Mari og ikke så irrasjonell likevel

Fy søren. Det er sjelden jeg skriver to innlegg på en dag, men noen få ganger er det rett og slett nødvendig. Det er mindre enn to uker siden jeg skrev om min irrasjonelle frykt for slanger, og hva tror du var i nyhetene i dag?

Ved metroens City Hall Station var det i går en eier som klarte å glemme sitt kjæledyr, en slange, igjen på toget, noe som skapte litt kaos.

Fy søren, seier jeg. Noe så utrolig typisk. At jeg nå ikke lengre kan ta metroen uten å være redd var noe unødvendig. Godgutten sier det bare var en koseslange, en snill en, uten gift, men det er jo ikke det som har noe å si. Jeg sier det igjen, fy søren.

Mari og hanbok

I dag har vi vært å bestilt brudekjole. 

Den skal være rosa, hvit, lyseblå og lilla. Jeg tror den kommer til å bli kjempefin. Mest fordi jeg valgte fargene selv. Men også fordi hanboker er veldig fine. Det tar tre uker å lage den, men jeg kommer selvsagt ikke til å legge ut bilde før etter bryllupet. ♥

Mari og Yeosu Expo

Søndag ettermiddag satt Godgutten og jeg kursen sørover mot Sør-Jeollaprovinsen og byen Yeosu for å se Expoet. Til sammen var vi inne på området i ni timer: to og en halv time søndag kveld, og seks og en halv time på mandag. Noe slitsomt, da det var enormt med folk og derfor mye kø. Det meste var verdt det, noe ikke.

Akvariet var utrolig vakkert med 36 000 fisk og andre svømmende saker. Den koreanske paviljongen hadde en knallfin kuppel med film (som var noe vel selvelskende, men det får vel heller være). The Big O hadde et veldig fint vann- og ildshow, men var en del av det største problemet i mine øyne: showet hadde en fortelling, men alt foregikk på koreansk. Dette gjentok seg på omtrent alt. I noen av de få internasjonale paviljongene (Japan, USA (sjokk nok), Danmark og Qatar) var det nok engelsk til at det gikk helt fint, men i alle de andre vi var i satt Godgutten igjen med bedre opplevelser enn meg.

Ikke for det, USA sin paviljong var helt forferdelig dårlig, selv om det foregikk på engelsk. Vi holdt på å fryse ihjel, og alt materiellet handlet om hvor fantastisk USA var, og hvordan verden ville gå under om USA ikke fortsatte som de gjorde.

I den norske paviljongen forsto jeg minimalt, da alt foregikk på koreansk, men jeg tror Godgutten koste seg. Godt nok for meg.

Min favoritt var Qatar. Jeg er så enkel at om jeg får en gave, blir jeg glad. Og i Qatar sin paviljong fikk vi en pins med det koreanske og qatariske (?) flagget på, og alle jenter fikk hennatatoveringer.

I tillegg hadde pappfigurer til å ta bilder av.

Vi var ikke innom i alle paviljongene, men med en nesten fem timer lang hjemtur var vi fornøyde med det vi hadde fått med oss. Og ser ikke bort i fra at det kan bli en tur til Milano for å se på i 2015 også.

Mari og Hello Kitty Café

I dag var Porsgrunn og jeg i Hongdae i Seoul, nærmere bestemt på Hello Kitty Café. Og jeg sitter fremdeles igjen med nok sukker i blodet til å vare ut neste helg.

Grunnet dårlige veibeskrivelser (kartet vi hadde sa vi skulle ut utgang 5 på metroen, noe som selvsagt viste seg å være feil), men takket være GPS kom vi oss til slutt frem til Seouls mest rosa café.

Jordbærkake (₩10 000) og Vaniljeis og frukt med vaffel (₩4 500). Begge var veldig gode, selv om vaffelen var så hard at plastikkniven min nesten knakk.

(Alt interiøret var i forskjellige nyanser av rosa, så de fleste bildene ble nokså mørke)

Brownie og Tiramisu (ca ₩5 000 hver). Brownien var god, men Tiramisuen smakte som ustekt kakedeig. Og ikke på en god måte. Æsj. Men vi fikk i oss nok sukker til å gå rundt i en søt tåke i noen timer. Skal gjentas.

