min Google er nå stillt til russisk. Et språk jeg ikke kan et ord av, og som jeg rett og slett blir kvalm av å se for mye av.

For to måneder siden stresset jeg vettet av meg for å få stillt det fra norsk til engelsk. Hvordan i Helvete jeg skal få det tilbake til engelsk er største grunnen til sinnet mitt i dag. Jeg er så sint at jeg snart begynner å gråte, og jeg kan virkelig ikke huske sist det skjedde.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om dette, er fordi jeg trenger hjelp. Ganske desperat. Kan du russisk og kan hjelpe meg, vær så snill å ring meg snarest mulig. Seriøst, du kan redde liv.

Mari og trening

Trening er vel forsåvidt blitt et fremmedord her i gården. Derfor tar jeg det steget jeg kan for å slippe unna samvittigheten. Jeg går trappene istedenfor å ta heisen.

Ikke alltid, selvfølgelig, som når jeg skal på skolen (jeg er alltid sent ute, ingen tid til trappegåing, og vil heller ikke komme helt utslitt på skolen) eller har handlet tunge varer som appelsinjus og annet flytende. Men foruten om de gangene, tar jeg trappene.

I dag fant jeg ut det er 18 trappetrinn opp til hver etasje, så alt i alt (da regner jeg ikke med trappetrinnene som er før jeg kommer inn i blokka) går jeg 162 trinn hver gang jeg kommer hjem eller skal ut. 

Samvittigheten stiger også betraktelig da jeg har satt meg en regel som sier at kun en godteriting skal være åpen om gangen, og jeg bare har ekle drops igjen i Søppeldynga bøtten min.

Men frykt ikke. Jeg er ikke så forandret at jeg plutselig begynner å spise masse grønnsaker, frukt og næringsrik mat. Det får da være grenser.

Mari og lørdagshandling

Jeg skulle bare en kjapp tur bort på butikken for å kjøpe sukker og egg. Det tok meg en time og et kvarter før jeg var hjemme igjen. Det er nemlig lørdag ettermiddag. Tiden da 4 000 kinesere finner ut at det er en fin tid til å ta helgehandelen på. 

Å gå i kø fra du komme inn på kjøpesenteret til du kommer ut på gaten igjen, er noe slitsomt. Sakte, for alle vil jo se på alt. Køen fram til kassen alene tok 30 minutter. Og jeg sto for en gangs skyld i den kjappe køen. Da jeg kom ut på gaten igjen var jeg så utslått at jeg pairet en taxi, og den 20 minutters gåturen hjem ble til 5 minutter i bil. Behagelig.

Det bør vel nevnes at jeg gikk trappene opp til leiligheten istedenfor å ta heisen, sånn for å gjøre litt opp for meg. Jeg bor i 10. etasje, så jeg syns absolutt jeg fortjente den taxituren hjem.

Nå skal jeg lage meg pannekaker, og jeg tipper de blir supergode.

Mari og sovnestress

Du er så trøtt. Du kjenner øynene skli igjen. Ingen vits i å kjempe imot. Det er jo dette du vil. Så kan du fly rundt i en drømmeverden der alle morsomme ting kan skje. Kroppen blir tyngre, pusten roligere. Du begynner å skli dypere inn i mørket...

Drittbiler! Slutt å bruke det forbaskede hornet, vet du ikke at det er ulovlig innenfor 3. ring?!

Ok, vi prøver på nytt. Skifter skulder å sove på. Åpner og lukker øynene på ny. Rolige åndedrag. Ingen tanker. Bare mørke og stillhet. Du kjenner du er på vippen til å sovne. Ingen brå bevegelser, så skal dette gå fint. Å, så trøtt du er..

Hold kjeft! Jeg bor i 10. etasje, og hører det du roper nede på bakkenivå! Det kan umulig være så viktig at du må rope det slik at hele 九眼桥 hører deg?!

Så prøver du igjen. Og igjen. Helt til du av ren utmattelse faller inn i dyp søvn som kun avbrytes av klokka som ringer neste morgen.

Slik er det hver eneste kveld. Det bor 11 millioner mennesker i Chengdu, og med mange mennesker kommer også masse bråk. Men kunne de ikke tatt litt hensyn, sånn akkurat mellom 11 og halv 12, siden det er leggetid?

Mari og skolestart

I dag begynte skolen igjen. En enormt euforisk følelse. 

Dagen begynte derimot ikke så altfor bra.

