Mari og 2009

I år som i fjor kommer en liten oppdatering av året som har gått. Føler det er helt sykt hvor fort tiden har flydd. Hmm, tror jeg begynner å bli gammel.

Januar

Hadde min første SofaSurfer

Nanchong med Lærer Li

Februar

På ferie i Norge

Biltur med Frøken Mexico

Jobbet på barneskole

Dro tilbake til Kina

Mars

Nada

April

Nada

Mai

Vappu

Zebrafestivalen

Tibet med Skogsjenta, det Vakre Skjellet og Allergikeren

Hadde fjortis-/17. mai-fest

Ble kjent med naboene

Juni

Besøk av Frøken Mexico

Sør-Korea med Frøken Mexico

Midtsommersfeiring

Roller Disco

Juli

Flyttet tilbake til Norge

Bestemte meg for å flytte tilbake til Kina

Finland med Frøken Mexico

August

Var lat i Norge

Flyttet tilbake til Kina

September

Ble 20

Fikk nytt søskenbarn

Beijing med Gullklumpen og familien

Mistet Facebook

Oktober

Var i kinesisk 12-årsdag

Chongqing med Yndlingsbandet

Rock Aid Sichuan

Besvimte på postkontoret

Beijing med Yndlingsbandet

November

Fikk Facebook tilbake (eller, proxy iallefall)

Halvtermineksamener

Kunming med Skogsjenta

Desember

Hadde middagsselskap

Kjøpte ny sykkel (马酗花)

Storebror kom på besøk

HK & Macau med Storebror

Jeg syns det har vært et bra år, jeg.

Godt nytt år!

Mari og hvorfor hun spiser kjøtt

I dag fikk vi en oppgave på skolen; "Hvorfor spiser du kjøtt?". Da jeg ikke har så mye annet å meddele i dag, blir det det jeg skrev i timen.

Hvorfor jeg spiser kjøtt
Helt siden jeg var liten har min mamma alltid fortalt meg at "om du ikke spiser kjøtt, dør du" [strengt tatt sa hun vel fisk, men to sider av samme sak]. Siden jeg ikke hadde lyst til å dø, spiste jeg derfor kjøtt, og satt få spørsmålstegn ved det.

Da jeg kom til Sichuan University viste det seg at min beste venninne, Skogsjenta, var vegiterianer. Hun er veldig glad i dyr, og vil ikke drepe dem, så derfor spiser hun ikke kjøtt.

Skogsjenta og jeg spiser lunsj sammen omtrent hver dag. Vi går vanligvis på kantinen, hvor vi bestiller diverse retter -ofte bare vegetarretter. Hun liker ikke kjøtt, og jeg bryr meg ikke noe videre bare det smaker ok.

Etter at jeg flyttet til Kina fant jeg ut at jeg ikke liker å lage mat alene, og spesielt ikke til bare en person. Derfor spiser jeg vanligvis ikke middag. Blir jeg sulten på kvelden finner jeg meg heller en brødskive eller en sjokolade.

Jeg syns egentlig at hele vegetarspørsmålet er nokså uintressant, da jeg er heller lite intressert i mat sånn generelt. Som jeg sa tidligere; smaker det ok skal jeg alltids få det ned.

Mari og Hong Kong

For en søt by. Vi har egentlig ikke gjort så mye, bare vært i datastrøket (ingenting ble kjøpt), spist vietnamesisk (det ble ingen tiger-fønix-drage da vi var for trøtte til å prøve å finne ut hvor vi kunne finne det), og så var vi på et kjøpesenter kalt Element. Der hadde de H&M. Hjerte! Tre nye bluser og nytt sett hårsløyfer er innkjøpt. De hadde også HMV, så da var den nye Ahern-boka i boks. En meget vellykket dag, med andre ord.

I morgen går turen tilbake til Chengdu, og selv om det er supert her, skal det bli godt å komme seg hjem.

Mari og Storebror på tur

Da var vi jammen på plass på hotellrommet i Macau. Det hele så litt svart ut i dag morges, da alle flyene fra Chengdu var forsinket. Det tok oss mer enn fem timer venting før vi var på vei mot sørligere strøk.

Uansett, herlig å være fremme! Ingen nettsteder er blokkert, men de bruker forskjellige stikkontakter, så snart ryker dataen min.. I morgen går turen til Hong Kong, før vi på søndag ettermiddag returnerer til Chengdu.

Mari og komplimenter

I helgen sto jeg å pratet med en kinerser da han plutselig kom på noe.

Kineser: Å! Nå vet jeg hvem du ligner på!
Mari: Javel? Fortell!
Kineser: Du vet hvem Eminem er, sant?
Mari: Jo, takk..
Kineser: Har du sett filmen hans? 8 Mile?
Mari: Nei.
Kineser: Vel, du ligner på kjæresten hans! Hun var veldig søt!

Noen ganger er det vanskelig midt i samtalen å forstå hva kineserne vil frem til.

Mari, god timing og kulinariske opplevelser

I går var jeg på innflyttingsfest hos Skotten og LilleToronto. Det var ca. femti gjester der, og for å kunne ha en normal samtale var kjøkkenet det beste stedet å være. En gang utpå kvelden var Skogsjenta, Blackpool og jeg i dyp samtale der.

Blackpool: Du er amerikansk, sant?
Mari: Nei.
Blackpool: Det er egentlig litt logisk. Jeg lurte alltid på hvorfor Skogsjenta ville ha en amerikaner til bestevenninne. Så hvor er du fra? Danmark? Sverige?
Skogsjenta & Mari: *gisper høyt* Sverige?! Så frekt!
Skogsjenta: ALDRI spør om noen er fra Sverige om det er mulig at personen er fra Finland eller Norge.
Blackpool: Hva er det som er så ille med Sverige?

Akkurat da kom en kineser jeg hadde pratet med tidligere på kvelden, inn på kjøkkenet. Helt uvitende om hva vi pratet om ropte han ut det faktum han hadde lært en times tid tidligere:

Kineser: SWEDEN SUCKS!
Skogsjenta (til Blackpool): .. Vel, der har du svaret ditt.
Blackpool: Dette har vel ingenting med at Sverige regjerte over Norge og Finland i fortiden å gjøre?
Mari (ikke fullt så overbevisende): Definitivt ikke. Fullstendig urelevant.


På vei hjem fra festen stoppet jeg opp ved en bbq-bod for å få meg litt nattmat. Jeg endte opp i dyp samtale med en gruppe kinesere om at det ikke gjør så mye at vi ikke har et barns-politikk i Norge, siden folk flest nøyer seg med en eller to unger. Uansett, her fikk jeg ukas kulinariske opplevelse.
Grillet, spicy vegetardumplings på pinne.

Herremingudogaltsomerhellig så godt det var.
Ikke siste gang jeg går dit kvart over fire på morgenen iallefall. Det er nå helt sikkert.

Mari og besøk fra Norge

På mandag klokken 13:35 lander storebror på flyplassen her i Chengdu. Jeg har planlagt de to ukene han er her ganske nøye, og jeg tror vi kommer til å få det morsomt.

I natt hadde jeg dog mareritt om at vi ikke fulgte noen av planene mine, og bare fløt med strømmen. Noen ganger lurer jeg på hvorfor mine egne tanker vil meg så vondt.

Mari og sykkelnavn

Til jul fra mamma og pappa har jeg fått en ny sykkel. Den er fantastisk. Sølvgrå og sammenleggbar. Problemet lå bare i at jeg slet litt med å finne et passende navn.

Den skulle selvfølgelig ha et kinesisk navn, og siden den (selvfølgelig) er i slekt med meg ble familienavnet 马 (Ma, tredje tone).

Det siste skulle være 花 (Hua, første tone), da den har mørkegrå blomster på seg.

Så var det mellomnavnet. "Ling" (uttalen jeg syns passet mellom Ma og Hua) hadde ingen tegn som passet, og de meningene jeg likte hadde ikke den uttalen jeg syns var morsom.

Etter en times leting i diverse ordbøker kom svaret. 酗 (Xu, fjerde tone).
马酗花.

Noen ganger overgår jeg meg selv.

Mari og matrester

I dag har Skogsjenta vært her på lunsj og spist rester fra søndag. Vi spiste oss begge helt mette, og hun tok med seg den siste femtedelen av paien (som jeg var allergisk mot da den var stappfull av løk) til sin kjæreste.

Endelig er det tomt for mat. Etter at vi begge har spist den samme maten i tre dager på rad. Neste gang (ikke at det skal bli en neste gang, altfor mye stress) er det kanskje ikke nødvendig å lage like mye.

Mari og middagsbesøk

I morgen skal jeg ha middagsbesøk. Skogsjenta, hennes kjæreste, Skotten og Skåne (om hun har tid). De siste dagene har jeg handlet inn det jeg trenger, og nå er jeg fullstendig utslitt.

På menyen står tacopizza, mais- og valnøttpai, pastasalat og svensk rugbrød, og skillingsboller, peanøttknapper og Maryland Cookies til dessert. Hadde dette vært i Norge, hadde ikke dette bydd på større problemer. Tingen er bare at dette ikke er Norge, og da er de råvarene jeg trenger noe vanskligere å få tak i.

I går var jeg på IKEA og kjøpte pai- og brødform, brødblandingen og noen få andre ting jeg egentlig ikke trengte, og i dag har jeg vært på Carrefour to ganger og en gang på Metro. Jeg sverger, aldri om jeg skal invitere venner over på middag igjen. Ikke med mindre jeg har planer om å bestille pizza, iallefall.

Nå har jeg bare lyst til å legge meg, men jeg har en oppvask å ta, og småkaker å lage. Og så må jeg vaske gulvene mine og tørke støv. Og rydde. Og koste balkongen. Og.. Seriøst, aldri igjen.

Mari og passende navn

Fredag kveld satt Skogsjenta, Florida, Hawaii og jeg på Machu Picchu og pratet da en kompis av Florida kom gående. Florida introduserte ham som Max, også fra Florida. Dette passet dårlig.

Hawaii: Da kan du jo kalle ham Miami!
Florida: Vi er begge fra Miami..
Skogsjenta: Du kan jo bare kalle ham Max?
Florida: Det er jo urettferdig! Da kan du jo bruke fornavn på alle sammen!
Mari: Det kan ikke være to Floridaer. Han får bare hete Max. Han ser forresten ikke ut som en Florida, så da er jo problemet løst.
Florida: Ser ikke ut som? Og det gjør jeg?
Mari: Jeg vil påstå det, ja. På samme måte som New York ser ut som en New York, og ikke en Charles. Vel, han ser jo mest ut som en rødhåret Jesus, men det er vel ikke helt politisk korrekt å kalle ham det.
Florida: Så hvordan ser en Charles ut?
Mari: En Charles har definitivt en sterk sørstatsdialekt, og går med mørkeblå uniform, du vet, sånn med et tynt sverd hengende fra beltespennen.
Florida: Ehm, det var nordstatene som hadde mørkeblå uniformer.
Mari: Vel, da er Charleser spioner.
Skogsjenta: Alle er spioner rundt deg..
Mari: Det er bare sånn det er.
Florida: Ser på en måte poenget ditt. Men syns likevel det er urettferdig at Max får beholde navnet sitt.
Mari: Langt ifra! Han er jo "bare Max"!

