Mari og Frøken Mexico på tur østover

Vi skulle komme oss nesten helt til Røldal (fra Suldal), før lyddemperen på bilen ble ødelagt.

Å kruse til Finland å høres ut som en ruset moped er sinnsvakt kult.

Mari og ostepop

For noen dager siden spurte mammaen min meg om hva jeg savnet mest når jeg bor i Kina. Jeg svarte norsk* mat. Enkelte ting er så gode at de har måttet importeres, mens andre smaker best i Norge.

Ostepop er en av de tingene jeg elsker, men klarer å leve uten. Å importere det ville ikke vært så morsomt som å få en diger plate melkesjokolade i posten. Det er liksom Norgemat. Det må liksom spises i Norge for at det skal smake rett.

Nå må du ikke tro at jeg kun lever på ostepop når jeg er på ferie i Norge, senest i går ettermiddag lagde jeg pasta- og kyllingsalat til middag til Broremann og meg.

Men å spise en pose (jeg deler gjerne, jeg krever ikke hele posen for meg selv) i ny og ne er herlig. Spesielt om det er dagen etter posen er åpnet, da synes jeg det smaker ekstra godt, akkurat som min pappa synes om lapskaus på andre dagen.

*Maten trenger ikke være tradisjonell norsk, bare mat jeg forbinder med å være i Norge.

Mari og Finlandsforberedelser

På lørdag formiddag setter vi kursen østover. Østover, helt til hjemlandet til Fazer (de som lager Tyrkisk Pepper), saunaer, over 187 888 innsjøer, Nokia, verdens beste sjokolade (den med rennende Tyrkisk Pepper inni) og 5.3 millioner finner, bare for å nevne noe.

I dag har jeg ryddet hele bilen, fått fikset det venstre bremselyset, printet ut veidireksjoner, ordnet gaven til Skogsjenta og begynt så smått å pakke.

Nå er jeg kjempesliten, men jeg klarer knapt å sitte i ro, så mye gleder jeg meg.

Mari og Finlandsplaner

Frøken Mexico og jeg er glade i å dra på bilturer. I februar var vi på en utrolig koselig snartur til Bergen via Oslo, og selv om vi støtte på småproblemer var det en helt fantastisk tur.

Å dra på eventyr er midt i blinken for oss, og da ingen av oss har vært i de søte finnenes hjemland før, var det jo nesten opplagt at det var til Finland turen måtte gå.

På lørdag formiddag begynner vi på en ny tur -denne gangen med Jyväskylä og Ylitornio som mål. Å, som jeg gleder meg!

Mari og rydding i matskap

Jeg er, som folk flest, generelt sett lite glad i å gjøre husarbeid. Det er likevel noen få gjøremål jeg synes er fryktelig kjekke. Et av disse er å rydde i matskapet i mitt barndomshjem. Det er liksom bare noe fredfullt over det.

Derfor er det fine med å bo i utlandet at jeg da kan føle jeg har gjort noe nyttig i hjemmet uten at det er gørrkjedelig når jeg er på besøk.

Mari og madrassforskjeller

I Kina er madrassene harde. I Norge er madrassene fryktelig myke.

Gulvet på rommet mitt her i Norge er akkurat passe hardt. 

God natt.

Mari og vimsetilstander

Jeg har alltid hatt tendenser til å virke organisert og strukturert. Problemet er bare at jeg er det kun til det er noe viktig -og da blir alt bare kluss.

Jeg forlegger alt man kan forlegge, og leter gjerne gjennom hele huset/leiligheten til jeg finner gjenstanden rundt håndleddet mitt (klokken min har en egen evne til å forsvinne), og ender med å fortelle meg selv hvor utrolig dum jeg er.

Denne gang har jeg klart å forlegge ledningen som gjør jeg kan legge bildene mine over fra kameraet til dataen. Dette er spesielt frustrerende nå, da jeg derfor ikke får vist hvor tøff pappaen min er (han sto nemlig på vannski for første gang i dag).

Jeg har allerede lett gjennom hele kjøkkenet (mitt oppholssted når jeg er her i Norge), begge koffertene jeg hadde med meg fra Kina (jeg er muligens ikke verdens raskeste til å pakke ut) og all håndbagasje og alle vesker jeg kan tenke meg at jeg har vært dum nok til å stappe ledningen nedi. Søkene er dog, sjokkerende nok, uten resultat.

En snikende følelse sier meg at den muligens ligger igjen i Kina, men jeg prøver å overse den. Er jeg virkelig så dum?

Nå aner jeg ikke hvor jeg kan lete, så har du tips, send dem gjerne. Jeg blir evig takknemlig om det skulle være akkurat du som hjelper meg å finne den.

