Mari og Marco's Roller Disco

I går kveld var det duket for Marco's Roller Disco her i Chengdu. Chengdu er vanligvis en rolig by, der få spesielle ting hender. Derfor var vi veldig spendte på Roller Discoen, og det skal ikke benektes at "gratis tysk øl fra sju til åtte" var det som gjorde at vi ikke bare var en haug jenter som gikk ut.

Til min store forskrekkelse viste det seg å være det jeg kaller gammeldagse rulleskøyter, og ikke inlineskøyter, som er det jeg er oppvokst med. Jeg har aldri prøvd å gå på gammeldagse rulleskøyter før, så allerede før jeg fikk på meg begge skøytene, fant jeg ut hvor livsfarlig dette kom til å bli. Det er nemlig klin umulig å holde balansen med to "biler" under føttene.

Skøyteområdet var knøttlite, men stort nok til at mange hobbyskøytere (mulig noen av dem hadde det som mer enn en hobby også; de var frykelig glade i å vise at de kunne gå ned i spagat og opp igjen med skøytene på) gikk alt for fort rundt og rundt på området. Spesielt en av den, Fyren i den hvite t-skjorta, var veldig glad i å gå kjempefort og gjøre triks som imponerte den flokk kinesiske jenter. Jeg mislikte ham umiddelbart.

Etter ti minutter klarte jeg å stå på skøytene uten å rulle bakover da jeg prøvde å stå i ro. Ti minutter etter det igjen klarte jeg å gå fremover uten å hyle av redsel for hvert steg. Fremgangen føltes enorm. Etter noen lovende runder rundt på området, klarte jeg å dra med meg Skogsjenta på en runde der jeg lovte jeg ikke skulle hyle i hele tatt. Stor suksess. På dette tidspunktet hadde selvtilliten min steget til enorme høyder. Jeg klarte å rulle og smile på en gang.

Det var omtrent da det skjedde. Fyren i den hvite t-skjorta kom dansende baklengs bak meg, og var tydligvis av den oppfatning at alle øyne var på ham, så ingen ville finne på å stå i veien der han skøytet. La oss bare si at han tok duelig feil.

Derfor sitter jeg nå med et digert blåmerke på venstrekneet og et nesten synbart et på venstre håndflate. Gammeldagse rulleskøyter er livsfarlige.

Ironien skal dog ha det til at jeg seks timer senere klarte å trakke skikkelig over (ja, det var en god del alkohol inni bildet), og nå sitter med en ankel som prøver å ta livet av meg. Heftig gøy.

Mari og utviklingsmål

I går snakket vi om Kinas fire utviklingsmål som myndighetene har planer om å gjennomføre før 2015 for at Kinas levestandard skal heves.

Lærer Gao: Først er det industrien, og så jordbruk, deretter vitenskap og teknologi, og det siste er.. Hmm, hva var nå det igjen?
Eks-marine amerikaneren: Myndighetsutvikling? Fremming av demokrati?
Lærer Gao (ser dumt på ham og begynner å le på en måte som sier det er noe av det dummeste hun noen gang har hørt): Nei, iallefall ikke det. Ah, det stemmer; militæret.
Lærer Gao (humrer for seg selv): Myndighetsutvikling, du liksom. Det hadde tatt seg ut.

Mari og junifavoritter

Det siste halve året har det vært dårlig tilstrømming av ny musikk for min del, mest fordi jeg ikke får noen nedlastingsprogrammer til å virke her med min kinesiske nettilkobling. Til tross for dette har jeg en del musikk på iPoden, som forøvrig heter Pilen, som jeg aldri har hørt før. Jeg har en mappe på rundt 200 sanger jeg er veldig glade i som står på repeat, men for øyeblikket er det 8081 sanger innpå spilleren.

Hele den eksterne harddisken til Filmfyren ble lagt innpå Pilen i høst, og M. Jazz var "vennlig" nok til å brenne en full DVD med jazz til meg ved juletider. Slik får jeg defor hele tiden tak i "ny" musikk. De 842 sangene fra M. Jazz blir generelt dårlig motatt, men noe av det er av og til hørbart.

I tillegg finner jeg ofte tilbake til "gamle" favoritter, da jeg har så pass dårlig hukommelse at jeg daglig glemmer ut hva favorittmusikken min er.

Uansett.

I dag, den 24. juni 2009, er mine favorittsanger ingen ringere enn

· Joshua Radin & Ingrid Michaelson - Sky
· The New Pornographers - The New Face of Zero and One
· Andrew Bird - Fake Palindromes
· Kent - Palace & Main
· Muse - Supermassive Black Hole
· Emmanuel Moire - Je Fais de Toi Mon Essentiel
· Jim Sturgess - I've Just Seen a Face
· Belle & Sebastian - The Blues Are Still Blue

Ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen, men det er ikke så viktig.