Selv om Florida furtet noen få sekunder over dette, var det tydelig at han egentlig var fornøyd med kallenavnet sitt.

Mari og bekymrede mammaer

I går hadde jeg nok en spennende Skype samtale med min mor, mens vi begge satt å drakk kaffe og spiste sjokolade.

Mamma: Spiser du enda en sjokolade?!
Mari: Ja?
Mamma: Du kommer til å bli feit!
Mari: Og så..?
Mamma: Du er singel!
Mari: Og så..?
Mamma: Da er det ingen som vil ha deg!
Mari: Og så..?
Mamma: *sukker og gir opp*

Mari og gode råd

Dagens tips:
Bare fordi det er gratis hvitvin og cocktails hver torsdag på baren oppi gata, betyr det ikke at en er nødt til å bli til baren stenger (klokka 2) når en har skole neste morgen.

Det er nemlig en viss mulighet for at en kommer trøtt, bakfull og uten stemme på skolen.

Til mitt forsvar er jeg forkjølet, så det var definitivt derfor stemmen forsvant.

Mari og samtalenazister

Vi (Skogsjenta, Skåne, Slovakia, Slovakias Sean Connery, 250 og jeg) satt i stamkantinen å spiste lunch i dag da Skogsjenta fant ut at hun ville fortelle om gårsdagens middag.

Skogsjenta: Vi spiste hjernehot-pot!
Mari: Kan vi vær så snill å snakke om noe ann..
250: Hvordan var det?
Skogsjenta: Det var ikke så værst om du ser bortifra konsistensen.
Mari: Vi spiser! Kan det ikke vente?
Slovakias Sean Connery: Spennende! Hvordan var konsistensen?
Skogsjenta: Vel, jeg har aldri smakt det, men det er sånn jeg ser for meg at myk avførings konsistens er..
Mari (prøver å blokke pratingen ute): SÅ HVA ER DINE PLANER FOR DAGEN, SLOVAKIA?
(jeg ble selvfølgelig fullstendig overhørt)
250: Å! Det har jeg lyst til å prøve!
Slovakias Sean Connery: Jeg har hatt lyst til å smake kumage lenge, vet dere om det er mulig å få tak i det her?
Mari: Seriøst! Kan vi skifte tema?!
250: Hersens samtalenazist. Hva skal vi nå snakke om?

Det tok omtrent tre minutter før samtalen igjen omhandlet diverse innvoller. Noen ganger er det vel meningen man ikke skal spise seg mett.

Mari og logikk

Jeg pratet med min mamma på Skype i dag, og i mangel på bedre spørsmål henne om hvor mye kinesisk hun kunne.

Mari: Vet du hvordan man sier "logikk" på kineisk?
Mamma: Nei.
Mari: 逻辑 (Luóji [lådji]).
Mamma: Å! Kineserne har jo lånt et norsk ord, jo!
Mari: ...

Mari og adventskalendere

Jeg var egentlig på vei til sengs med min kopi av "The Time Travelers Wife" i hånden, da jeg kom på at jeg ikke hadde lest første luke i Gi Et Lite Vinks julekalender (anbefales! http://gietlitevink.blogspot.com/). Var en ivrig leser av kalenderen i fjor, og årets virket lovende. Å ligge en dag etter var ikke et alternativ.

Jeg ante fred og ingen fare da jeg scannet teksten med øynene. Og så kom det. Ordene som nesten ga meg sjokk.

" "Jeg skal slutte når du har lest hele Juleevangeliet til Jostein Gaarder", sa hun. "

Jeg vet ikke hvordan, men på en eller annen måte hadde jeg klart å blokke ut Gaarders kalenderbok. Boka som har stått og ventet på meg i nesten et år nå, som jeg har gledet meg sånn til.

Selv om adventskalenderen min mamma har sendt meg fremdeles er i postsystemet et sted er jeg glad for at jeg er hvor jeg er, og at det er desember 2009. Jeg har nemlig boken min. Julemysteriet mitt.

Mari og mandarinfeber

I dag flyttet Skotten inn i egen leilighet (han har vært sofasurfer her den siste halvannen uken), og siden vi var på IKEA på søndag hadde han en del ting som skulle flyttes. Jeg tilbydde meg selvsagt å hjelpe til, og siden hans nye leilighet ligger fem minutters gange opp i gaten passte det bra å spasere tilbake (vi måtte ta taxi opp, IKEA-ting er tunge).

Da solen skinte ganske bra i kulden (ok, det er ikke såå kaldt, kanskje 14-15 grader) ble jeg i godt humør og gikk jeg innom en av de sju fruktsjappene på veien. Jeg har aldri hatt et spesielt godt øye for vekt overført til faktiske ting, så jeg sa jeg ville ha ca. 2斤 (lur som jeg var trodde jeg 1斤 = 50g). Damen kikket forundret på meg, men begynte å lesse oppi en pose.

Det viser seg at jeg ikke er helt stødig på mine kinesiske måleord. 1两 er nemlig 50g. 1斤 er derimot det samme som 500g.

Nå har jeg akkurat spist min 14. mandarin, og fremdeles sitter jeg igjen med 21 stykk (de er ganske små, en gjennomsnittlig person klarer nesten å skjule en i hånden).

Med dette har jeg derfor kommet i bedre julestemning og være over snittet sunn i dag. Snakk om 一举两得.

Mari og 1. søndag i advent

Tenn lys, et lys skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes, et lys er tent for det.

Det er ingen tvil. Advents"stakens" (fire lilla kubbelys) første lys er tent. Juletreet er innkjøpt. Trangen for å ta julerengjøringen begynner å gjør seg gjeldende. Det er jul.

Mari og 1-årsdager

Da var det jammen meg et år siden jeg startet denne bloggen. Tiden flyr når man har det gøy.

I dag er det også Gullklumpens 1-årsdag. Tilfeldig? Jeg velger å tro at det ikke var det.

Mari og sjokolade

Ok, så spiser jeg kanskje litt mye sjokolade om dagen. Men det gjør meg glad (iallefall helt til jeg spiser for mye), så er det så ille?

I dag har jeg forresten bestemt meg for å ikke spise en eneste liten sjokoladebit. Jeg skal spise Chuanchuan med Skotten, og vi skal ha spisekonkurranse. Da gjelder det å ha appetitten på plass.

Mari og personlige kriser

Da jeg var på IKEA på søndag fikk jeg beskjed om at de ikke kom til å selge juletrær i år. Ikke i hele tatt. Men juletrepynt, DET hadde de.

Sjokket har fremdeles ikke glidd helt inn. Det blir jo ikke jul uten juletre!

Nå til helgen skal jeg til North Market med Skogsjenta, hvor Diamanten tipset meg om at de muligens ville selge noe som lignet juletrær. Har de ikke trær der vet jeg ikke hva jeg gjør.

Mulig jeg går å legger meg, og ikke står opp igjen før Broremann og jeg drar til flyplassen for å fly til Macau og Hong Kong første juledag. Noe julefeiring blir det iallefall ikke.

Mari og fine sammenligninger

I kulturtimen i dag prøvde Onde-Finnen og jeg å kommunisere om hvordan vi ikke forsto noe av kulturtemaet (om kinesisk medisin er vitenskap eller ikke), ved verken å bruke engelsk eller kinesisk. Tro meg, det er ikke så lett som det høres ut.

Etter en stund måtte Onde-Finnen gi opp: "Å finne svenske ord er som å grave opp poteter fra frossen jord -de er der, men de er hersens vanskelige å få tak i."

Mari og vinteren som kom så altfor tidlig

Du vet vinteren er kommet når det er 11 grader i leiligheten din når du kommer hjem fra en femdagers ferie i provinsen sør for deg. Iallefall når du bor på samme breddegrad som Kairo.

Etter å hatt ACen på 27 grader i 12 timer og det fremdeles var 14 grader i leiligheten, fant jeg ut at jeg hadde på feil innstilling. Det er sånn som ikke gjør det helt fantastisk å våkne opp.Trøsten fant jeg i to kopper varmt vann og en rull Marabou mintsjokolade. Det er ikke alltid så vanskelig å finne det gode i det onde.

Mari og Norges hovedstad (tusen år tilbake i tid)

For øyeblikket sitter jeg og skriver et foredrag om 17. mai-feiring -min muntligeksamen som jeg skal framføre i morgen. Det har fått meg til å tenke på foredraget jeg holdt om Haugesund forrige semester.

I foredraget nevnte jeg blandt annet at Haugesund var Norges hovedstad for ca tusen år siden (beklager om jeg trokker på noens tær, men Haugesund og Avaldsnes er fullstendig det samme for de fleste utenfor Norge).

Etter jeg var ferdig, og det merkelig nok ikke kom noen spørsmål, gikk jeg tilbake til plassen min. Lærer Gao gikk frem til kateteret igjen, tydelig målløs. Etter en stund klarte hun å samle seg.

Lærer Gao: Visste noen av dere andre at Haugesund var Norges hovedstad for tusen år siden? Det var fullstendig nytt for meg.

Alle stirret dumt på henne. Selvfølgelig visste de ikke det. Hvem går rundt og kan slikt?

Jeg lurer på hvor godt Lærer Gao kjente til Norges historie, for sjokket hun viste var helt genuint.

Mari og halvsemestereksamener

I morgen har jeg min første halvsemestereksamen dette skoleåret. Rettelse: i morgen har jeg mine tre første halvsemestereksamener dette skoleåret. Tekstskriving, data og historie.

I dag har jeg skrevet et essay, og det begynner å sitte. Satser bare på at det sitter til ti på fire i morgen.

Om det ikke blir flere oppdateringer denne uken, er det nok fordi jeg har gått inn i en eksamenstranse og ikke kommer ut igjen.

Å, og på fredag ettermiddag drar jeg til Kunming, så det kan også muligens ha noe med saken å gjøre.

Så vet dere det, liksom.

Mari og Norge Rundt-podcast

Takket være NRKs utallig forskjellige podcast, får jeg hørt Språkteigen og sett Norge Rundt når jeg har litt tid til overs, eller bare når jeg får et lite stikk hjemlengsel.

I dag da jeg så Norge Rundt-episoden fra 16. oktober, ble forsåvidt hjemmelengselen litt større enn et lite stikk. Eller, det blir kanskje litt feil. Det gikk vel mest på hvor glad jeg var for å være norsk. I episodens siste minutter sto nemlig en hel bygd å viftet norske flagg og spilte "Hvor hen du går i li og fjell" da Hurtigruten kjørte forbi. Mer skal det ikke til før nasjonalfølelsen min blir for stor, og jeg blir rørt til tårer.

