Mari og M&M

Det har gått opp for meg at jeg muligens spiser litt mye M&M om dagen. Da jeg brettet ned buksebretten nederst på foten da jeg kom hjem i kveld kom nemlig en rød M&M trillende ut.

Problemet er bare at jeg ikke har lyst til å slutte. Det er liksom japansktimenisten min. Alltid. Men også bare der.

Mari og veddemål

Til vanlig holder jeg meg langt unna veddemål. Jeg pleier sjelden å ha rett, så det å vedde om det, føles bare dumt. 

Likevel, da vi satt å spiste hjemmelaget focaccia med hvitost på Skogsjentas balkong i kveld, gikk Onde-Finnen for langt. Han påsto nemlig at ostehøvelen var en finsk oppfinnelse. Finsk. Tenke seg til.

Som den stolte nordmann jeg er, rettet jeg ham raskt. Problemet var bare at han nektet å godta det. Ikke pokker om ostehøvelen kunne vært norsk, alle smarte oppfinnelser var jo finske! De to andre finnene rundt bordet nikket alvorlig. 

Mari: Nei, vet dere hva! Jeg vedder 15 kuai på at ostehøvelen er norsk.

Onde-finnen: Pft, 15? Jeg vedder 20 på at den er finsk.

Skogsjentas kjæreste ble sendt inn for å sjekke Wikipedia. Da han minutter senere kom ut på balkongen igjen, var han hakket lengre i maska. 

Triumferende gliste jeg til Onde-finnen. Ikke bare hadde jeg vunnet, men mandag morgen i kaffepausen skulle han offentlig gi meg en fin brun tjuelapp. Det er slik som gjør en liten jente fra Norge glad. 

Hele grunnen til av vi var hos Skogsjenta var at vi skulle på konsert på Machu Picchu klokka ni. På vei ut døra spurte jeg Skogsjentas kjæreste om Finland noen gang hadde holdt OL. Dette var tydeligvis en stolt ting i Finlands historie, og alle tre svarte på likt: Selvfølgelig hadde de det. I 1952. Egentlig skulle de hatt lekene i 1940, men så var det den krigen som ødela alt. 

Dette fikk meg til å steile. I 1952 ble de olympiske leker holdt i Oslo. Det var da vel noe alle visste. Å komme her å påstå..!

På vei mot taxien småkjeglet vi om hvor lekene hadde vært det året, og til slutt fikk Skogsjenta nok. 100 kuai på at hun hadde rett. Og det var ikke tale om at jeg hadde feil, så veddemålet ble inngått.

Etter konserten (som forøvrig ble holdt i verdens mest røykfulle lokaler, til pausen gikk jeg ut og ble der. Øynene sve for mye) ble de to andre finnene vi hang med også innviet på Skogsjentas og mitt veddemål, og de var begge overbevist om hvor feil jeg tok.

På grunn av ekstrem trøtthet dro jeg hjem etter konserten var helt ferdig. Likevel var jeg våken nok til å sjekke.

Det viser seg at vinterlekene i 1952 ble holdt i Oslo, mens sommerlekene ble holdt i Helsinki. På mandag skal jeg derfor gi 100 kuai til Skogsjenta, og hun skal gi 100 kuai til meg. Det er ikke bare bare å holde styr på ting som skjedde for mer en 50 år siden.

Mari og glade nordmenn

Det hendte da vi var på vei ut fra kantinen. Sola sto høy og varm på himmelen, og Roxanne av The Police var alt som surret gjennom hodet mitt. Uten spesiell grunn har jeg vært veldig glad i det siste, og er jeg glad, er jeg noe vel utadvendt. Jeg begynte derfor å hoppe litt rundt og synge min favorittdel av sangen høyt.

Mari (synger): Put on the red light!

Gøteborg (sukker): Typisk nordmenn. Alltid glade.

Dette syns jeg selvsagt var fryktelig gøy, da Skogsjenta tidligere har fortalt meg at finnenes stereotypiske svenske alltid er glad. Så hvis svenskene syns nordmenn er glade, må vi vel virkelig være det? Eller sier det bare noe om finnene? Og hva da med russerne?

