Mari og skolestartsrengjøring

I dag har jeg endelig fått prøvd ut min nye moppdings. Jeg visste seriøst ikke at kjøkkengulvet mitt var så hvitt.

Mari og gledessmil

I gårkveld var Skåne og jeg på vei til Machu Picchu (utested, vi kan faktisk ikke ta taxi til Sør-Amerika fra Chengdu). Vi var rett øst for Electric City da det plutselig slo meg.

Jeg er hjemme. Det er virkelig ingen andre steder jeg vil være enn akkurat her.

Jeg gliste som en idiot resten av taxituren, og hele resten av kvelden. Det er så herlig å av en følelse av at en virkelig hører til.

Mari og tordenvær

Klokken 3:18 i natt våknet jeg at et voldsomt skrall. Sekundet etter var jeg ute av senga og hadde trukket gardinene fra, med et digert glis om munnen. Tordenværet var kommet.

Etter å ha trukket ut data og tv sto jeg og så på i nesten ti minutter før trøttheten igjen tok overhånd. Jeg hadde ikke lyst til å legge meg igjen, men jeg satser på det blir flere muligheter til å se torden nå i høst.

Jeg vet ikke om jeg alltid har hatt en forkjærlighet for torden, men etter at jeg flyttet til Chengdu i fjor, er det definitivt blitt noe av det fineste jeg vet om.

Det jeg dog i natt ikke tenkte på, var at med torden kommer ofte regn, og med regnet forsvinner Chengdus taxier som dugg for solen. I morges sto jeg derfor i tre kvarter for å prøve å få tak i taxi for å komme meg over til Taiwanamerikaneren for å hente ting, uten hell.

Vel, det var verdt det.

Mari og øyne som sklir igjen

Jeg er så trøtt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

På søndag sto jeg opp halv sju, så var jeg våken til litt uti Beijingflyet (sovnet rundt 10-tiden på kvelden norsk tid), våknet etter fem timer, og klarte å holde meg våken resten av turen. I gårkveld klarte jeg å pakke helt ut, og få alt på plass før jeg la meg, og jeg snorksov innen halv ett. I dag sto jeg opp klokka ni, dusjet og gikk på skolekontoret (de var ikke onde, til en forandring), og spiste lunsj før jeg returnerte til leiligheten.

Nå er det omtrent en time siden jeg kom hjem, og jeg holder på å dø. Øynene mine vil ikke holde seg oppe, og det er kun viljestyrken det hele står på.

Jeg skal ikke sovne. Jeg skal ikke. Da ødelegger jeg hele uken som kommer, og det skal jeg ikke ha noe av.

Mari og skrekkblandet fryd

I morgen tidlig drar jeg østover igjen. Nei, ikke til Oslo, slik planen originalt var. Tilbake til Chengdu. Bare tanken på det gir meg en slags skrekkblandet fryd; det er så fantastisk å vite at en skal hjem.

Samtidig har ting forandret seg. Noen av de beste vennene mine har forsvunnet, og det å ikke ha dem rundt blir trist og rart.

Likevel tror jeg livet kommer til å bli fantastisk dette skoleåret også. Det kan umulig bli noe annet i Chengdu.

Mari og nøkkellykke

Jeg har akkurat pratet med Geologen (og i tillegg sendt henne flytidene mine på mail, bare sånn for sikkerhetsskyld) og vi har avtalt å møtes på flyplassen mandag kveld klokken seks. Hun har nemlig nøklene til leiligheten min.

Jeg elsker når ting ordner seg som de skal.

Mari og drittdataer

Noen ganger er alt bare dritt. Dustedata.

Mari, gode hester og vakre prinser

Nå som jeg er hjemme i Norge, driver jeg og rydder og hiver en del gamle ting på rommet mitt. Det gjør at jeg også kommer over ting jeg har dratt med meg hjem fra Kina. I går fant jeg en liten lapp italienerne hadde festet til julegaven min, og den syns jeg er så fin at jeg vil dele den.

Have fun, but remember:

In real life it's better to have a good horse than a handsome prince.

P.S.: We hope you find both!

Mari og nedtellingsstress

Åtte dager. Åtte små dager, eller 195 timer fra nå, så sitter jeg på flyet fra Amsterdam og venter på å komme tilbake til Kina. Det er så herlig å tenke på.

Litt mindre gøy er det å tenke på pakking. Det er bare så slitsomt. Alle de tingene jeg dro med meg fra Chengdu -tenk så fint det hadde vært om jeg hadde bestemt meg for å bli tre år til i Kina før jeg sendte alt til Norge.

Noen ganger tenker jeg meg ikke alltid like godt om før jeg gjennomfører det.