Kanskje det er like greit jeg ikke er i Norge 17. mai og får se utallige mennesker i bunader, enda flere norske flagg og høre nasjonalsangen sunget av tusenvis av skoleelever på rådhusplassen etter barnetoget. Kunne blitt litt flaut for mine venner om jeg sto der å gråt, liksom.

Mari og lykke

Noen dager er bedre enn andre.

Dager der en får Facebook tilbake etter halvannen måned, takket være snille svenske venner, er definitivt av de bedre.

Tusen millioner takk, Skåne!

Mari og lettelse

I dag, før historietimen begynte, skremte Uppsala meg halvt fra sans og samling. Lærer Li hadde nemlig sagt til henne at halvsemestereksamenen besto i å skrive et essay. På kinesisk. Om pensum. I og for seg ikke verdens verste oppgave -det vil si, helt til du får vite hva vi har lært om så langt i år.

Vi begynte med Kina for 2000 år siden og har arbeidet oss fremover. Jeg kan med en viss peiling fortelle deg hvor det er funnet spor etter bosetninger i Kina de siste tusen årene, og hva som var spesielt for de forskjellige gruppene. At jeg også kan si "nyere steintid" på kinesisk klarer jeg ikke helt å kategorisere som en god eller dårlig ting.

Det er bare et lite, nesten ubetydelig "men" her. For jeg kan bare fortelle om det på norsk. Å plutselig å vite at jeg skal kunne skrive et essay om dette på *kinesisk*, av alle språk, var mer en jeg klarte å oppfatte. Jeg så strykkarakteren danse foran øynene mine.

Da timen begynte, kom Lærer Li inn og skrev noe på tavla. Jeg tror aldri jeg har vært så lettet før. På tavla sto det:

Halvsemestereksamen
Tid: 10. november 3:50-5:20
Sted: 6. etasje
Innhold: Sammenlign ditt liv i Chengdu med ditt liv i _________
Ord: Ca. 400

Slovakia furtet høylytt, da hun heller ville hatt en avkryssningsprøve om pensum, mens jeg følte en stor trang til å danse av glede. Heldigvis for alle andre i klasserommet klarte jeg å styre meg.

Mari og beslutninger

Til bursdagen fikk jeg blandt annet et par sko av min mamma. Det var noe jeg trengte, og virkelig hadde lyst på.

Tingen er bare at hvis man vil ha Converse her i byen må man til Chunxi Road, et turiststrøk uten like; et sted med så store mengder kinesere og utlendinger at jeg får frysninger. Jeg har derfor utsatt å dra dit lengst mulig.

I dag, nesten to måneder etter bursdagen min, tar jeg skrittet. Mine to gamle par Converse er så hullete og utgåtte at jeg ikke kan gjøre noe annet. Noe positivt med å dra dit er at det ligger mange Starbuckser der, så jeg har fulle planer om å drikke meg til mot til å gå inn i den alltid overfyllte Conversebutikken. Ønsk meg lykke til..

Mari og Halloweenparty

I gårkveld var jeg invitert over til Hundeeieren. Jeg spurte om det var kostymeparty, siden det var Halloween, og hun sa ja.

Da jeg kom inn døra i minishorts, singlett, kaninøre, sløyfe rundt halsen, høyhælte sko og sterk sminke, kjente jeg sterk trang til å løpe ut igjen å gjemme meg. Jeg var nemlig den eneste som hadde fått beskjed om at det var kostymeparty.

Det er ganske påtagelig hvor lite seriøst du blir tatt om du sitter i kaninkostyme når alle rundt deg går i klærne de brukte på jobb den dagen.

Mari og sult

(Nei, dette er ikke et Hamsun-innlegg, om det er det du tror.)

Iløpet av min oppvekst fikk jeg alltid høre at frokosten var det viktigste måltidet. Etter år med propaganda er jeg derfor ikke i tvil om at det er sant. Spiser jeg ikke frokost er jeg rett og slett et veldig ulykkelig og grettent menneske.

I det siste har jeg våknet opp av en sterk sultfølelse. Dette skiller seg fra tidligere da jeg sover fenomenalt tungt; jordskjelv går meg hus forbi hver eneste gang de er på nattestid (Ok, så merker jeg ikke alle som er på dagtid heller). Jeg våkner av en ekstrem tomhetsfølelse, som ikke vil høre snakk om å gi seg før jeg har skrudd på ovnen.

Jeg lurer bare på hvorfor jeg er så ekstremt sulten når jeg våkner, for selv når jeg er sprekkmett når jeg sovner, kjennes det som om jeg kan spise en elefant det sekundet jeg åpner øynene. De fem minuttene det tar å steke baguettene mine virker endeløse, og magen rumler i protest til minuttviseren.

Det sekundet jeg setter tennene i frokosten er et av mine bedre iløpet av dagen, uansett hva dagen bringer meg. Frokost = ingen sultfølelse = lykke.

Mari og full selvkontroll

I går kveld ble jeg liggende å lese litt for lenge i den nye boken min (Twilight -avhengigskapende lesestoff selv om jeg vet hva som skal skje). Derfor var jeg veldig trøtt da jeg kom hjem etter lunsj (nei, sovnet ikke i skoletimene).

Da jeg har planer om shaokao med Magi i kveld, syntes jeg det var en god idé å ta en liten lur da jeg holdt på å sovne på sofaen i fire-tiden. Jeg krabbet til sengs med mobilalarmen innstilt på klokka fem, og sovnet før hodet traff puta.

Klokka fem var jeg bare litt for trøtt til å faktisk våkne da jeg skrudde av alarmen og sovnet igjen. Selvkontroll? Mellomnavnet mitt.

Kvart på sju sendte Magi meg en melding. *Da* våknet jeg.

Om jeg klarer å sovne når jeg kommer hjem i kveld er jeg dog ikke bekymret for. Jeg er nemlig en racer på å sove.

Mari og slem glede

I dag fortalte Lærer Zhao oss at morgendagens lesetime med Lærer Zhou ble avlyst. I samme sekund gled brede smil opp på 25 munner i 北202. Torsdager har vi nemlig bare lesing (jeg har kultur på ettermiddagen også, men det er frivillig). Neste setning Lærer Zhao sa var at Lærer Zhou ligger på sykehuset, og at hun forhåpentligvis vil komme tilbake til mandag.

Er det da likevel lov til å være glad?

Mari og 8-kulen

Da Kosejenta kom hjem fra USA våren for tre og et halvt år siden [citation needed], hadde hun med en gave til meg: en magisk 8-kule.

Siden den er fra Kosejenta stoler jeg fullt og helt på den. Helt siden den gang har jeg alltid sjekket med kulen om det var noe jeg lurte på. Det beste er at den alltid har rett, selv om jeg ikke nødvendigvis vil innrømme det. Det var den som sa at jeg gjorde rett i å flytte til Chengdu like etter videregående, og den mente også at jeg skulle flytte tilbake hit da jeg egentlig skulle flytte til Oslo. Det meste går dog på private spørsmål, så flere av mine spørsmål til kulen har jeg ikke tenkt å dele.

I dag skudde jeg på Toy Story etter min lange skoledag for å få en utkobling fra kinesisken. Som alle vet er det en superkoslig film, men da Woody fant fram Andy's 8-kule etter en liten halvtime, ble filmen fire hakk bedre med en gang. Noen ganger skal det ikke så mye til for å gjøre meg glad.

Mari og forkjølelse

Det er kanskje ikke verdens beste idé å jogge til McDonalds klokken fem en lørdags morgen i Beijing med en gjeng halvfulle finner når man ikke er i verdens beste fysiske form. Man blir nemlig forkjølet av det.

Mari og telefonproblemer

Det siste året har jeg hatt en søt rosa Nokia 2626. Den har hatt sine små skavanker, som at et tast på den venstre menyknappen låser hele telefonen, og at mobilen skrudde seg av om jeg søkte på ord på Z i ordboken (det er noe problematisk da Z er en ganske vanlig bokstav i kinesisk). Men foruten om slike småting, har det vært en god venn. Fredag morgen tok den dog farvel.

Batteriet var halvfullt torsdag kveld, men da jeg ikke har peiling på hvordan man finner ting i Beijing, ville jeg ha fullt batteri til neste dag. Da jeg våknet fredag morgen var mobilen av og den nektet å slås på. Ikke noe å gjøre med det, så jeg satt kursen mot Suning.

Vel inne på Suning gikk jeg rett mot Nokiaseksjonen. Den var temmelig skral, og damene bak disken var ikke spesielt hjelpsomme.

Mari: Jeg vil ha en veldig enkel Nokia. Ikke noe fiksfakseri.
Suningmedarbeider 1: Nei, det har vi ikke. Denne her, derimot..
Mari: Jeg trenger ikke noe stressent, bare noe enkelt jeg kan ringe og sende meldinger med.
Suningmedarbeider 1: Hmrp. Ok, vi har denne her..
[viser frem en skrikgrønn telefon]
Mari: Supert. Men har dere den i en annen farge?
Suningmedarbeider 1: Vi har den i blå og lilla.
Mari: Yes, en lilla, takk.
Suningmedarbeider 2: Vi har den ikke i lilla.
Mari: ... Neivel. Blå da.

Jeg var med det en stolt eier av en blå Nokia 5000. Venstre menyknapp fungerer som et skudd, og jeg har søkt på alle ord på Z jeg kan komme på. At jeg bare så vidt kan høre hva andre sier til meg og omvendt i telefonsamtaler er mindre viktig.

Etter den gamle mobilen ikke ville slås på ble jeg forresten mobbet temmeling heftig av Yndlingsbandets trommis for at alle kontaktene mine lå på telefonen, ikke SIM-kortet. At jeg hadde dobbel back-up på iPod og dataen hjalp lite.
Fredag ettermiddag klarte han (Yndlingsbandets trommis) å knuse mobilen sin i taxidøren da vi skulle til den Himmelske Fredsplass. Gjett hvem som hadde alle kontaktene lagret på mobilen, og ikke SIM-kortet? Back-up? Null.

Mari og flauser på postkontoret

Ok, jeg nevnte jeg var syk. Likevel måtte jeg innom internatet hvor jeg får posten min tilsendt, og så videre til postkontoret for å sende et brev tilbake til Norge, grunnet Lånekassens nådeløse lyst på originalpapirer. Vel inne på postkontoret, rett etter at jeg hadde fått skrevet min mammas adresse på konvolutten, begynte det å pipe i ørene mine. Min første tanke var "pokker heller, ikke nå".