Mari og frokost

Jeg har tidligere nevnt at jeg er et vanedyr uten like. Dette gjelder også når det kommer til mat -spesielt frokost. 

Så vidt jeg husker har jeg spist det samme til frokost hver dag siden 8. klasse på ungdomsskolen, muligens enda lengre, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg blir liksom aldri lei, og det smaker jo helt fantastisk uansett, så hvorfor spise noe annet?

En ordentlig frokost består nemlig av to skiver ristet, varmt, norsk brød (gjerne av typen fullkorn -nam!) med et godt lag Bremykt smør og Nora eller Lerum bringebærsyltetøy (er ikke så nøye på merke, men har jeg valget går jeg helst for Lerum. Den er jo laget på verdens søteste sted -Sogndal!). Dette skal akkompagneres med to mellomstore glass med iskald Tine Lettmelk.

Gir du meg dette en morgen, er jeg evig din. 

I Kina får jeg verken tak i fullkornsbrød, Bremykt, spiselig bringebærsyltetøy eller Tine Lettmelk. Det siste året har jeg spist lunkne "French Bread" baguetter og drukket appelsinsaft til frokost. Det er ingenting galt i det, men det er ikke frokost.

Det er litt herlig å være i Norge også, om enn bare for en liten stund.

Mari og tilbakevendingsplaner

Det er umulig å forlate Chengdu. Det går bare ikke. Jeg er i Norge nå, men mine tanker, mitt hjerte og mitt hjem er i Chengdu.

Derfor har jeg bestemt meg for å dra tilbake, og ikke flytte til Oslo, slik planen var. Sekundet det ble bestemt, fór en varm følelse gjennom meg. 

Oslo og jeg har aldri kommet helt over ens. Det er mulig vi hadde klart å funnet kompromiss med hverandre, men det hadde blitt et anstrengt forhold, vil jeg tro. Slik kan en ikke leve i lengden.

I august skal jeg hjem til Chengdu igjen.

Mari og hjerteverk

Mitt år i Kina renner ut fortere enn jeg trodde var mulig. Skoleåret sluttet på torsdag, og det er nå tiden for alle å dra tilbake til sine respektive hjemland.

I går kveld feiret det Vakre Skjellet sin bursdag på The Sultan (tyrkisk restaurant), og samtidig var det et farvelselskap for alle vennene i klassen og de vennene vi har utenfor skolen. Det var utrolig koselig, og hadde det ikke vært for at jeg på en eller annen måte klarte å slette alle bildene på kameraet mitt, hadde jeg hatt bevis for det også.

Takket være frisøren min som absolutt ville vaske gjennom håret mitt tre ganger (standard prosedyre) var jeg den siste som ankom restauranten, men det gjorde ikke så mye. Maten var utsøkt, og gratis alkohol er alltid en vinner.

Allerede klokken ti på kvelden begynte Skogsjenta og jeg å gråte, da slo oss at vi nå skulle reise tilbake til Skandinavia (Skogsjenta drar tilbake hit i august for å ta et semester til), og livet som vi kjente det ville bli helt forandret. Vi klarte å ikke la det gå alt for langt, og etter bare få minutter klarte vi å le av hvor håpløse vi var.

Koreanerene skulle med nattflyet til Seoul, og da Godgutten sa farvel ble det ny tåretokt. Han er bare verdens beste koreaner.

Etter The Sultan stengte klokka tolv gikk turen videre til Le Café Panam(e), hvor vi fortsatte å prate og drikke. Skogsjenta måtte dra hjem tidlig (to-tiden, om jeg ikke husker feil), da hennes fly skulle gå åtte timer senere. Vi klarte å la være å gråte, da vi ser hverande i Jyväskylä om noen uker, men det var hardt å se henne dra.

I fire-tiden gjorde det Vakre Skjellet seg klar til å gå, men det ble alt for mye for meg. Jeg brast ut i fullstendig gråt, og klarte ikke å slutte selv etter at hun hadde dratt. Vi har nemlig ingen anelse på om vi noen gang treffer hverandre igjen, og selv om vi sannsynligvis treffes en dag, er det hele helt uvirkelig. 

Nå sitter jeg igjen og gråter med et verkende hjerte, og fortviler over at året mitt i Kina er forbi, for alt jeg kommer til å gå glipp av ved å reise tilbake til Norge og alle de fantastiske menneskene jeg ikke kommer til å kunne være i nærheten av. Jeg skal selvsagt tilbake hit, men det kommer da til å være mange andre mennesker, og den vennegjengen jeg har hatt nå er fullstendig umulig å komme med en oppfølger på.

