Mari og språkomringning

I går kveld satt jeg å så på japansk film med min koreanske kjæreste, som jeg i all hovedsak prater kinesisk med. Er det rart man blir forvirret fra tid til tid?

Mari og salt lakris

I går var Lillebror på besøk etter at vi hadde vært å spist koreansk bbq. Da leiligheten ikke inneholder så mye spisende satt jeg fram skåler med diverse godteri som Biler, Skipper Mix og Kvikk Lunsj.

Jeg var selvfølgelig klar over at folk som kommer fra andre steder enn Skandinavia sjelden liker salt lakris, men syns likevel det var en god idé at Lillebror skulle få smake. Han er jo tross alt min på-andreplass-favoritt-koreaner.

Å få ham til å smake var lett som bare det. Med ord som dødsgodt skal det ikke å mye til. Han tok uvisst opp en av de salteste bitene, rev den i to, og stappet den inn i munnen. Et lite sekund senere kom et sårt klynk fra ham, men koreaner som han er, er han superhøflig.

Lillebror: Det smaker litt rart. Er det virkelig godteri?

Jeg sa at om han ikke likte det trengte han selvsagt ikke å spise det opp, men siden han ikke var den eldste der (koreanske tradisjoner er superstressne), fortsatt han å spise. Jeg syns virkelig synd på ham der han satt å klynket og hadde frysninger på armene.

Neste gang tror jeg kanskje jeg skal beholde min salte lakris for meg selv.

Mari og papirfrustrasjoner

Noen ganger er det fantastisk å bo i Kina. Andre ganger er det skikkelig dritt.

I dag skulle jeg på PSB-kontoret å fornye visuet mitt. Jeg hadde med meg en diger papirmølle, og skulle bare fullfart inn og så på skolen. Den gang ei.

Det har seg nemlig slik at siden jeg var i Hong Kong i desember dro jeg ut av Kina. Selv om de på skolen hele tiden maser om at HK er en del av Kina, var jeg med det i utlandet. Når en kommer tilbake til Kina trenger man nye papirarbeid fra den lokale politistasjonen. Det visste ikke jeg. Derfor ble jeg sendt fra PSB til min lokale politistasjon.

Da jeg ankom politistasjonen fylte jeg ut papirarbeidet ut i racerfart, ga det til politidamen og ba om at det skulle gå fort. Men igjen, den gang ei. Det er nemlig nye regler som sier jeg må ha fire flere papirer, blandt annet et bevis fra min lille-lokale politistasjon. Den som bare er der til ingen nytte. Jeg ble så frustrert at jeg nesten begynte å gråte. På dette tidspunktet var klokken kvart på 12. Klokken 12 tar nemlig alle offisielle instanser pause til halv tre.

Det var så vidt jeg klarte å mumle "lunsj" til Godgutten, tårene var nemlig så farlig nær overflaten at selv den minste bevegelse ville gi dem fritt spillerom. Heldigvis visste Godgutten råd: stekte dumplings til lunsj, og et løfte om at vi skulle sette oss ut i solsteken rett etterpå. Han kjenner meg muligens litt for godt. Da vi kom hjem vispet jeg også sammen vaniljesaus fra scratch, og så spiste vi oss sprekkfulle på blåbærgelen som skulle være dessert til etter middag i kveld.

Nå sitter jeg i grunnen bare å venter på at klokka skal bli halv tre, og at jeg har nok tid til å få levert inn visumsøknaden i dag. Det nærmer seg nemlig avreise til Norge.

Mari og julegaveshopping

I gårkveld var jeg på julegaveshopping, og for aller først gang var det både morsomt og raskt å bli ferdig. Ok, så er kanskje ikke alle gavene på plass enda, men størsteparten er det. At vi etterpå gikk å spiste shaokao, var jo forsåvidt heller ingen dum sak. Noen ganger smiler livet mer enn andre.