Det har seg nemlig sånn at helt siden økonomitentamen i første på Skeisvang har jeg med jevne mellomrom besvimt etter først å fått piping i ørene, varmesjokk og svarte flekker i øynene. Det er bare at jeg tidligere har klart å komme meg hjem før jeg svimte av. Nøkkelord: tidligere.

Et sekund sto jeg ved disken og betalte for portoen, det neste lå jeg på gulvet med en gjeng hysteriske kinesere rundt meg. Flaut.

Jeg reiste meg opp, fikk streng beskjed om å sette meg ned på stolen de hadde funnet til meg, og i sekundet jeg satt meg ned, svimte jeg av igjen. Dobbeltflaut.

Andre gang jeg våknet på gulvet hadde de funnet frem tre stoler som jeg kunne ligge på. Jeg la meg lydig ned med øynene fulle av tårer for alt oppstyret jeg hadde satt igang. De gav meg et glass vann og fortalte meg at ambulansen var på vei. Trippelflaut.

På dette tidspunktet ringte jeg Skogsjenta, som jeg egentlig skulle til etterpå.

Mari: Lover du å ikke le?
Skogsjenta: Jaaa?
Mari: Jeg besvimte på postkontoret. To ganger. Og nå er ambulansen på vei.
Skogsjenta: HVA?!

Selv om tårene rant hjalp det enormt å snakke med henne. Det gav meg liksom lov til å le av situasjonen.

Etter få minutter kom en lege og to sykesøstre. De dro meg med til et sykehus i nærheten og målte hjerterytmen min. Etterpå fikk jeg vite at alt sto bra til med meg, og at jeg er rimelig normal.

Nå sitter jeg hjemme på sofaen med en diger kul i bakhodet (etter å ha slått det mot betonggulvet på postkontoret) og et haleben som sikkert kommer til å få en fin blåfarge. Ellers er alt som før, om man ser bort i fra hvor flau jeg er, og hvor lite jeg har lyst til å noen gang gå tilbake til postkontoret på skolen. Eller vise meg offentlig i Kina igjen.

Mari og dårlig timing

Jeg er syk. Veldig syk, til meg å være. I dag morges klarte jeg ikke å gå på skolen engang. Det skjer vanligvis en gang per semester, så det er vel kanskje ikke så uventet. Men kunne jeg ikke blitt syk på et litt mer passende tidspunkt?

Du ser det, i morgen har jeg nemlig flybilletter til å dra til Beijing for resten av uken. Skogsjenta, hennes kjæreste, Yndlingsbandet, Dokumentarfilmeren, Løken og jeg i Beijing i fem dager. Toppen av lykke, med andre ord. Hadde det bare ikke vært for at jeg er syk.

Hadde flyet gått i dag måtte jeg uten tvil måtte blitt igjen hjemme i Chengdu. Er jeg like syk i morgen begynner jeg å gråte.

Mari og champanjebrønsj

Jeg har hatt en helt fantastisk helg. Fredag spiste vi (Skogsjenta, hennes kjæreste, Smile- og Luefinnen, Dokumentarfilmeren, Yndlingsbandet og jeg) Chuanchuan, nestenyndlingsmaten min. Lørdag var det festival (er nå fullstendig døv -øreplugger er noe kineserne ikke ser vitsen i, og derfor får en ikke kjøpt det heller) med nachtspiel på Hemp House. I går, søndag, spiste vi (omtrent de samme som på fredag, men også flere søte finner var med) brøsj på Kempinski. Det var morsomt.

Brønsjen besto av fri flyt av champanje, vin og øl, samt buffet med alle typer sjømat, kjøtt og grønnsaker. Dette varte i tre og en halv time. Du kan si det var godt humør rundt bordet.

Nå skal det vel kanskje også sies at Kempinski er et av Chengdus bedre hotell som er spesielt kjent for deres kaker og andre desserter. Som pannekaker flambert med Conintreau, toppet med valnøtter, hakkede mandler og sjokoladesaus.

Tror ikke det er siste gang jeg har vært på champanjebrønsj, nei.

Mari og Rock Aid Sichuan

I dag er dagen. 12 konserter på 10 timer; Oriental Jam, 格萨尔说唱艺人组, 种童茜, Storyline, 海龟先生, 小钥匙, 搞乐队, 树子, 星期天幻想, 翔子与紫外线, 育婴堂 og 腐尸爱美丽. Etterpå er det nachtspiel på Hemp House.

Billetten koster 30 kuai (25 kroner) -ring meg om du er intressert!

Mari og blokkingsfrustrasjoner

Noen ganger går Kina litt for langt. Som når de blokker proxyene 3 timer etter jeg har fått vite om dem.

Hvis jeg ikke kommer med jevnlige anekdoter om mitt fabelaktige liv her i Chengdu, send meg gjerne en tanke om bedring av systemet, og hjelp meg å sende onde tanker til personen som står bak blokkingene. Akkurat nå håper jeg han har altfor små sko, og at det gir ham store gnagsår.

Mari og Oriental Jam

Jeg må bare si det: Jeg elsker dem. Elsker.

Har sett dem live to ganger nå, i Chongqing på lørdag og i Jah Bar i går kveld. De er bare helt fantastiske. Skal se dem igjen på lørdag i anledning Rock Aid Sichuan, musikkfestivalen til Skogsjentas kjæreste -gleder meg som et lite barn.

For gratis nedlasting av albumet deres;
www.orientaljam.net

Mari og FML

I dag trodde jeg at Folkerepublikken Kina skulle slutte å blokke nettsteder. Så feil kan man ta. Selv mitt forsøk på å legge bloggen til et norsk nettsted (http://vakkerhest.blogg.no/) gikk i vasken. FML

(Takk til Magnesium for proxy som ikke er blokket i Kina!)

Mari og helg i Chongqing

I helgen var jeg i en av Kinas fire selvstendige byprovinser; Chongqing (重庆). Anledningen var Oriental Jams første konsert på deres Kinaturné.

Vi (Skogsjenta, hennes kjæreste, bandet, Dokumentfilmeren, Løken, den Høylytte Briten, hans kjæreste og jeg) dro med minibuss med retning Chongqing lørdag morgen på slaget ti. Fire timer og tre kvarter var vi framme, og etter innsjekking på hotell løp vi nærmest til en restaurant for å få i oss noe spiselig.

Etter maten ble vår store gruppe (som forsåvidt nå også besto av Lue- og Smilefinnen) splittet i to -Skogsjenta, Smile- og Luefinnen og jeg dro downtown for å utforske litt, og resten av gruppen dro til The Nuts Club for å begynne lydsjekken.

Downtownområdet var litt skuffende, men det er meget mulig vi ikke fant de rette stedene. Vi fant et trommetårn og en bymur, men etter det begynte det å bli litt sent, så vi satt kursen The Nuts Club, vi også.

Oppvarmingsbandet var ufattelig grusomt. Det hjalp litt når jenten forsvant etter den andre sangen, men det var ikke spreke greier. Ikke fikk jeg med meg navnet heller.
Om hovedkonserten er det bare en ting å si. Fantastisk. Musikken er dritbra, og selv om de kom med litt cheesy linjer mellom sangene fungerte det hele helt supert. Etter de var ferdig med spillelisten ble det mange rop om lisä!, men det ble det dessverre ikke noe av.
Resten av kvelden er noe tåkete, og det jeg har blitt fortalt i ettertid er ikke nødvendig å ta med her.

Gjengen som møtte opp til hotellfrokosten morgenen etter var en trøtt en, og hele formiddagen var temmelig slapp. Minibussen dro fra Chongqing rett over tre, og det var virkelig en roligere tur en veien ned, av forståelige grunner.

Mari og sommerfugler

En gang i selptember satt en gjeng venner og jeg på Le Café Panam(e), da vi kom inn på temaet sommerfugler.

Mine to svenske sofasurfere hadde nemlig reagert på omtrent alle de norske navnene på dyrene vi hadde kommet inn på iløpet av tiden de bodde hos meg, der i blandt sommerfugl, pinnsvin og marihøne.

Svensk sofasurfer: Sommer og fulg liksom? Funker dårlig. På svensk er det fjäril, så ingen forvirring oppstår.
Skogsjenta: I finsk er det også et ord som ikke kan betyr noe annet; perhoset.
Mari: Men se på det engelske ordet, det er da vel så dumt som sommerfugl?
Skogsjenta: Men det ligger sikkert i at for 200 år siden, da ordet oppsto, spiste de smør.
Slovakias Sean Connery: Nei altså, av alle ting spiser de iallefall ikke smør! De spiser bittesmå insekter.
Skogsjenta: Ting skjer på 200 år. Bare se på evolusjonen.

To minutter senere var vi inne på hvorfor epler og pinnsvin alltid hører sammen i Slovakia, og hva det hadde å gjøre med Jesusbarnet. Føler av og til at intelligensnivået på samtalene våre ikke er like høyt.

Mari og bursdagssangfavoritten

I gårkveld da jeg ikke fikk sove begynte jeg å tenke på hvilken bursdagssang jeg liker best. Jeg kom fram til at det uten tvil er "Hurra for deg". Den er jo så fantastisk morsom!

Jeg skulle nesten ønske jeg hadde bursdag flere ganger i året, eller eventuelt noen norske venner med bursdag i nær fremtid her i Kina, men den gang ei. Man kan jo ikke få alt en ønsker seg heller.

Mari og gjesterom

Gjestrommet mitt kommer seg for hver dag som går. Leselampe og veggdekor er enda ikke på plass, og jeg har fremdeles ikke laken som passer perfekt, men inntil videre fungerer å brette et dobbelt et. Ellers tror jeg det meste er der. Hvis ikke, kommer det nok litt etter hvert.

Siden mammaen min har krevd å få se bevis på dette, kommer det nå.

Så til dagens oppfordring: Kom å besøk meg! Da blir jeg så glad!

Mari og pandaangrep

Kineserne har et uttrykk som heter "selv liten panda kan gjøre stor skade". Ok, kanskje ikke, men de burde hatt det.

Det hele begynte den 4. september, da Onde-Finnen ga meg en pakke salmiakki og et mobilsmykke med en glasspanda på til bursdagen. Da mobilen min ikke har mulighet for å henge ting på, valgte jeg å henge den på lommeboka. Der ble det hengende til onsdag denne uken, da jeg uheldigvis klarte å løsne pandaen fra resten av smykket. Pandaen ble derfor festet til nøkkelringen min.

I dag syklet jeg til Carrefour for å kjøpe sengetøy til gjestesengen min og en DVD-spiller. Da begge disse selges i nokså store og uhamslige esker, var det med litt vansklighet jeg skulle låse opp Mike the Bike.

Det var da det skjedde. Pandaen, som hang på nøkkelringen etter en glasskrok, angrep. Den brakk seg av nøkkelringen og bet ringefingeren min for alt den var verdt. Siden jeg hadde så mye å tenke på på en gang, merket jeg det ikke til å begynne med. Da både ringe- og lillefingeren min var røde av blod, forsto jeg derimot at noe var galt.