Jeg er klar over at å gråte ikke hjelper, men akkurat nå finner jeg ingen annen måte å gjøre bukt med den smerten som sitter dypt i meg.

Mari og definisjonsforskjeller

I gårkveld hadde jeg en gjeng venner over for å hjelpe meg å tømme kjøleskapet mitt for de 15 literene øl jeg hadde igjen etter 16. mai festen og festen for to helger siden. 

Det var riktig koselig, helt til temaet "回国" ("dra hjem til ditt eget land") kom på banen. Jeg klaget min nød over å måtte dra fra Chengdu og helt til kalde Norge, og var generelt trist over at jeg aldri skulle få møte noen av dem igjen. Dette ble det dog noen reaksjoner på, da det ble sett på som et overpessimistisk utsagn.

Taiwanamerikaneren: Mener du at du aldri kommer tilbake til Chengdu?

Mari: Jo, selvfølgelig gjør jeg det! Men det er jo et helt år til!

Taiwanamerikaneren: Bare et år? Det er jo ingenting!

Mari: Ikke bare et år, et helt år!

Eks-marineamerikaneren: Jeg er temmelig sikker på at "bare et år" og "et helt år" er akkurat det samme.

Mari: Definitivt ikke. Et helt år er nemlig en hel evighet.

De ga seg ikke, og det gjorde ikke jeg heller, så til slutt kom de til at jeg var for ung til å vite bedre. Det sier bare noe om hvor mye de vet.

Mari og nettsensurfrustrasjon

Det er generelt sett helt fantastisk å bo i Kina. Jeg har ikke mye å utsette på noen ting, om man ser bort i fra ting som kinesiske bordmanerer, spytting på alle offentlige steder og strenge nettrestriksjoner.

Det siste ble til full krise i går ettermiddag. Facebook ble nemlig ført opp på listen over nettsteder som er sensurert. Fra før står YouTube og Blogspot på listen, men ved hjelp av proxyer er de mulige å komme innpå. Det samme gjelder ikke for Facebook. Det står nemlig at Java-scriptet er for uoppdatert når en bruker proxyer, at du ikke kan logge inn.

En stund i sju-tiden i gårkveld var jeg så sint på restriksjonene at jeg slamret dataen igjen, satt musikk på full styrke og gjorde det jeg er nest dårligst til i hele verden. Jeg ryddet, tørket støv og gjorde det levelig i stuen min (det jeg er aller dårligst til i hele verden er å vaske opp og rydde kjøkkenet mitt).

Etter at stuen min var blitt vakker -for det var nettopp det den ble, om man bare ser bort ifra gulvet -logget jeg på MSN for å klage min nød til alle som ville høre på. En av dem var min irriterende Beijing kompis, men istedenfor å bare være irriterende ga han meg en slags proxy (er ikke så inne på data at jeg vet hva det kalles) som gjør at alle nettstedene jeg vil besøke fungerer like bra som om jeg skulle sitte i Norge.

Lykke er ikke beskrivende nok om at jeg fikk tilbake Facebook. Gleden viste seg dog å være kortvarig av to grunner.

1) IP-adressen min forandrer seg nemlig opptil fem ganger til dagen her i Kina, og da blir jeg avlogget hver gang. Meget frustrerende, men noe jeg klarer å leve med den neste uken. 

2) I dag viste Lærer Gao oss hvordan vi kunne finne eksamensresultatene våre på nettet. Gjett hvem som ikke kommer inn på nettsiden, da den ikke kan åpnes andre steder enn i Kina?

Ordentlig nettilgang skal bli herlig når jeg drar tilbake til Norge.

Mari og hverdagsmagi

Da jeg sløv og trøtt kom ut av leiligheten og satte kursen mot heisen i dag morges, la jeg merke til noe jeg syns var litt rart.

I seg selv er det ikke noe spesielt med dette bildet. Det vil si, helt til du vet at det kun er 26 etasjer i boligblokken min.

Hvor heisen var i morges er umulig å si, og da jeg kom hjem etter dagens andre eksamen sto heisen i første etasje, klar til å dra på ferd.

Likevel har jeg en liten anelse om at 30. etasje kun finnes klokka halv ni om morgenen, og det er et mystisk, men fantastisk sted hvor man drikker iste og soler seg hele dagen. Litt dagdrømming må da vel vær lov?

Mari og eksamensrush

Det er eksamensuke her på Sichuan University, eller iallefall på mitt college, så jeg er noe opptatt om dagen.

I dag hadde vi gramatikkeksamen, og den gikk det ikke så veldig bra på. På den annen side følte jeg ikke japanskeksamen gikk så veldig fantastisk heller, men i dag fikk jeg beskjed om at jeg bestod. Det var akkurat den motivasjonen jeg trengte rett etter gramatikkeksamenen hadde tatt all lykke utav meg.