Så til dagens oppfordring; Finn dem. Hør. Nyt.

Mari og ubehagelig varme

Det er varmt om dagen. Fryktelig varmt. For varmt for meg, iallefall.

I går hadde vi 37 grader her i byen. Jeg satt inne i min "kalde" leilighet, hvor det var 29 grader, og gjemte meg. Jeg gikk kun ut for å hente kjolene Frøken Mexico og jeg har fått skreddersydd, og satt ellers halvdød på sofaen og så filmen Cadillac Records.

I dag er det kun 32 grader ute, men tro det eller ei, nok en gang sitter jeg halvdød på sofaen, og nok en gang ser jeg film. I dag er det The Fall of the Roman Empire. Det tar ikke helt av, men det er for varmt til at jeg bryr meg.

Mari og picnic

Jeg elsker å gå på picnic. Det er noe med stemningen; blandingen av natur, alkohol, venner og mat er helt ubetalelig. Spesielt i 东湖公园, men jeg er ikke så kresen at jeg ikke vil gå andre steder.

Derfor er du herved advart. Jeg kommer til å legge opp til mange picnicer i Norge også, og jeg gir meg ikke før du blir med.

Gled deg.

Mari og tofu

I japansktimen i går kveld spurte GaoJi Svensken hvordan vi sier "tofu" på norsk. Jeg så dumt på ham i over et halvt minutt uten å kunne svare.

I vennegjenen min bruker vi kinesisk, engelsk, norsk, finsk og fransk til å kommunisere. Det fungerer helt strålende. Enkelte ord bruker vi kun på et av språkene, uansett hvilket språk resten av samtalen går på. Dette er tilfelle med tofu.

Helt siden vi lærte at tofu heter doufu på kinesisk, har det bare vært snakk om doufu, og aldri tofu. Å si tofu stopper samtalen opp i forvirring, om bare for noen sekunder.

Derfor kunne jeg ikke på liv og død fortelle GaoJi Svensken hva doufu heter på norsk. Tankerekken min var omtrent "Doufu? Nei. Toufu? Nærmere. Tøffel? Nei. Taufel? Nei, det høres feil ut. Toufo? Nei. Hva heter det på engelsk? Hvordan staves det? T-O-F-U. Aha! Tofu! [2fu]".

For dobbelreferanser sjekket jeg det opp da jeg kom hjem etter timene. Jeg var litt småstolt over å ha klart å finne det rette ordet. Likevel tror jeg det kan bli hardt å komme tilbake til Norge. Tenk om ingen forstår hva jeg sier lengre? *sukk*

Mari og sko

Da vi var i Korea for en god uke siden spurte jeg tilfeligvis Frøken Mexico om hun hadde hørt sangen "Sko". Det hadde hun ikke.

Etter vi kom tilbake til Kina glemte jeg det helt ut, spesielt siden jeg ikke visste hvem som sang den, bare at den var på "Nordmenn er Gale"-CDen min bror fikk til jul for mange, mange år siden.

I dag morges før vi dro til flyplassen, kom jeg dog på sangen igjen. Etter kjappe Googlesøk viste det seg å være Bare Egil Bands sang, og heldigvis har noen vært snille nok til å legge sangen ut på YouTube.

Frøken Mexico ble ikke videre imponert over sangen, men jeg ble dratt tilbake til den gang da Broremann og jeg hørte på CDen om og om igjen. Koselig, syns jeg.

(Jeg kan ikke legge ut link til sangen da alt går gjennom proxyer her, og det sjelden virker som det skal, men du er herved anbefalt på det sterkeste å lete den fram og nyte den!)

Mari og Peter Pan

Jeg elsker Peter Pan-pizzaen "min"; Siciliansk pizza. Kapers, hvitløk og oliven = paradis på pizza. Likevel har jeg funnet min begrensing.

Ikke for det -jeg har fremdeles lyst til å spise mer av den, jeg har ikke fått overdose.

Likevel, da jeg klarte å spise en hel stor Sicilians pizza (Frøken Mexico spiste et stykke, noe jeg veide opp med å ta et stykke fra den andre store pizzaen vi bestillte -en margarita) da vi satt å så på "Confessions of a Shopaholic" i går kveld, fant jeg min øvre Sicilianske grense. Når du ikke får sove på natta av metthetsfølelse og du er mett i et døgn etterpå, er det muligens et tegn på at du spiste for mye, liksom.

Mari og tog

Jeg har rimelig dårlig hukommelse, og har derfor fortalt mine venner her i Chengdu at jeg aldri har tatt tog i hele mitt liv. Dette har jeg selvfølgelig blitt mobbet for, og lysten for å ta tog har derfor vokst frem i meg.

Da jeg gjentok at jeg ikke hadde tatt tog for Frøken Mexico da hun kom til Kina i forrige uke, ga hun meg derimot annen informasjon. Vi tok nemlig tog sammen fra Stansted til Leeds da vi var på snartur til England vinteren 07.