Blodet fosset ut av ringefingeren min og nedover posene mine. Jeg visste seriøst ikke det fantes så mye blod i en finger. Og tro meg når jeg sier det ikke er lett å balansere en sykkel utav sykkelparkeringen med to digre poser på styret og en finger i munnen når det pøsregner ute.

Da jeg endelig kom meg hjem fikk jeg vasket hendene og satt på prinsesseplaster. Da min mamma var litt vel giret på å rydde og kaste ting da jeg dro fra Chengdu i juli, har jeg ikke lengre noe bakteriedrepende å smøre på, men satser på det går bra likevel. Min største frykt ligger i grunnen ved tanken på om pandaen har rabis eller AIDS, for da kan jeg ligge tynt an.

Min sammenplastrede ringefing. Bittet måler i overkant av en centimeter.

Den lille djevelen. Ondskapen bare stråler ut. Kroken på hodet er veldig praktisk så lenge den er hel, men blir et farlig skarpt dødsvåpen så snart den brekkes.

Mari og frisørtur

I dag har jeg vært hos frisøren. Det ble som vanlig altfor kort, men folkene er hyggelige, de vasker håret først to ganger med sjampoo og så en gang med balsam, og imens den virker gir de hodemassasje.

Pris? 20 kroner.

Noen ganger er det så herlig å bo i Kina.

Mari og tidssoner

Mellom timene i dag kom Slovakia inn på tidsforskjeller da vi satt og pratet. Hun sa det var sju timer forskjell fra Kina til Slovakia nå, men at det i vinter kom til å bli seks. Jeg ble litt overrasket (莫名其妙, idiom vi har lært i det siste kapittelet), da dette er akkurat omvendt fra Norge. Selv om jeg aldri helt har satt meg inn i Slovakias geografi, syns jeg det var litt rart om de har samme tidssone som England.

Jeg spurte henne litt mer om dette, og fikk det bare ikke til å stemme. Hun nektet for at de lå i samme tidssone som England (forståelig nok), men det var definitivt sju timer forskjell fra Kina til Slovakia, sånn var det bare.

Etter noen minutter begynte hun å heve stemmen, og jeg bestemte meg for å la temaet ligge. Slovakia var dog ikke klar for å skifte tema, og fortsatte en stund til. Jeg konsentrerte meg hardt om sukkerkaffeen min.

Da jeg er nysjerrig av natur, bestemte jeg meg for å spør Wikipedia om hjelp etter skolen. Etter søk på "Time zone" og "Daylight saving", sitter jeg igjen med det jeg visste fra før, pluss vitenen om at Slovakia og Norge ligger i samme tidssone.

I morgen har jeg ikke tenkt å nevne tidssoner med et ord, bare sitte å høre på og smile om Slovakia kommer med ny reprimande til meg. Hun må bare tro hva hun vil, men Wikipedia har talt, og da er det ikke spørsmål om hva som er rett og galt. Lenge leve Wikipedia.

Mari og nytt søskenbarn

I helgen har jeg vært i Beijing å hilst på mitt nye søskenbarn, min tante, onkel, farmor og farfar.

Hun er uten tvil verdens søteste lille godklump, og det tannløse smilet er så stort at det går rett inn i hjertet ditt og varmer det lenge etterpå.

Mari og lykke

I lesetimen i går sa lærer Zhou at vi er lykkelige fordi vi gjør andre glade. Klarer vi det ikke, blir vi deprimerte.

Jeg er fullstendig sikker på at hun har rett.

Mari og hennes kjøleskap

Akkurat nå ser kjøleskapet mitt sånn ut

18 flasker og ti bokser øl, en flaske mandarinvann, en flaske appelsinjus, en med sitronjus, to desiliter melk, en boks med brunost i skiver som gjemmer en pakke Melange, en nesten tom flaske tabascosaus, en pakke kinesiskkjøpt smør, en åpnet pakke sjokolade- og banankjeks, tre sneier ost og fire sjokolader.

Mulig det ikke er verdens sunneste kjøleskap. Eller mest varierte. Men det blir jo dumt å ta den kalde ølen ut, bare for at det skal være plass til egg og.. Hva har man egentlig i et kjøleskap? Hmm, det er ikke så viktig. Det er bare appelsinjusen jeg bruker daglig, så egentlig er det et nokså perfekt kjøleskap.

Mari og tallet fire

Fire er et fint tall.

· Jeg ble født den 4. september

· I dag er det fire dager til jeg drar til Beijing for å møte mitt nye søskenbarn (gleder meg!)

· Jeg brukte firehundre og noe kuai på IKEA i dag, og da fikk jeg kjøpt gjesteseng, dyne, pute, en grønn plante, en ny vekkerklokke, oppvaskhansker, rosa oppvaskkoster og rammer

· I dag har jeg vært 20 i fire dager

· Annenhver tirsdag skal jeg ha fire forskjellige fag på skolen (et fag varer i halvannen klokketime; kommer til å være rimelig sliten tirsdagskvelder framover)

· Jeg har 84.34 kuai igjen på mobilen

· Det står fire telysglass og fire plastikkshotteglass på stuebordet

· Det står fire par sko i skohylla (resten er spredd uteover leiligheten)

· Jeg har nå fire plantevekster i leiligheten (en miniorkidé, en kaktus, og to grønne ting)

· Det er fire dører i leiligheten min (vel, fem om du teller med ytterdøren. Det gjør ikke jeg)

· Det er fire røde ruter i det norske flagget

· Jeg har fire blå Nick stoler fra IKEA

· I dag brukte jeg 244 kuai på nye skolebøker

· Jeg fikk fire bilder til bursdagen av Kosejenta

· Om fire uker er høstferien nesten over

· Jeg skal sende fire ark til Norge i morgen

Er du ikke overbevist om hvor fantastisk tallet fire er enda, er nok alt håp ute for deg.

Mari og bursdagsbilder

Det ble ikke så mange, men her kommer noen av Lillevietnameserens bilder fra bursdagsfeiringen min.

Vafler hører til på 20-årsdager. Iallefall når de feires i Kina

Lillevietnameseren og meg på kjøkken

Kaketid. Fra venstre: Demografen, Sogndalskineseren, meg, Skåne, Luefinnen, og helt til høyre kan en såvidt skimte Onde-Finnen

Oppskjæring av Kempinskikaken, som var bursdagsgave fra Lue- og Smilefinnen. Kaken var sinnsykt god.

Italieneren og Gangsterkoreaneren

Onde-Finnens rygg, Magi, Uppsala, Skåne og Lillevietnameseren. Rett etter at Lillevietnameseren har funnet ut av kamerafunksjonene sine; resten av bildene er derfor svart/hvitt med spesiell fargeframheving

Gangsterkoreaneren og Smilefinnen

Lillevietnameseren og Taiwanamerikaneren

Mari og etterfestsfakta

Visste du at...

... vaffelrøre blåser seg opp og ligner skum ca. et døgn etter den blir lagd?

... at kaker synker helt sammen om de står i 30 grader over natta?

... at plastikkstolrygger ikke nødvendigvis tåler at lubbne finner lener seg inntil dem?

... kjøleskapet skrues av om en ølflaske bli presset mot "rett" sted av av/på knappen?

... at vannmeloner bør skjæres opp før en fest begynner, ellers blir den bare liggende?

... at Tyrkisk Pepper vodka smaker vidunderlig til salt chips dippet i hjemmelaget salsa?

... det å fylle 20 verken har gjort meg til et bedre eller verre menneske?

Så vet du det.

P.S.: Bilder fra kvelden kommer så snart jeg får låne Lillevietnameserens minnepinne.

Mari og lokale politistasjoner

Det er noe med min lokale politistasjon og Norge. Det må det være.

Jeg var innom for å få politiattest for at jeg faktisk bor i en leilighet her, og på den lille tiden det tok kom tre politimenn bort til meg for å prate, etterfulgt av at de tok papirene mine, studerte dem og kikket lykkelig opp.

Alle de tre politimennene (etter tur): Norge? Så fantastisk! 1989? Er du så liten? Jøss.

Enkelte ganger er det nok å bare nikke og smile, det skal ikke mer til for å gjøre dem glade.

Mari og gåter

Hvor mange kinesere trengs og hvor lang tid tar det å skifte to lyspærer i Chengdu?

Svar: To timer og fire kinesere. Stress.

Mari og norske band

Under middag i dag ba Skåne meg å nevne noen kjente norske band. Jeg svarte umiddelbart A-ha, og så meg fornøyd med det. Det var dog ikke nok for Skåne. Kjente band som ikke var store på 80-tallet?

Det er merkelig hvor vanskelig det er å ramse opp band sånn i forbifarten. Listen jeg til slutt klarte å oppdrive var omtrent denne:

· Kaizers Orchestra

· Odd Nordstoga

· Röyksopp

· Skambankt

Det er litt skammelig å kalle seg norsk, og likevel kunne så lite om populærkultur.

Mari og skolestartsrengjøring

I dag har jeg endelig fått prøvd ut min nye moppdings. Jeg visste seriøst ikke at kjøkkengulvet mitt var så hvitt.

Mari og gledessmil

I gårkveld var Skåne og jeg på vei til Machu Picchu (utested, vi kan faktisk ikke ta taxi til Sør-Amerika fra Chengdu). Vi var rett øst for Electric City da det plutselig slo meg.

Jeg er hjemme. Det er virkelig ingen andre steder jeg vil være enn akkurat her.

Jeg gliste som en idiot resten av taxituren, og hele resten av kvelden. Det er så herlig å av en følelse av at en virkelig hører til.

Mari og tordenvær

Klokken 3:18 i natt våknet jeg at et voldsomt skrall. Sekundet etter var jeg ute av senga og hadde trukket gardinene fra, med et digert glis om munnen. Tordenværet var kommet.

Etter å ha trukket ut data og tv sto jeg og så på i nesten ti minutter før trøttheten igjen tok overhånd. Jeg hadde ikke lyst til å legge meg igjen, men jeg satser på det blir flere muligheter til å se torden nå i høst.

Jeg vet ikke om jeg alltid har hatt en forkjærlighet for torden, men etter at jeg flyttet til Chengdu i fjor, er det definitivt blitt noe av det fineste jeg vet om.

Det jeg dog i natt ikke tenkte på, var at med torden kommer ofte regn, og med regnet forsvinner Chengdus taxier som dugg for solen. I morges sto jeg derfor i tre kvarter for å prøve å få tak i taxi for å komme meg over til Taiwanamerikaneren for å hente ting, uten hell.

Vel, det var verdt det.