Mari og sjekketriks

I går var jeg på innflyttningsfest hos min franske klassevenninne som nylig har flyttet inn i samme kompleks som jeg bor i. Da jeg visste at jeg måtte opp på jobb relativt tidlig (13:00) i dag, drakk jeg minimalt, men fikk til gjengjeld overhøre årets dårligste sjekketriks.

En gutt sto å lente seg non-chalant til veggen og var meget kul. En jente sto ved siden av ham med håpefulle øyne. Det hele så ut til å gå rimelig vel, helt til gutten åpnet munnen.

Gutt: Jeg liker litt lubbne jenter, jeg. Det betyr nemlig at babyhuset er godt beskyttet.

Å se jentas øyne var nesten hjerteskjærende; hadde det vært meg hadde jeg blitt rimelig fornærmet, jeg også.

Mari og sol

I det siste har jeg vaert noe opptatt av diverse grunner. En av dem er solen.

De siste to dagene har det nemlig vaert straalende sol, og temperaturene kan sammenlignes med norsk senvaar. Det er sykt herlig. Etter lunsj paa tirsdag satt jeg halvannen time i solsteken -kaape, skjerf og genser laa fint paa benken ved siden av meg.

Jeg fikk ikke noe farge, og i dag har solen forsvunnet. Likevel har jeg store forventninger til vaaren som kommer. Selv om jeg maa vente helt til etter jeg har vaert i Norge.

Mari og nysgjerrighet

Jeg tror det har begynt å gå opp for naboene mine i det siste at jeg faktisk bor her. I går var storebror og jeg i heisen med to digre kofferter som skulle med tilbake til Norge. I en etasje kom en dame inn, så oss og lyste opp.

Dame: Å! Bor dere her?
Mari: Jeg bor her, han der er bare på besøk.
Dame: Jeg har hørt om deg. Ryktet sier det bor en utlending i komplekset, og det stemmer jo da!
Mari: Ja, stemmer det.
Mari: [oversetter til norsk for storebror]
Dame: Å! Dere er fra Frankrike!
Mari: Nei. Norge.
Dame: Norge? Spennende!

På dette tidspunktet nådde vi første etasje, og damen gikk motvillig ut. Jeg fortsatte å prate til storebror, og damen så ut som om hun hadde lyst til å bli med i samtalen. Det gikk dessverre fort opp for henne at hun ikke kunne språket.

I dag kom jeg hjem fra skolen, utmattet og med hodepine. Da jeg kom ut av heisen med 马酗花 sto en av byggets renholdere i gangen. Hun gransket meg nøye og syns ikke det var uhøfflig å snu seg etterhvert som jeg gikk bortover gangen. Heisen plinget, så jeg tok det for gikk at hun skulle et annet sted. Jeg låste opp døren, og kikket bak meg for å se om hun var forsvunnet.

Det var hun halvveis; mesteparten av kroppen var inni heisen, mens hodet var strukket langt nok ut til å få med seg hva som var bak døren min. Jeg holdt døren oppe ekstra lenge for å stille nysgjerrigheten hennes, før jeg smalt den igjen.

Noen ganger er det ikke så kult å være den som ser mest annerledes ut i hele komplekset.

Mari og vestlig kunst

I går var det fest her i leiligheten, og den første som ankom var Magi. Da det var en halv evighet siden sist hun var her, hadde hun ikke sett Georges Seurats "Un dimanche après-midi à l'Île de la Grande Jatte" som jeg nettopp har fått ramme til. Hun var dog tydeligvis ikke like begeistret for postimpresjonismen som meg.

Mari: Se! Så fint!
Magi: Det var veldig.. Vestlig!

Mari og nyttårsforsett

Æææ. Jeg skal aldri drikke mer. Iallefall ikke prøve ut alle drinkene bartenderene sier er gode. Eller gå på barer hvor jeg ender opp å lukte som et askebeger, selv om jeg ikke røyker selv.

Eller kanskje. Ikke akkurat nå, iallefall.

Godt det bare er nyttårsafte en gang i året.