Det er godt å være her i Haugesund, men over halvparten av vennene mine har allerede flyttet nord- eller østover for å begynne sine skoleår, noe som gjør det litt stusslig å være her. I hele dag har det i tillegg bøttet ned med regn, og det samme været er meldt frem til tirsdag. Det er 15,9 grader, men det kunne like gjerne vært 10, det føles så kaldt.

Problemet dette medfører er at jeg ikke kan pakke. Alle tingene mine befinner seg nemlig på soverommet mitt (mulig min mor vil være noe uenig i det), og der er det sinnsvakt kaldt. Vinduet har stått åpent i en uke (kanskje ikke verdens verste problem -selv jeg kan fikse det), og ikke har jeg ovn der inne heller. Så derfor går det ikke an å begynne å pakke -det hadde jo blitt for dumt å blitt syk nå, liksom.

Æsj, jeg har litt for mange teite problemer om dagen. Satser på at alt ordner seg, slik det pleier å gjøre, de neste åtte dagene. Akkurat nå klarer jeg iallfall ikke å holde én tanke i mer enn et par minutter, noen som gjør det hele fryktelig slitsomt.

Uansett, åtte dager. Om ikke annet, så iallefall det.

Mari og tannlegebesøk

I dag var jeg hos tannlegen for første gang på halvannet år. Det var akkurat som jeg husket. Bildemaskinen gjør fremdeles sitt beste for å få meg uvel, og stikkedingsen gjør fremdeles ikke vondt -det vil si, helt til den finner Karius og Baktus. Dette var da grunnen til at jeg måtte gå inn i et annet rom og båre et lite hull i dag.

Jeg kom inn og satte meg fint ned, med to tannpleiere og en tannlege valsende rundt meg.

Tannpleier 1: Vil du ha bedøvelse?

Tannpleier 2: Det er et slik lite hull, så det trenger hun ikke.

Mari: Gjør det vondt?

Tannpleier 2: Vel, alt er relativt.

Tannpleier 1: Hele kjeven din blir satt ut av spill om du vil ha bedøvelse.

Mari: Ok, kanskje ikke. Men hvis det gjør vondt da?

Tannpleier 2: Det går nok bra.

Tannlege: Du har en skikkelig skeiv visdomstann, den bør trekkes.

Mari: Nei, det er jeg ikke så enig i. Trekking gjør vondt.

Tannlege: Vet du, vi sender deg til en spesialist, han er så flink at, det gjør ikke vondt i det hele tatt. Det er bare at det er tre måneders ventetid for å få gjort det, så du bør nok beregne å få fikset det iløpet av november.

Mari: Men det er ikke så lett, jeg flytter tilbake til utlandet om mindre enn to uker.

Tannpleier 2: Men når du får timen, flytter du den bare til juletider. For du er jo hjemme i juletider.

Mari: Vel, jeg er i grunnen ikke det.

Tannpleier 2: Fy, for en dårlig datter. Kommer du ikke hjem til jul engang?

Mari: De feirer ikke jul der jeg bor, så jeg har ikke fri..

Tannpleier 2: Det er det værste jeg har hørt. Hvor er det du bor da?

Mari: I Kina.

Tannpleier 2: Nei, vet du hva! I Kina! Huff, det er for ille. Kommer ikke hjem til jul engang.

Så gikk hun.

På vei ut, etter at hullet var blitt tettet igjen, møtte jeg på henne igjen.

Tannpleier 2: Må komme hjem til jul, vet du. Kan ikke feire jul i Kina.

Noen er det vanskeligere å forklare at jeg går på skole på julaften til enn andre.

Mari og feriemorgener

Det er så herlig å bli vekket 06:25 en mandags morgen i ferien din, bare for å bli spurt om hvor du har gjort av bilnøkkelen.

Mari og ferjefilosofi

Overhørt fra bordet bak på strekningen Halhjem - Sandvikvåg.

Gutt: Å snakke er å tenke høyt.

Jente: Oi!

Gutt: Så jeg vet hva du tenker om du tenker det høyt.

Nå skal det kanskje innrømmes at personene umulig var eldre enn sju.

Mari og slitsomme drømmer

Jeg drømmer så fryktelig mye om dagen. Eller, om natta, for å være mer presis. Nattlig møter jeg gamle venner, får nye, kommer på datoer jeg har glemt, blir jaget og utsatt for mordforsøk -noe som oppleves like slitsomt som om jeg skulle være vid våken.

Nå sier jeg ikke at jeg synes det er slitsomt å møte gamle venner, eller å komme på ting jeg har glemt, men når jeg våkner med følelsen av å være mer utslitt enn det jeg var da jeg sovnet, er ikke ting som de skal.