Mari og øyne som sklir igjen

Jeg er så trøtt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

På søndag sto jeg opp halv sju, så var jeg våken til litt uti Beijingflyet (sovnet rundt 10-tiden på kvelden norsk tid), våknet etter fem timer, og klarte å holde meg våken resten av turen. I gårkveld klarte jeg å pakke helt ut, og få alt på plass før jeg la meg, og jeg snorksov innen halv ett. I dag sto jeg opp klokka ni, dusjet og gikk på skolekontoret (de var ikke onde, til en forandring), og spiste lunsj før jeg returnerte til leiligheten.

Nå er det omtrent en time siden jeg kom hjem, og jeg holder på å dø. Øynene mine vil ikke holde seg oppe, og det er kun viljestyrken det hele står på.

Jeg skal ikke sovne. Jeg skal ikke. Da ødelegger jeg hele uken som kommer, og det skal jeg ikke ha noe av.

Mari og skrekkblandet fryd

I morgen tidlig drar jeg østover igjen. Nei, ikke til Oslo, slik planen originalt var. Tilbake til Chengdu. Bare tanken på det gir meg en slags skrekkblandet fryd; det er så fantastisk å vite at en skal hjem.

Samtidig har ting forandret seg. Noen av de beste vennene mine har forsvunnet, og det å ikke ha dem rundt blir trist og rart.

Likevel tror jeg livet kommer til å bli fantastisk dette skoleåret også. Det kan umulig bli noe annet i Chengdu.

Mari og nøkkellykke

Jeg har akkurat pratet med Geologen (og i tillegg sendt henne flytidene mine på mail, bare sånn for sikkerhetsskyld) og vi har avtalt å møtes på flyplassen mandag kveld klokken seks. Hun har nemlig nøklene til leiligheten min.

Jeg elsker når ting ordner seg som de skal.

Mari og drittdataer

Noen ganger er alt bare dritt. Dustedata.

Mari, gode hester og vakre prinser

Nå som jeg er hjemme i Norge, driver jeg og rydder og hiver en del gamle ting på rommet mitt. Det gjør at jeg også kommer over ting jeg har dratt med meg hjem fra Kina. I går fant jeg en liten lapp italienerne hadde festet til julegaven min, og den syns jeg er så fin at jeg vil dele den.

Have fun, but remember:

In real life it's better to have a good horse than a handsome prince.

P.S.: We hope you find both!

Mari og nedtellingsstress

Åtte dager. Åtte små dager, eller 195 timer fra nå, så sitter jeg på flyet fra Amsterdam og venter på å komme tilbake til Kina. Det er så herlig å tenke på.

Litt mindre gøy er det å tenke på pakking. Det er bare så slitsomt. Alle de tingene jeg dro med meg fra Chengdu -tenk så fint det hadde vært om jeg hadde bestemt meg for å bli tre år til i Kina før jeg sendte alt til Norge.

Noen ganger tenker jeg meg ikke alltid like godt om før jeg gjennomfører det.

Det er godt å være her i Haugesund, men over halvparten av vennene mine har allerede flyttet nord- eller østover for å begynne sine skoleår, noe som gjør det litt stusslig å være her. I hele dag har det i tillegg bøttet ned med regn, og det samme været er meldt frem til tirsdag. Det er 15,9 grader, men det kunne like gjerne vært 10, det føles så kaldt.

Problemet dette medfører er at jeg ikke kan pakke. Alle tingene mine befinner seg nemlig på soverommet mitt (mulig min mor vil være noe uenig i det), og der er det sinnsvakt kaldt. Vinduet har stått åpent i en uke (kanskje ikke verdens verste problem -selv jeg kan fikse det), og ikke har jeg ovn der inne heller. Så derfor går det ikke an å begynne å pakke -det hadde jo blitt for dumt å blitt syk nå, liksom.

Æsj, jeg har litt for mange teite problemer om dagen. Satser på at alt ordner seg, slik det pleier å gjøre, de neste åtte dagene. Akkurat nå klarer jeg iallfall ikke å holde én tanke i mer enn et par minutter, noen som gjør det hele fryktelig slitsomt.

Uansett, åtte dager. Om ikke annet, så iallefall det.

Mari og tannlegebesøk

I dag var jeg hos tannlegen for første gang på halvannet år. Det var akkurat som jeg husket. Bildemaskinen gjør fremdeles sitt beste for å få meg uvel, og stikkedingsen gjør fremdeles ikke vondt -det vil si, helt til den finner Karius og Baktus. Dette var da grunnen til at jeg måtte gå inn i et annet rom og båre et lite hull i dag.

Jeg kom inn og satte meg fint ned, med to tannpleiere og en tannlege valsende rundt meg.

Tannpleier 1: Vil du ha bedøvelse?

Tannpleier 2: Det er et slik lite hull, så det trenger hun ikke.

Mari: Gjør det vondt?

Tannpleier 2: Vel, alt er relativt.

Tannpleier 1: Hele kjeven din blir satt ut av spill om du vil ha bedøvelse.

Mari: Ok, kanskje ikke. Men hvis det gjør vondt da?

Tannpleier 2: Det går nok bra.

Tannlege: Du har en skikkelig skeiv visdomstann, den bør trekkes.

Mari: Nei, det er jeg ikke så enig i. Trekking gjør vondt.

Tannlege: Vet du, vi sender deg til en spesialist, han er så flink at, det gjør ikke vondt i det hele tatt. Det er bare at det er tre måneders ventetid for å få gjort det, så du bør nok beregne å få fikset det iløpet av november.

Mari: Men det er ikke så lett, jeg flytter tilbake til utlandet om mindre enn to uker.

Tannpleier 2: Men når du får timen, flytter du den bare til juletider. For du er jo hjemme i juletider.

Mari: Vel, jeg er i grunnen ikke det.

Tannpleier 2: Fy, for en dårlig datter. Kommer du ikke hjem til jul engang?

Mari: De feirer ikke jul der jeg bor, så jeg har ikke fri..

Tannpleier 2: Det er det værste jeg har hørt. Hvor er det du bor da?

Mari: I Kina.

Tannpleier 2: Nei, vet du hva! I Kina! Huff, det er for ille. Kommer ikke hjem til jul engang.

Så gikk hun.

På vei ut, etter at hullet var blitt tettet igjen, møtte jeg på henne igjen.

Tannpleier 2: Må komme hjem til jul, vet du. Kan ikke feire jul i Kina.

Noen er det vanskeligere å forklare at jeg går på skole på julaften til enn andre.

Mari og feriemorgener

Det er så herlig å bli vekket 06:25 en mandags morgen i ferien din, bare for å bli spurt om hvor du har gjort av bilnøkkelen.

Mari og ferjefilosofi

Overhørt fra bordet bak på strekningen Halhjem - Sandvikvåg.

Gutt: Å snakke er å tenke høyt.

Jente: Oi!

Gutt: Så jeg vet hva du tenker om du tenker det høyt.

Nå skal det kanskje innrømmes at personene umulig var eldre enn sju.

Mari og slitsomme drømmer

Jeg drømmer så fryktelig mye om dagen. Eller, om natta, for å være mer presis. Nattlig møter jeg gamle venner, får nye, kommer på datoer jeg har glemt, blir jaget og utsatt for mordforsøk -noe som oppleves like slitsomt som om jeg skulle være vid våken.

Nå sier jeg ikke at jeg synes det er slitsomt å møte gamle venner, eller å komme på ting jeg har glemt, men når jeg våkner med følelsen av å være mer utslitt enn det jeg var da jeg sovnet, er ikke ting som de skal.

Jeg skulle bare ønske jeg for en gangs skyld kunne våkne opp helt utsovet og klar for en ny dag.

Mari og rastløshet

Jeg skrur på dataen. Finner ut at det ikke har skjedd noe nytt på Facebook de siste fem minuttene. Lukker dataen. Åpner den igjen, bare for å fundere på hva jeg nå skal gjøre. Lukker dataen, finner frem boken min, og setter meg i stuen og leser en times tid.

Jeg lukker boken. Teite bok, jeg vet jo hva som skal skje, og jeg er bare så vidt kommet over halvveis. Den er altfor beskrivende for min smak. Jeg blir rent svimmel av de nøyaktige, britiske beskrivelsene av hagen, mange av ordene har jeg bare en viss anelse om hva betyr.

Klokken nærmer seg ti. Jeg åpner dataen igjen. Ingenting nytt på Facebook. Jeg lukker dataen. Kikker inn i kjøleskapet, men lukker det da jeg vet jeg ikke har lyst til å spise. Drikker et glass vann. Begynner å tenke på å legge meg, slukker lysene, tar lommeboken, mobilen og boken med meg, og kommer helt til kjøkkendøren. Går tilbake til dataen. Venter.

Hva er det jeg venter på? Uansett hva det er, er jeg iferd med å gå fra forstanden, for jeg klarer ikke å komme til ro. Må holde meg våken, bare sånn i tilfelle.

Bah, jeg tror jeg misliker ferier mest av alt.

Mari og køsystemer

Jeg merker jeg har bodd lenge på et sted der alt skjer i morgen.

I dag skulle jeg hente det nye passet mitt på den lokale politistasjonen, så med hentelapp og det gamle passet i hånden, satt jeg meg pent ned i trappen i venterommet (alle stolene var opptatt) og ventet. Det er ikke kølappmaskin der lengre, så du må følge litt med hvem som satt der da du kom og hvem som kom etter, men når det bare er en håndfull mennesker der, er det ikke akkurat en stressende situasjon.

Jeg tror jeg hadde vært der i fire minutter før noen klagde høylytt over mangelen på kølappmaskinen. En eldre dame mente det var fullstendig håpløst og resultatet var helt kaotisk. På dette tidspunktet var vi sju mennesker som ventet i kø.

To minutter senere brøt helvete løs.

Det var nemlig en noe distré jente som stillte seg i kø fremfor døren istedenfor å sette seg ned. Fullstendig krise, med andre ord.

En fyr på min alder trampet bort til henne, sa klart ifra at det var et slags køsystem der, og hun måtte vær så god stille seg bakerst. Jenta ble noe forvirret, ba om unnskyldning, og satte seg pent på en stol.

Den eldre damen som tidligere hadde beklagd seg over systemet, meddelte at vi nå skulle danne en ordentlig kø, en for dem som skulle ha pass, og en for alle de andre. Systematisk spurte hun alle ut om når de kom, og hva de skulle.

Hele tiden satt jeg på trappetrinnet mitt og lo inni meg. Jeg brydde meg døyten om når det var min tur, bare jeg fikk hentet passet mitt før stengetid, noe som ga meg halvannen time. Det er virkelig en fin følelse å vite at bagatellproblemer ikke går inn på meg i hele tatt.

Mari og "I spy with my little eye"

Vest-Sverige må uten tvil være verdens kjedeligste sted å kjøre gjennom. Helt strake veier omgitt av skog så langt øye rekker -og enda litt lengre. Derfor må en finne på noe for å ikke kjede seg ihjel, og leken I spy with my little eye holdt oss gående i minst tre minutter.

Mari: I spy with my little eye something that starts with a T.