Mari og vinens syklus 2

Før muntlig eksamen i dag var jeg i usedvanlig godt humør. Jeg sto å pratet med Skogsjenta, det Vakre Skjellet og Gøteborg, og hadde som vanlig Le Cycle du Vin på hjernen. Etter en liten stund begynte jeg å nynne på sangen og danse litt med, og de andre ble noe forundret.

Skogsjenta: Hva er det du driver på med?

Mari: Synger favorittsangen min, vel! Le Cycle du vin! (til det Vakre Skjellet) Har du hørt om den?

Det Vakre Skjellet: Det ringer ingen bjeller. Er den ny?

Mari (synger): La terre en vigne, la voilà la jolie vigne, la terre en vigne, la voilà la jolie vigne, vigni-vignons, vignons le vin..

Det Vakre Skjellet: Joda, har hørt den, men det er vel fra det 10. århundre. Jeg tror jeg skal sende deg noe nyere musikk, jeg.

Mari og planlegging

Denne helga har jeg gjort latterlig lite. Tiden har derfor flydd på en merkelig måte. 

Fredag gikk det ikke opp for meg at det var helg før jeg møtte Magi (som jeg forresten ikke kjente igjen, utrolig hvor forandret en person kan bli om man tar av seg brillene) og vi satt på Le Café Panam(e) å spiste 烧烤, vår elskede snacks. Den kvelden fikk jeg også praktisert norsken min, noe som slo meg litt over ende, men som ikke hjalp helt på helgefølelsen. Jeg snakker til vanlig bare norsk på mandager.

Lørdag gikk først veldig sakte, så veldig fort, og så sakte igjen, og plutselig satt Skogsjenta, det Vakre Skjellet og jeg på et reisebyrå og planla Tibet turen vår. Det viste seg å være utrolig vanskelig, da Skogsjentas venninne (som også skal være med) ikke kommer til Kina før 3. mai, min fjortisfest er den 16., Skogsjenta skal i bryllup den 23. og hun som kommer 3. mai drar igjen den 31.

Etter mange gode og dårlige argumenter på når vi kan dra, kom vi fram til å legge turen fra 6. til 14. mai for min del, og til 16. for de tre andre (de vil ta toget fra Lhasa tilbake til Chengdu -en 45 timers tur jeg fint klarer meg foruten, spesielt når det betyr jeg får tid til å gjøre festen min ordentlig istand og få gått en ekstra dag på skolen).

Nå gjenstår bare finesser og faktisk bestilling av turen, men det ser virkelig ut til å gå rette veien. Planlegging er fryktelig gøy når alt går i boks.

Mari og IKEA-besøk

I dag dro Onde-finnen og jeg til vidunderlige IKEA rett etter lunch. Det er og blir et av mine favorittsteder her i byen. 

Onde-finnen trengte ny kontorstol og jeg trengte diverse flytende til fjortisfesten min omtrent denne tiden neste måned. Det er jo bare oppskrift på suksess.

Som de verdensvante skandinavere vi er, strente vi forbi alle kineserne som tok lunchpausen sin på i sofaavdelingen (da det er ansett som et av byens roligste steder å være), og sakket ikke farten før vi kom til kontorstolavdelingen. Det skulle bli vårt uforstyrrede forsøksområde i tre kvarter.

Å finne en perfekt kontorstol er alt annet enn enkelt. Mange faktorer måtte tas hensyn til -hjulenes rullemulighet, setet, farge (merkelig nok sto ikke dette punktet så høyt på Onde-finnens liste), høydeforandringsmulighet, benas bevegelsesmulighet, gitarspillingsmulighet og pris.

Selv om jeg elsker IKEA utrolig høyt, må en ting sies. De har utrolig mange kontorstoler som er helt grusomme å sitte i. Fullstendig bak mål når det kommer til avslappningsmuligheter.

 

Uansett- etter en halv time satt vi igjen med tre forskjellige stoler. Snille (min favoritt -hallo, den er rosa!), Moses og Klamsby (som jeg av en eller annen grunn nå ikke finner på IKEAs hjemmesider). 

En time senere satt vi i å spiste soft-is og var storfornøyde. Onde-Finnen hadde kjøpt sin nye favorittstol (han endte opp med Klamsby) og jeg mine 3 liter vodka. Når enden er god, er allting godt.