Mari og irrasjonelle frykter

Da jeg var mindre (både i alder og størrelse) var jeg ikke redd for noe spesielt. Mørket, dyr og steder som gravplasser og gamle, forfalne hus var bare det de var, og hadde ingen spesiell fryktingytende effekt på meg. Selvfølgelig lot jeg som jeg var redd for edderkopper, men det var bare fordi vennene mine var det, og jeg ikke ville bli sett på som rar.

De siste årene har jeg derimot begynt å frykte det irrasjonelle. Spesielt det at alle verdens slanger er ute etter meg. Jeg forventer nesten alltid at det plutselig skal dukke opp en diger kobra i leiligheten min og drepe meg. Selvfølgelig finner du ingen ville kobraer i Korea, og iallefall ikke i tolvte etasje i blokken vi bor i. Men det er ikke det som betyr noe. Det er ikke sannsynligheten jeg går etter, for det er umulig. At jeg stadig leser ting i nyhetene om folk som har slanger som kjæledyr, men ikke helt har fått med seg at de er giftige, og ender opp i nyhetene som "den idioten som kjøpte en kobra på ferie, men glemte å lukke buret", er nok verdens verste hobby, fordi jeg ender opp med å tro kobraen kommer etter meg. 

Å kalle det hobby er nok å ta det et steg for langt, men det er mer en selvpiningssak. Jeg klarer ikke å la være. Som det å se filmen Snakes on a Plane. Da jeg så den syns jeg det var verdens dummeste og dårligste film, men i ettertid har jeg ubevisst klart å overbevise meg selv om at det faktisk kan skje. La oss bare si at jeg ikke bruker flydoene. 

Da jeg var hjemme, dro vi en tur til Vikedal. Da pappa sa han hadde sett "ei sleva" nede på marken, fikk jeg for meg at det betydde huggorm. I mitt hode var den i tillegg minst tre meter lang. Og den kunne lukte min frykt og nøt det.

Etter at vi var hjemme i Haugesund igjen, viste det seg at "sleva" ikke betyr huggorm. Det betyr stålorm. De vet selv jeg at ikke er skumle. Hersens dialekt.

Men frykten stopper ikke med slanger. Jeg har blitt redd for dyr, både de slemme, og de som er snille som lam. Bokstavelig talt. Sauer er enormt skumle. For ikke å nevne kuer. Fy flate. Å si at jeg ikke kunne bodd på landet (Jeongnam teller ikke, fordi det er på størrelse med en liten norsk by), er en underdrivelse. Frykten for at en ku skulle bryte seg inn på soverommet mitt og angrepet, hadde fått meg til å ligge søvnløs i ukesvis. Hvert sauebrek hadde fått meg til å fyke sammen.

Mulig jeg bodde for lenge alene i Kina. At jeg har lagd meg frykter for å få tiden til å gå. Håper bare Godgutten kan kurrere meg nå som vi endelig bor sammen igjen.

Mari og hjemturer

Det ble en tur til Norge. Men det var bare så vidt. Flyet mitt fra Seoul til Beijing var nemlig så forsinket at jeg måtte løpe og ta taxi fra terminal 2 til 3. Bare for å få beskjed om at flyet til København ikke ville få flytillatelse før halvannen time etter planlagt.

Vi var hjemme i Haugesund klokken ett i natt, et døgn og en halv time etter at jeg sto opp i Korea for å begynne på turen. I dag kommer forhåpentligvis også kofferten min. Satser også på å komme inn i norsk tidssone før jeg drar tilbake igjen neste torsdag. Jetlag's a bitch.

Mari og kinotur

I gårkveld var jeg på kino med Porsgrunn. Snow White and the Huntsman. Dårlig idé. Ikke bare var den altfor skummel for meg, men i tillegg var det umulig å konsentrere seg med Chris Hemsworths irske aksent og Kristen Stewarts britiske. Det hørtes ikke så bra ut, for å si det sånn. Hele filmen var egentlig ganske teit. Anbefales ikke.