Frøken Mexico: Tree?

Mari: Ja.

Frøken Mexico: I spy with my little eye something that starts with a R.

Mari: Road?

Frøken Mexico: Ja.

(lang stillhet)

Mari: I spy with my little eye something that starts with a S.

Frøken Mexico: Street signs?

Mari: Nei. S-t.

Frøken Mexico: Street signs?

Mari: Nei. S-t-u.

Frøken Mexico: Stupid?

Mari: Vel, nei. S-t-u-p.

Frøken Mexico: Mari!

Mari: Ok, ok. S-t-u-p-i-d-S.

Frøken Mexico: Stupid Sweden.

Mari: Ja.

Man får ikke mer moro en man lager selv, men noen leker gjør virkelig at man får ut en del frustrasjon. Det er i grunnen ganske herlig å være tilbake i Norge etter å ha kjørt 350 mil den siste uken.

Mari og Frøken Mexico på tur østover

Vi skulle komme oss nesten helt til Røldal (fra Suldal), før lyddemperen på bilen ble ødelagt.

Å kruse til Finland å høres ut som en ruset moped er sinnsvakt kult.

Mari og ostepop

For noen dager siden spurte mammaen min meg om hva jeg savnet mest når jeg bor i Kina. Jeg svarte norsk* mat. Enkelte ting er så gode at de har måttet importeres, mens andre smaker best i Norge.

Ostepop er en av de tingene jeg elsker, men klarer å leve uten. Å importere det ville ikke vært så morsomt som å få en diger plate melkesjokolade i posten. Det er liksom Norgemat. Det må liksom spises i Norge for at det skal smake rett.

Nå må du ikke tro at jeg kun lever på ostepop når jeg er på ferie i Norge, senest i går ettermiddag lagde jeg pasta- og kyllingsalat til middag til Broremann og meg.

Men å spise en pose (jeg deler gjerne, jeg krever ikke hele posen for meg selv) i ny og ne er herlig. Spesielt om det er dagen etter posen er åpnet, da synes jeg det smaker ekstra godt, akkurat som min pappa synes om lapskaus på andre dagen.

*Maten trenger ikke være tradisjonell norsk, bare mat jeg forbinder med å være i Norge.

Mari og Finlandsforberedelser

På lørdag formiddag setter vi kursen østover. Østover, helt til hjemlandet til Fazer (de som lager Tyrkisk Pepper), saunaer, over 187 888 innsjøer, Nokia, verdens beste sjokolade (den med rennende Tyrkisk Pepper inni) og 5.3 millioner finner, bare for å nevne noe.

I dag har jeg ryddet hele bilen, fått fikset det venstre bremselyset, printet ut veidireksjoner, ordnet gaven til Skogsjenta og begynt så smått å pakke.

Nå er jeg kjempesliten, men jeg klarer knapt å sitte i ro, så mye gleder jeg meg.

Mari og Finlandsplaner

Frøken Mexico og jeg er glade i å dra på bilturer. I februar var vi på en utrolig koselig snartur til Bergen via Oslo, og selv om vi støtte på småproblemer var det en helt fantastisk tur.

Å dra på eventyr er midt i blinken for oss, og da ingen av oss har vært i de søte finnenes hjemland før, var det jo nesten opplagt at det var til Finland turen måtte gå.

På lørdag formiddag begynner vi på en ny tur -denne gangen med Jyväskylä og Ylitornio som mål. Å, som jeg gleder meg!

Mari og rydding i matskap

Jeg er, som folk flest, generelt sett lite glad i å gjøre husarbeid. Det er likevel noen få gjøremål jeg synes er fryktelig kjekke. Et av disse er å rydde i matskapet i mitt barndomshjem. Det er liksom bare noe fredfullt over det.

Derfor er det fine med å bo i utlandet at jeg da kan føle jeg har gjort noe nyttig i hjemmet uten at det er gørrkjedelig når jeg er på besøk.

Mari og madrassforskjeller

I Kina er madrassene harde. I Norge er madrassene fryktelig myke.

Gulvet på rommet mitt her i Norge er akkurat passe hardt. 

God natt.

Mari og vimsetilstander

Jeg har alltid hatt tendenser til å virke organisert og strukturert. Problemet er bare at jeg er det kun til det er noe viktig -og da blir alt bare kluss.

Jeg forlegger alt man kan forlegge, og leter gjerne gjennom hele huset/leiligheten til jeg finner gjenstanden rundt håndleddet mitt (klokken min har en egen evne til å forsvinne), og ender med å fortelle meg selv hvor utrolig dum jeg er.

Denne gang har jeg klart å forlegge ledningen som gjør jeg kan legge bildene mine over fra kameraet til dataen. Dette er spesielt frustrerende nå, da jeg derfor ikke får vist hvor tøff pappaen min er (han sto nemlig på vannski for første gang i dag).

Jeg har allerede lett gjennom hele kjøkkenet (mitt oppholssted når jeg er her i Norge), begge koffertene jeg hadde med meg fra Kina (jeg er muligens ikke verdens raskeste til å pakke ut) og all håndbagasje og alle vesker jeg kan tenke meg at jeg har vært dum nok til å stappe ledningen nedi. Søkene er dog, sjokkerende nok, uten resultat.

En snikende følelse sier meg at den muligens ligger igjen i Kina, men jeg prøver å overse den. Er jeg virkelig så dum?

Nå aner jeg ikke hvor jeg kan lete, så har du tips, send dem gjerne. Jeg blir evig takknemlig om det skulle være akkurat du som hjelper meg å finne den.

Mari og frokost

Jeg har tidligere nevnt at jeg er et vanedyr uten like. Dette gjelder også når det kommer til mat -spesielt frokost. 

Så vidt jeg husker har jeg spist det samme til frokost hver dag siden 8. klasse på ungdomsskolen, muligens enda lengre, men det er jeg ikke helt sikker på. Jeg blir liksom aldri lei, og det smaker jo helt fantastisk uansett, så hvorfor spise noe annet?

En ordentlig frokost består nemlig av to skiver ristet, varmt, norsk brød (gjerne av typen fullkorn -nam!) med et godt lag Bremykt smør og Nora eller Lerum bringebærsyltetøy (er ikke så nøye på merke, men har jeg valget går jeg helst for Lerum. Den er jo laget på verdens søteste sted -Sogndal!). Dette skal akkompagneres med to mellomstore glass med iskald Tine Lettmelk.

Gir du meg dette en morgen, er jeg evig din. 

I Kina får jeg verken tak i fullkornsbrød, Bremykt, spiselig bringebærsyltetøy eller Tine Lettmelk. Det siste året har jeg spist lunkne "French Bread" baguetter og drukket appelsinsaft til frokost. Det er ingenting galt i det, men det er ikke frokost.

Det er litt herlig å være i Norge også, om enn bare for en liten stund.

Mari og tilbakevendingsplaner

Det er umulig å forlate Chengdu. Det går bare ikke. Jeg er i Norge nå, men mine tanker, mitt hjerte og mitt hjem er i Chengdu.

Derfor har jeg bestemt meg for å dra tilbake, og ikke flytte til Oslo, slik planen var. Sekundet det ble bestemt, fór en varm følelse gjennom meg. 

Oslo og jeg har aldri kommet helt over ens. Det er mulig vi hadde klart å funnet kompromiss med hverandre, men det hadde blitt et anstrengt forhold, vil jeg tro. Slik kan en ikke leve i lengden.

I august skal jeg hjem til Chengdu igjen.

Mari og hjerteverk

Mitt år i Kina renner ut fortere enn jeg trodde var mulig. Skoleåret sluttet på torsdag, og det er nå tiden for alle å dra tilbake til sine respektive hjemland.

I går kveld feiret det Vakre Skjellet sin bursdag på The Sultan (tyrkisk restaurant), og samtidig var det et farvelselskap for alle vennene i klassen og de vennene vi har utenfor skolen. Det var utrolig koselig, og hadde det ikke vært for at jeg på en eller annen måte klarte å slette alle bildene på kameraet mitt, hadde jeg hatt bevis for det også.

Takket være frisøren min som absolutt ville vaske gjennom håret mitt tre ganger (standard prosedyre) var jeg den siste som ankom restauranten, men det gjorde ikke så mye. Maten var utsøkt, og gratis alkohol er alltid en vinner.

Allerede klokken ti på kvelden begynte Skogsjenta og jeg å gråte, da slo oss at vi nå skulle reise tilbake til Skandinavia (Skogsjenta drar tilbake hit i august for å ta et semester til), og livet som vi kjente det ville bli helt forandret. Vi klarte å ikke la det gå alt for langt, og etter bare få minutter klarte vi å le av hvor håpløse vi var.

Koreanerene skulle med nattflyet til Seoul, og da Godgutten sa farvel ble det ny tåretokt. Han er bare verdens beste koreaner.

Etter The Sultan stengte klokka tolv gikk turen videre til Le Café Panam(e), hvor vi fortsatte å prate og drikke. Skogsjenta måtte dra hjem tidlig (to-tiden, om jeg ikke husker feil), da hennes fly skulle gå åtte timer senere. Vi klarte å la være å gråte, da vi ser hverande i Jyväskylä om noen uker, men det var hardt å se henne dra.

I fire-tiden gjorde det Vakre Skjellet seg klar til å gå, men det ble alt for mye for meg. Jeg brast ut i fullstendig gråt, og klarte ikke å slutte selv etter at hun hadde dratt. Vi har nemlig ingen anelse på om vi noen gang treffer hverandre igjen, og selv om vi sannsynligvis treffes en dag, er det hele helt uvirkelig. 

Nå sitter jeg igjen og gråter med et verkende hjerte, og fortviler over at året mitt i Kina er forbi, for alt jeg kommer til å gå glipp av ved å reise tilbake til Norge og alle de fantastiske menneskene jeg ikke kommer til å kunne være i nærheten av. Jeg skal selvsagt tilbake hit, men det kommer da til å være mange andre mennesker, og den vennegjengen jeg har hatt nå er fullstendig umulig å komme med en oppfølger på.

Jeg er klar over at å gråte ikke hjelper, men akkurat nå finner jeg ingen annen måte å gjøre bukt med den smerten som sitter dypt i meg.

Mari og definisjonsforskjeller

I gårkveld hadde jeg en gjeng venner over for å hjelpe meg å tømme kjøleskapet mitt for de 15 literene øl jeg hadde igjen etter 16. mai festen og festen for to helger siden. 

Det var riktig koselig, helt til temaet "回国" ("dra hjem til ditt eget land") kom på banen. Jeg klaget min nød over å måtte dra fra Chengdu og helt til kalde Norge, og var generelt trist over at jeg aldri skulle få møte noen av dem igjen. Dette ble det dog noen reaksjoner på, da det ble sett på som et overpessimistisk utsagn.