I morgen er det klart for lytteeksamen på formiddagen og skriveeksamen på ettermiddagen. På onsdag er det uttaleeksamen, og til slutt er det leseeksamen på torsdag formiddag.

Så er det fri. Det skal bli herlig selv om jeg vet hva det betyr. Jeg er virkelig ikke klar til å dra tilbake til Norge.

Mari og lørdagsmorgener

I det siste har jeg satt mindre og mindre pris på lørdager, da med morgenen som utgangspunkt. Jeg er nemlig et vanedyr uten like, så når jeg gjør noe en dag, er kroppen min forberedt på å gjøre det samme neste dag.

De siste tre ukene har jeg derfor våknet en plass mellom sju og halv åtte hver lørdags morgen (uansett hvor sent jeg har lagt meg, vel og merke), og jeg må si jeg liker fryktelig dårlig.

I dag får jeg vel bare trøste meg med at det gir meg mer tid til å lese til de fem eksamenene jeg skal ha mandag til torsdag.

Jeg skulle bare ønske at jeg for en gangs skyld kunne våkne uthvilt opp en lørdags morgen.

Mari og "unyttige" fakta

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for ting som du ikke tjener noe godt på å huske, men som like fast er fakta i en slags sær form.

En dag på skolen for en måneds tid siden, da svineinfluensaen nettopp var brutt ut i Mexico, pratet vi om pandemier i klassen. Lærer Gao sa at vi i Europa hadde hatt Spanskesyken for en god stund siden -var det noen som kunne fortelle henne når den hadde vært? Alle så dumt på henne, for hvem går vel rundt å vet sånn, forruten om meg, som noe flau rakte opp hånda. Fra 1917 til 1920. Det ble stille i klasserommet et par sekunder før Lærer Gao fortsatte diskusjonen i klassen.

I flere uker etterpå har Skogsjenta ledd av det som skjedde den timen, og spør hver gang: "Hvordan i alle dager kan du gå rundt å huske på sånn?". Tydligvis er ikke "jeg leste det på Wikipedia dagen før timen" et godt nok svar, men det gjør ingenting.

Jeg elsker Wikipedia og dens makt til å stille min nysgjerrighet. Hvorfor jeg husker det mest unyttige av det jeg leser der, er dog en annen sak. Men for all del, jeg klager ikke. Mitt syn på verden blir liksom litt mer fargerikt på denne måten.

Mari og myggstikk

Den kinesiske myggen har aldri vært en venn av meg. En kveld i Beiijng for to år siden presterte jeg å få 68 myggstikk fra knærne og ned. Jeg har aldri kommet opp i like stort antall stikk igjen, men har det vært mygg tilstede, kan du være sikker på at jeg alltid sitter igjen med en fire-fem stikk.

I gårkveld etter japanskeksamen (som forøvrig var kjempeteit) var jeg ute med en klassekamerat og japansklæreren. Vi spiste rar tawanesisk mat, drakk øl og pratet livlig om hvordan vi gjorde ting i våre respektive land. Vi var også inne på politikk, men da mitt kinesiske ordforråd på det området ikke er verdens beste, fikk jeg ikke helt forklart hvordan Norge virker. Når jeg tenker meg om tviler jeg på at jeg hadde greid å forklart det på norsk. Uansett. Vi skilte lag en gang i ti-halv elleve-tiden, da japansklæreren skulle ha eksamen i kinesisk filosofi morgenen etter.

Klokken tre i natt våknet jeg av at jeg var enormt tørst, så jeg sto opp og fant meg et glass Fun Light Bringebærsaft. Jeg var litt svimmel, men tenkte det skyltes for mye alkohol (noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men logikken min ligger godt gjemt klokken tre på morgenen). Hele tiden klødde venstreskulderen min, og jeg visste jeg nok en gang var blitt bitt av den noe agressive kinesiske myggen.

Da vi hadde fått fri i gramatikklæren i dag hadde jeg klokken på åtte, og ikke sju slik jeg pleier. Alltid godt med ekstra søvn, spesielt da jeg sov omtrent to og en halv time natt til søndag, men sekundet jeg åpnet øynene da klokka ringte i dag, bannet jeg høyt inni meg. Svimmelheten fra i natt ble med en gang logisk.

Gjett hvem som har fått myggstikk under begge øynene og over det høyre? Det kjennes ut som om jeg har vært i slåsskamp og sitter igjen med to sønderslåtte øyne, og slik ser det ut også. Helsikkens mygg.