Sånn for sikkerhetsskyld hadde stillt inn to vekkerklokker, og da den første ikke hadde lyst til å ringe (synge), endte det opp med en meget kort frokost inntatt på badet mens maskaraen ble klasket på.

Jeg kom meg ut døra til 8, og småløp ned i sykkelkjelleren. Raskt forklarte jeg Sykkelvakten at jeg hadde vært bortreist, og derfor ikke hadde kunnet betale ny leie. Han nikket sakte og fant fram boken. Det tok omtrent 3 minutter å få betalt min 15 kuai/3 måneder leie. Jeg skottet utålmodig etter sykkelen min da han skrev ned alle mulige detaljer i boka si, men Mike the Bike, var ikke å se. Kjelleren er diger med mange små rom, så jeg tenkte han sto rett rundt hjørnet, der jeg satt han fra meg i midten av januar. Det gjorde han ikke.

Uten forvarsel reiste Sykkelvakten seg og sa jeg skulle følge etter ham. Vi gikk og gikk. Helt inni den innerste kjelleren sto min elskede Mike the Bike. Totalt nedstøvet, selvfølgelig. Og dekkene hadde tatt ferie, og var nå så godt som tomme for luft. Den 10 minutters sykkelturen jeg hadde i morges er det værste jeg har vært med på på lenge.

I første etasje på skolen møtte jeg mine venner som sto å lette etter navnene sine på oppslagstavlen, uten hell. Ikke før Chicago fra klassen over kom med forslag på hvorfor, forsto vi noe. Det viste seg at klassene var de samme som før, men med litt påfyll, og bare "påfyllelevenes" navn sto på oppslagstavlen.

Fulle av nytt mot trasket vi inn i vårt nye bosted for det neste semesteret -南102. 

Lærer Gao introduserte de nye elevene (de fleste koreanske, men noen franske, amerikanske og en svensk også) og seg selv, og så var det rett på der vi slapp i januar. Hard start, men ikke overraskende.

Timeplanen er forresten rimelig grei.

Mandag: Forståelse og lesing

Tirsdag: Forståelse og uttale (og TV-serietitting)

Onsdag: Forståelse og lesing (og tekstsammenheng)

Torsdg: Høring og forståelse

Fredag: Forståelse og uttale

(fagene i parantesene er bare annenhver uke)

Lærer Gao er fremdeles forståelseslæreren vår, men sett bort ifra det, er det bare nye lærere. Litt trist, men ikke uventet.

Nå har jeg enorme forventninger til dette skoleåret. Jeg tror rett og slett det kommer til å bli helt fantastisk.

Mari og dødtid

Jeg har aldri likt ferier særlig godt. Med mindre jeg skal reise et morsomt eller spennende sted, selvfølgelig. Høstferien i første klasse videregående pakket jeg sekken tirsdagen, og gikk rastløst rundt resten av uken til skolen begynte igjen. 

Jeg stortrives på skolen. Ikke det at jeg eg så utrolig giret på å lære noe, men jeg har et enormt snakkebehov. Elendig lytter - Fenomenal prater. Meg i et nøtteskall. En gang i tredje videregående hadde jeg fritime, og det samme hadde Nepaleseren og Spanjolen. Vi tre satt rundt et bord i Skeisvangs elskede kantine, uten noe spesielt vi måtte gjøre. Jeg syns tiden fløy, for snart "ringte" det til ny time. I etterkant gikk det opp for meg at jeg hadde pratet i 40 minutter uten stans, og de stakkars guttene hadde nikket pent og sagt seg enige i alt jeg sa. Ingenting av verdi, men konstant prat. Altså -snakkebehov.

Denne ferien begynte i midten av januar. Denne siste uken har vært den aller siste før semesterstart på Sichuan University. Og sett bort ifra fredag, har det vært den kjedeligeste i manns minne. 

Mandag : Landet, fikset visum

Tirsdag: Sofapotet med heftig jetlag

Onsdag: Sofapotet med heftig jetlag

Torsdag: DVD-butikken og sofapotet med heftig jetlag

Fredag: Kjøpte skolebøker, hentet passet, hot pot med vennene og Le Café Panam(e) til langt på natt

Lørdag: Sofapotet med heftige tømmermenn

Søndag: Sofapotet

Nå står skolesekken ferdigpakket ved døren, og alarmklokka er stillt til rett tid. Jeg gleder meg som et lite barn til i morgen.