Taiwanamerikaneren: Mener du at du aldri kommer tilbake til Chengdu?

Mari: Jo, selvfølgelig gjør jeg det! Men det er jo et helt år til!

Taiwanamerikaneren: Bare et år? Det er jo ingenting!

Mari: Ikke bare et år, et helt år!

Eks-marineamerikaneren: Jeg er temmelig sikker på at "bare et år" og "et helt år" er akkurat det samme.

Mari: Definitivt ikke. Et helt år er nemlig en hel evighet.

De ga seg ikke, og det gjorde ikke jeg heller, så til slutt kom de til at jeg var for ung til å vite bedre. Det sier bare noe om hvor mye de vet.

Mari og nettsensurfrustrasjon

Det er generelt sett helt fantastisk å bo i Kina. Jeg har ikke mye å utsette på noen ting, om man ser bort i fra ting som kinesiske bordmanerer, spytting på alle offentlige steder og strenge nettrestriksjoner.

Det siste ble til full krise i går ettermiddag. Facebook ble nemlig ført opp på listen over nettsteder som er sensurert. Fra før står YouTube og Blogspot på listen, men ved hjelp av proxyer er de mulige å komme innpå. Det samme gjelder ikke for Facebook. Det står nemlig at Java-scriptet er for uoppdatert når en bruker proxyer, at du ikke kan logge inn.

En stund i sju-tiden i gårkveld var jeg så sint på restriksjonene at jeg slamret dataen igjen, satt musikk på full styrke og gjorde det jeg er nest dårligst til i hele verden. Jeg ryddet, tørket støv og gjorde det levelig i stuen min (det jeg er aller dårligst til i hele verden er å vaske opp og rydde kjøkkenet mitt).

Etter at stuen min var blitt vakker -for det var nettopp det den ble, om man bare ser bort ifra gulvet -logget jeg på MSN for å klage min nød til alle som ville høre på. En av dem var min irriterende Beijing kompis, men istedenfor å bare være irriterende ga han meg en slags proxy (er ikke så inne på data at jeg vet hva det kalles) som gjør at alle nettstedene jeg vil besøke fungerer like bra som om jeg skulle sitte i Norge.

Lykke er ikke beskrivende nok om at jeg fikk tilbake Facebook. Gleden viste seg dog å være kortvarig av to grunner.

1) IP-adressen min forandrer seg nemlig opptil fem ganger til dagen her i Kina, og da blir jeg avlogget hver gang. Meget frustrerende, men noe jeg klarer å leve med den neste uken. 

2) I dag viste Lærer Gao oss hvordan vi kunne finne eksamensresultatene våre på nettet. Gjett hvem som ikke kommer inn på nettsiden, da den ikke kan åpnes andre steder enn i Kina?

Ordentlig nettilgang skal bli herlig når jeg drar tilbake til Norge.

Mari og hverdagsmagi

Da jeg sløv og trøtt kom ut av leiligheten og satte kursen mot heisen i dag morges, la jeg merke til noe jeg syns var litt rart.

I seg selv er det ikke noe spesielt med dette bildet. Det vil si, helt til du vet at det kun er 26 etasjer i boligblokken min.

Hvor heisen var i morges er umulig å si, og da jeg kom hjem etter dagens andre eksamen sto heisen i første etasje, klar til å dra på ferd.

Likevel har jeg en liten anelse om at 30. etasje kun finnes klokka halv ni om morgenen, og det er et mystisk, men fantastisk sted hvor man drikker iste og soler seg hele dagen. Litt dagdrømming må da vel vær lov?

Mari og eksamensrush

Det er eksamensuke her på Sichuan University, eller iallefall på mitt college, så jeg er noe opptatt om dagen.

I dag hadde vi gramatikkeksamen, og den gikk det ikke så veldig bra på. På den annen side følte jeg ikke japanskeksamen gikk så veldig fantastisk heller, men i dag fikk jeg beskjed om at jeg bestod. Det var akkurat den motivasjonen jeg trengte rett etter gramatikkeksamenen hadde tatt all lykke utav meg.

I morgen er det klart for lytteeksamen på formiddagen og skriveeksamen på ettermiddagen. På onsdag er det uttaleeksamen, og til slutt er det leseeksamen på torsdag formiddag.

Så er det fri. Det skal bli herlig selv om jeg vet hva det betyr. Jeg er virkelig ikke klar til å dra tilbake til Norge.

Mari og lørdagsmorgener

I det siste har jeg satt mindre og mindre pris på lørdager, da med morgenen som utgangspunkt. Jeg er nemlig et vanedyr uten like, så når jeg gjør noe en dag, er kroppen min forberedt på å gjøre det samme neste dag.

De siste tre ukene har jeg derfor våknet en plass mellom sju og halv åtte hver lørdags morgen (uansett hvor sent jeg har lagt meg, vel og merke), og jeg må si jeg liker fryktelig dårlig.

I dag får jeg vel bare trøste meg med at det gir meg mer tid til å lese til de fem eksamenene jeg skal ha mandag til torsdag.

Jeg skulle bare ønske at jeg for en gangs skyld kunne våkne uthvilt opp en lørdags morgen.

Mari og "unyttige" fakta

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for ting som du ikke tjener noe godt på å huske, men som like fast er fakta i en slags sær form.

En dag på skolen for en måneds tid siden, da svineinfluensaen nettopp var brutt ut i Mexico, pratet vi om pandemier i klassen. Lærer Gao sa at vi i Europa hadde hatt Spanskesyken for en god stund siden -var det noen som kunne fortelle henne når den hadde vært? Alle så dumt på henne, for hvem går vel rundt å vet sånn, forruten om meg, som noe flau rakte opp hånda. Fra 1917 til 1920. Det ble stille i klasserommet et par sekunder før Lærer Gao fortsatte diskusjonen i klassen.

I flere uker etterpå har Skogsjenta ledd av det som skjedde den timen, og spør hver gang: "Hvordan i alle dager kan du gå rundt å huske på sånn?". Tydligvis er ikke "jeg leste det på Wikipedia dagen før timen" et godt nok svar, men det gjør ingenting.

Jeg elsker Wikipedia og dens makt til å stille min nysgjerrighet. Hvorfor jeg husker det mest unyttige av det jeg leser der, er dog en annen sak. Men for all del, jeg klager ikke. Mitt syn på verden blir liksom litt mer fargerikt på denne måten.

Mari og myggstikk

Den kinesiske myggen har aldri vært en venn av meg. En kveld i Beiijng for to år siden presterte jeg å få 68 myggstikk fra knærne og ned. Jeg har aldri kommet opp i like stort antall stikk igjen, men har det vært mygg tilstede, kan du være sikker på at jeg alltid sitter igjen med en fire-fem stikk.

I gårkveld etter japanskeksamen (som forøvrig var kjempeteit) var jeg ute med en klassekamerat og japansklæreren. Vi spiste rar tawanesisk mat, drakk øl og pratet livlig om hvordan vi gjorde ting i våre respektive land. Vi var også inne på politikk, men da mitt kinesiske ordforråd på det området ikke er verdens beste, fikk jeg ikke helt forklart hvordan Norge virker. Når jeg tenker meg om tviler jeg på at jeg hadde greid å forklart det på norsk. Uansett. Vi skilte lag en gang i ti-halv elleve-tiden, da japansklæreren skulle ha eksamen i kinesisk filosofi morgenen etter.

Klokken tre i natt våknet jeg av at jeg var enormt tørst, så jeg sto opp og fant meg et glass Fun Light Bringebærsaft. Jeg var litt svimmel, men tenkte det skyltes for mye alkohol (noe som egentlig ikke var så veldig logisk, men logikken min ligger godt gjemt klokken tre på morgenen). Hele tiden klødde venstreskulderen min, og jeg visste jeg nok en gang var blitt bitt av den noe agressive kinesiske myggen.

Da vi hadde fått fri i gramatikklæren i dag hadde jeg klokken på åtte, og ikke sju slik jeg pleier. Alltid godt med ekstra søvn, spesielt da jeg sov omtrent to og en halv time natt til søndag, men sekundet jeg åpnet øynene da klokka ringte i dag, bannet jeg høyt inni meg. Svimmelheten fra i natt ble med en gang logisk.

Gjett hvem som har fått myggstikk under begge øynene og over det høyre? Det kjennes ut som om jeg har vært i slåsskamp og sitter igjen med to sønderslåtte øyne, og slik ser det ut også. Helsikkens mygg.

Mari og Marco's Roller Disco

I går kveld var det duket for Marco's Roller Disco her i Chengdu. Chengdu er vanligvis en rolig by, der få spesielle ting hender. Derfor var vi veldig spendte på Roller Discoen, og det skal ikke benektes at "gratis tysk øl fra sju til åtte" var det som gjorde at vi ikke bare var en haug jenter som gikk ut.

Til min store forskrekkelse viste det seg å være det jeg kaller gammeldagse rulleskøyter, og ikke inlineskøyter, som er det jeg er oppvokst med. Jeg har aldri prøvd å gå på gammeldagse rulleskøyter før, så allerede før jeg fikk på meg begge skøytene, fant jeg ut hvor livsfarlig dette kom til å bli. Det er nemlig klin umulig å holde balansen med to "biler" under føttene.

Skøyteområdet var knøttlite, men stort nok til at mange hobbyskøytere (mulig noen av dem hadde det som mer enn en hobby også; de var frykelig glade i å vise at de kunne gå ned i spagat og opp igjen med skøytene på) gikk alt for fort rundt og rundt på området. Spesielt en av den, Fyren i den hvite t-skjorta, var veldig glad i å gå kjempefort og gjøre triks som imponerte den flokk kinesiske jenter. Jeg mislikte ham umiddelbart.

Etter ti minutter klarte jeg å stå på skøytene uten å rulle bakover da jeg prøvde å stå i ro. Ti minutter etter det igjen klarte jeg å gå fremover uten å hyle av redsel for hvert steg. Fremgangen føltes enorm. Etter noen lovende runder rundt på området, klarte jeg å dra med meg Skogsjenta på en runde der jeg lovte jeg ikke skulle hyle i hele tatt. Stor suksess. På dette tidspunktet hadde selvtilliten min steget til enorme høyder. Jeg klarte å rulle og smile på en gang.

Det var omtrent da det skjedde. Fyren i den hvite t-skjorta kom dansende baklengs bak meg, og var tydligvis av den oppfatning at alle øyne var på ham, så ingen ville finne på å stå i veien der han skøytet. La oss bare si at han tok duelig feil.

Derfor sitter jeg nå med et digert blåmerke på venstrekneet og et nesten synbart et på venstre håndflate. Gammeldagse rulleskøyter er livsfarlige.

Ironien skal dog ha det til at jeg seks timer senere klarte å trakke skikkelig over (ja, det var en god del alkohol inni bildet), og nå sitter med en ankel som prøver å ta livet av meg. Heftig gøy.