Mari og vinens syklus

Denne uka er Mes Souliers Sont Rouges' sang Le Cycle du Vin nok en gang favoritten min. Den er bare så fantastisk morsom. Uansett hvor jeg er, får den meg alltid til å smile. Og synge med. Men bare innendørs, eller eventuelt etter at solen har gått ned, uten lyd og bare der det er mørkt nok til at andre rundt meg ikke kan se at munnen min beveger seg. Litt norsk er jeg da enda.

Hvis du har lyst til å høre den, finner du den nok på YouTube. Jeg kan dessverre ikke legge ut link til deg, for som tidligere nevnt er det noe vanskelig.

Mari og sekkeoppryddning

I kveld, da jeg pakket sekken klar for morgendagen, bestemte jeg meg for å rydde i ytterrommet. Jeg ble faktisk en smule forundret over mengden ting jeg klarte å dra ut. Hvorfor jeg har gått å båret disse tingene frem og tilbake de siste ukene (månedene), har jeg ingen anelse på.

Noen små forklaringer føler jeg likevel bør tas med.

iPoden ble lagt i sekken på vei hjem fra lunchen i dag, med ørepluggene stikkende ut, da jeg ikke hadde på meg klær med lommer der jeg syklet i 26 grader og sol.

Salmiakiposen er ikke min, den er nemlig Skogsjentas, men hun har en tendens til å "glemme" salmiakiposene hun drar med seg på skolen når hun går hjem etter de to første timene (hun skriver masteroppgave samtidig som hun er her, derfor tar hun bare de meste grunnleggende timene), til Onde-finnens og min store glede. I dag har jeg dyrt og hellig lovet Onde-finnen å ikke spise mer salmiaki hjemme, slik at vi har noe å se frem til i morgen.

Håndkremen er med meg uansett hvor jeg går. Sånn er det bare.

Trykkblyanten og blyet er med meg uansett hvor jeg går etter at jeg ble sittende mange timer på flyplassen i Amsterdam med et kryssordblad, men ingen blyant. Jeg løser enkelt og greit bare ikke kryssord med kulepenn, det blir å tro for godt om meg selv.

Diverse godteri er veldig greit å ha når jeg hver dag blir dødssulten rundt halv tolv. Det holder meg gående den siste halvtimen før lunch.

Pengepungen er en dyrebar gave fra Kosejenta, som alltid inneholder småpenger til kaffepausen.

Drikkepulverene har jeg vanskeligere for å forklare. Jeg har faktisk ingen anelse på hvorfor jeg går å bærer på det.

Hmm, jeg tror i grunnen konklusjonen ble at det meste må tilbake til sekken.

Mari og blomsterdrap

En av tingene jeg har lært ved å bo for meg selv er min evne til å ikke la noe stå i fred for lenge. Til innflyttningsfesten min fikk jeg, blandt en del andre ting, to kaktuser og en grønn bladplante (mitt ordforråd innen planteverden er, som du kanskje ser, noe begrenset). Mindre enn to uker senere lå kaktusen fra Onde-finnen i søpla. Det var ikke det at jeg ikke likte den. Den var bare død. Dødsårsak: alt for mye vann.

Jeg trodde liksom det skulle være "umulig" å drepe kaktuser, så det uforsette drapet på Onde-finnens kaktus var en kraftig knekk på selvtilliten min.

Torsdag 19. mars var jeg på IKEA igjen. Blandt de livsviktige tingene jeg kjøpte var også to blomsterplanter. En fin lilla en, og en litt mindre fin rosa en. To dager senere hadde alle blomstene visnet.

Jeg visste nå om min tendens til å overvanne, men denne gang var jeg helt uskyldig. Derfor løp jeg til vasken med plantene i hendene og satt på kranen. Don't you die on me!

Blomstene kom seg megakjapt, og i noen dager var alt bare fryd og gammen. Helt til det skjedde igjen. Og igjen. Og igjen.

Etter en stund sluttet trikset med å gi vann å virke. Jeg sitter nå sønderknust med to døde planter jeg ikke får meg til å kaste, da det kanskje etter en liten stund går an å prøve med førstehjelp igjen.