Jeg skulle bare ønske jeg for en gangs skyld kunne våkne opp helt utsovet og klar for en ny dag.

Mari og rastløshet

Jeg skrur på dataen. Finner ut at det ikke har skjedd noe nytt på Facebook de siste fem minuttene. Lukker dataen. Åpner den igjen, bare for å fundere på hva jeg nå skal gjøre. Lukker dataen, finner frem boken min, og setter meg i stuen og leser en times tid.

Jeg lukker boken. Teite bok, jeg vet jo hva som skal skje, og jeg er bare så vidt kommet over halvveis. Den er altfor beskrivende for min smak. Jeg blir rent svimmel av de nøyaktige, britiske beskrivelsene av hagen, mange av ordene har jeg bare en viss anelse om hva betyr.

Klokken nærmer seg ti. Jeg åpner dataen igjen. Ingenting nytt på Facebook. Jeg lukker dataen. Kikker inn i kjøleskapet, men lukker det da jeg vet jeg ikke har lyst til å spise. Drikker et glass vann. Begynner å tenke på å legge meg, slukker lysene, tar lommeboken, mobilen og boken med meg, og kommer helt til kjøkkendøren. Går tilbake til dataen. Venter.

Hva er det jeg venter på? Uansett hva det er, er jeg iferd med å gå fra forstanden, for jeg klarer ikke å komme til ro. Må holde meg våken, bare sånn i tilfelle.

Bah, jeg tror jeg misliker ferier mest av alt.

Mari og køsystemer

Jeg merker jeg har bodd lenge på et sted der alt skjer i morgen.

I dag skulle jeg hente det nye passet mitt på den lokale politistasjonen, så med hentelapp og det gamle passet i hånden, satt jeg meg pent ned i trappen i venterommet (alle stolene var opptatt) og ventet. Det er ikke kølappmaskin der lengre, så du må følge litt med hvem som satt der da du kom og hvem som kom etter, men når det bare er en håndfull mennesker der, er det ikke akkurat en stressende situasjon.

Jeg tror jeg hadde vært der i fire minutter før noen klagde høylytt over mangelen på kølappmaskinen. En eldre dame mente det var fullstendig håpløst og resultatet var helt kaotisk. På dette tidspunktet var vi sju mennesker som ventet i kø.

To minutter senere brøt helvete løs.

Det var nemlig en noe distré jente som stillte seg i kø fremfor døren istedenfor å sette seg ned. Fullstendig krise, med andre ord.

En fyr på min alder trampet bort til henne, sa klart ifra at det var et slags køsystem der, og hun måtte vær så god stille seg bakerst. Jenta ble noe forvirret, ba om unnskyldning, og satte seg pent på en stol.

Den eldre damen som tidligere hadde beklagd seg over systemet, meddelte at vi nå skulle danne en ordentlig kø, en for dem som skulle ha pass, og en for alle de andre. Systematisk spurte hun alle ut om når de kom, og hva de skulle.

Hele tiden satt jeg på trappetrinnet mitt og lo inni meg. Jeg brydde meg døyten om når det var min tur, bare jeg fikk hentet passet mitt før stengetid, noe som ga meg halvannen time. Det er virkelig en fin følelse å vite at bagatellproblemer ikke går inn på meg i hele tatt.

Mari og "I spy with my little eye"

Vest-Sverige må uten tvil være verdens kjedeligste sted å kjøre gjennom. Helt strake veier omgitt av skog så langt øye rekker -og enda litt lengre. Derfor må en finne på noe for å ikke kjede seg ihjel, og leken I spy with my little eye holdt oss gående i minst tre minutter.

Mari: I spy with my little eye something that starts with a T.

Frøken Mexico: Tree?

Mari: Ja.

Frøken Mexico: I spy with my little eye something that starts with a R.

Mari: Road?

Frøken Mexico: Ja.

(lang stillhet)

Mari: I spy with my little eye something that starts with a S.

Frøken Mexico: Street signs?

Mari: Nei. S-t.

Frøken Mexico: Street signs?

Mari: Nei. S-t-u.

Frøken Mexico: Stupid?

Mari: Vel, nei. S-t-u-p.

Frøken Mexico: Mari!

Mari: Ok, ok. S-t-u-p-i-d-S.

Frøken Mexico: Stupid Sweden.

Mari: Ja.

Man får ikke mer moro en man lager selv, men noen leker gjør virkelig at man får ut en del frustrasjon. Det er i grunnen ganske herlig å være tilbake i Norge etter å ha kjørt 350 mil den siste uken.