Kanskje det var like greit at jeg ikke kjøpte den labrador retriver valpen jeg hadde så uendelig lyst på da jeg var i Nanchong i januar.

Mari og Spotify

Etter at YouTube ble stengt her i landet har det blitt lite høring på musikk hjemme i leiligheten. Etter tips fra Frøken Krølltopp prøvde jeg TuDou en stund, men musikken jeg ville ha er ikke helt mainstream i Kina, så etter noen få dager ga jeg det opp.

For to dager siden klagde jeg over saken til Brormann via MSN, og han ble sjokkert da jeg ikke hadde hørt om Spotify. Snill som han er lånte han meg sitt norske brukernavn og passord, da programmet, som så mange andre, er blokkert i Kina (IP-adressen min er kinesisk, selv om dataen er norsk -tar ikke helt av).

For å gjøre det offisielt: jeg elsker Spotify. Alle Odd Nordstogas sanger ligger der. Hva mer kan en norsk jente i Kina ønske seg?

Mari og kinesisk soloppgang

I morges våknet jeg et kvarter før mobilalarmen var innstilt til. Det var nemlig en slem mann som helt rolig fortalte meg at han skulle drepe meg. Og at han mente alvor. Jeg kunne se det på hele kroppsspråket hans at han mente det.

Det er ikke ofte jeg våkner av drømmer/mareritt, men dette var skremmende nok til å dra meg ut av min tunge søvn. Å lukke øynene igjen og sove videre var ikke et alternativ. Skrekken satt som spikret i meg.

Da jeg kom ut i stuen forsvant skrekken dog som dugg for solen. Bokstavelig talt.

Hadde det bare ikke vært for blokkene, ville jeg fått med meg soloppgangen. Men blokker eller ikke -det er noe eget fredfullt ved soloppganger.

Mari og pizzabestilling

Da jeg var altfor lat til å lage middag/gå ut for å kjøpe i dag, bestemte jeg meg for å bestille pizza hjem. Dessverre lettere sagt enn gjort.

Mari: Hei! Jeg vil gjerne bestille en siciliansk pizza.

Mannlig Peterpan arbeider (på kinesisk): Hva? Vent litt.

Så la han på.

To minutter senere prøvde jeg igjen.

Mari: Hei! Jeg vil gjerne bestille en siciliansk pizza.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Eeem, hva er det? Jeg tror ikke vi har det.

Mari: Vel, jeg sitter å ser på menyen deres nå.. (slår om til kinesisk) Siciliansk pizza?

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ååå! Ok, stor eller liten?

Mari: Stor.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ok, ha det bra.

Mari: ...

(rask prating i bakgrunnen hos Peterpan)

Kvinnelig Peterpan arbeider: Du! Hvor bor du?

Mari: Jiu Yan Qiao, Hongji Xin Lu 202, Shiji Chaoyang 5-2-10-3.

Kvinnelig Peterpan arbeider: Ok. Ha det bra.

(hun legger ikke på, mer rask prating hos Peterpan:

Mannlig Peterpan arbeider: Hvor var det?

Kvinnelig Peterpan arbeider: Eeem, Jiu Yan Qiao. Og så en masse tall.

Mannlig Peterpan arbeider: Jaha. Vi får ringe når det nærmer seg, heller.

Så la de på.

Ti minutter senere ringte telefonen min. Det var Peter selv, eieren av restauranten. Italiener, så endelig noen som kunne kommunisere på engelsk.

Peter: Hei, jeg ringer fra Peterpan. Mine arbeidere fikk ikke med seg adressen din.

Mari: (Gjentar adresse)

Peter: Du, kan du si det til kona mi istedenfor? Hun er kinesisk.

Det er en grunn til at jeg ikke bestiller mat hjem ofte.

Mari og aktiv lørdags formiddag

I dag har jeg vært utrolig flink til å gjøre ting jeg sa jeg skulle. 

Jeg våknet tre minutter før klokka ringte (bil som holdt tuten inne i ti sekunder -skal litt til å klare å sove gjennom det), sto opp, kledde meg og gjorde meg klar for en ny dag (jeg pleier å gå i pysjen fram til en gang i tretiden på lørdager. Om ikke enda lengre), satt på en maskin med klær, skriftet sengetøy, ryddet i stua og hengte opp de nyvaskede klærne.

Frokost ble inntatt på Starbucks, og så trasket jeg opp gata til Electric City. Lørdag som det er var det stappfullt av mennesker overalt, men jeg var bestemt. Nye øreplugger og DVD sjappa.

Det tok meg omtrent en time, men det gjorde ikke så mye. Mission accomplished.

Nå er jeg tilbake i leiligheten, og har funnet ut jeg har vært flink nok for i dag. Film- og avslappningstid.

Mari og Sansheng Xiang

I dag var begge Begynner 2 klassene på klassetur til Sansheng Xiang. I seg selv grunnlag for en koselig dag. Det er ikke det at det ikke var det, men det hele var bare litt påtvunget og lite naturlig.

Sansheng Xiang er en blomster"landsby" (eventuelt kan det kalles en park med et gartneri ved siden av hvor en kan kjøpe blomster)，ca. 20 minutter med buss i østlig retning. Været var overskyet og kjølig, og da det led mot langhelg hadde mange bestemt seg for å droppe hele turen, så vi var ikke flere enn noen og tjue, inkludert lærere.

Det første vi fikk beskjed om da vi kom fram var at vi skulle spørre alle kineserne vi så om hvordan livet deres var. Påtvunget prat med fremmede der jeg kun kan spør spørsmål, men ikke har aning på hva de svarer er alltid gøy.

De to hundre ungene som løp rundt med drager og kyllingbensnacks fortalte at de var der på skoletur de også, at de minst hadde vært der en million ganger før, at vi måtte være franske hele gjengen, eller nei, Taiwanamerikaneren var definitivt amerikansk -og ville vi ikke smake sterkt krydrede kyllingben?

Etter en stund gikk vi (Skogsjenta, Onde-finnen, Taiwanamerikaneren og jeg) noe leie av alt maset det å være utlending innebærer, så vi gikk å kjøpte godteri de lagde i små boder i parken og pratet om hvor glad vi var for at vi ikke hadde unger selv. Og måtte de aldri komme heller.

Her lager mannen 花生糖, eller peanøttgodteri om du vil, mens vi lettimponerte utlendinger står å ser på og lærer Gao forklarer. Lærer Gao kan såvidt sees til venstre i bildet, eller i det minste den røde jakken hennes.

Etter hvert ble det også lunchtid, og selv om man skulle tro at noen av disse rettene ville være helt fantastisk gode, var det fatet med pomfrien, som kom inn noen minutter senere, som var det eneste fatet som ble tømt på mitt bord.

Etter lunch var det tid for noen slag mahjong. Her gjør Onde-finnen, eks-marine amerikaneren, klassens hollender og Skogsjenta seg klare til kamp. Ingen av dem kunne reglene, så det gikk ikke opp for Onde-finnen at han hadde vunnet før Lærer Gao forklarte at hvis de hadde spilt med penger, ville han ha blitt en rik finne.

Vi dro hjem noen opplevelser rikere og med digre glis rundt munnen. Endelig langhelg.

Mari og høstfølelse

På vei hjem fra japansktimen i kveld satte en ordentlig høstfølelse inn. Innpakket i collegegenser, diger jakke og med skjerf surret rundt halsen, trasket jeg hjemover. Det var mørkt og kaldt (ni grader, ifølge China Overseas Plaza, som jeg passerer på vei hjem), og når en i tillegg har Coldplays Parachutes på ørene, er det så godt som høst. 

Mulig det bare er mine assosiasjoner til de forskjellige tingene, men uansett var det en god følelse. 

Likevel, om våren kommer tilbake snart, blir jeg slett ikke lei meg.

Mari og våren som forsvant

Enda nærmere sommeren, men våren som var har nå blitt erstattet med en ny høst. Lite populært.

For en uke siden hadde vi 30 grader og sol (bak Chengdus vanlige skydekke), men rett før helgen tok det slutt. Solen er erstattet med regn (vel, det drypper), og for øyeblikket er det 13 grader. 

Fullstendig bak mål, spør du meg.