Likevel har jeg hatt lyst til å ta tog her i Kina, da det er noe "alle" snakker om. Det er jo kinesisk kultur.

Dette var grunnlaget da vi satte oss på toget fra Beijing til Chengdu i går formiddag. Magi hadde på forhånd fortalt meg at turen ville ta 24 timer, og jeg kunne absolutt se for meg værre måter å bruke et døgn på, så fornøyd satte Frøken Mexico og jeg oss inn i sengene våre.

Problemet var bare at dette spesielle toget ikke var et direktetog, men det tok oss med til forskjellige steder. Derfor tok det ikke 24 timer å komme seg hjem til Chengdu, men 31. Tro meg, forskjellen er meget merkbar.

Det blir ingen Transsibirsk jernbane på meg, med det første, nei.

Mari og Seoulfeber

Jeg tror jeg har blitt litt forelsket i Seoul. Ikke det at vi har gjort saa mye spennende her, men alt er saa soett, alt fungerer saa bra, og alle er saa vennlige.

Vi var kom til togstasjonen med KTX-toget fra Daejeon i dag formiddag, og tro det eller ei, men den foerste personen vi spurte om hjelp viste seg aa vite noeyaktig hvordan vi skulle komme oss til hotellet og hvilke metrobaner vi maatte ta. Sett bort ifra det faktum at det var paa togstasjonens informasjonssenter, er dette helt fantastisk i mine oeyne. Etter aa ha bodd i Kina i naermest et aar er jeg vant til at ingen rundt meg snakke noe annet enn sitt morsmaal, saa da min koreansk er temmelig begrenset (jeg kan si hallo og takk hvis jeg foerst tenker meg om en halv evighet), har Seoul moett alle mine forventinger og mer.

I dag var vi paa vei til Gyeongbokgung Palace, men var ikke helt sikre paa hvordan vi skulle komme oss fra Metroen og helt frem til palasset. Vi saa en snill gammel mann, sa hallo og begynte og stotre frem "Gyeongbokgung"; noe som ikke er saa lett som det kanskje hoeres ut. Den snille gamle mannen smilte bredt og pekte ut retningen -er det rart jeg elsker Seoul?

Til tross for at Geyongbokgung er stengt hver tirsdag, og vi bare er her for en dag, proevde vi iallefall. Etter en kjapp tur paa palassets museum dro vi videre downtown for aa finne McDonalds, da koreansk mat ikke har falt vaare smaksloeker helt i smak. McDo viste seg dog aa vaere nedlagt, men Burger King fungerte. Myeong-Dong distriktet var morsmt, og anbefales paa det varmeste om du er intressert i shopping. Da vi var ganske slitne dro vi tidlig tilbake til hotellet (som forresten ogsaa anbefales paa det varmeste) med Metroen (jeg tror jeg har en liten forkjaerlighet for undergrunnsystemer, men ikke paa en skummel maate).

Likevel -Seoul, watch out -I'll be back!

Mari og frustrasjon

Du vet den irriterende personen som alltid befinner seg på steder som kaféer, flyplasser e.l. som kjefter og skriker inn i telefonen? I dag var det meg. Tingen er bare at når jeg blir skikkelig sinna begynner jeg å gråte som en foss.

Du ser det, i dag skulle være den fantastiske dagen da Frøken Mexico skulle ankomme Chengdu, og vi skulle spise Relish til lunsj, ta massasje, ha japansktimer og spise kinesisk McDonaldsmat. Det ble bare ikke sånn.

Jeg sto å ventet på flyplassen og så flere og flere bli gjenforent med sine kjente og kjære, og tenkte på det øyeblikket jeg skulle gi en diger klem til Frøken Mexico og ønske henne velkommen til Kina. Etterhvert som det ble færre og færre ventende rundt meg, begynte jeg å trippe nervøst. Hun ville vel ringt dersom hun ikke nådde flyet?

Noen minutter senere ringer telefonen min. Kinesisk nummer, så jeg forventet noen som hadde ringt feil.

Mann: Hei, er dette Mari?
Mari: Ja..?
Mann: Skulle du hente en venninne på flyplassen i dag?
Mari: Ja..?
Mann: Du ser det, hun er syk, så hun blir kjørt til et sykehus nå.
Mari: HVA?! Hvor er hun? Hun kan ikke være alene! Hun snakker ikke kinesisk! Ta meg til henne, NÅ!
Mann: Nei, det kan ikke la seg gjøre. Hun blir satt i isolat, ser du.
Mari: Så sett meg i det samme f*ens isolatet! Hun kan ikke være alene i Kina! Da finner jeg henne aldri!!
Mann: Nei, det er imot reglemanget.
Mari: Det driter jeg i!
Mari: (begynner å gråte) Hun kan ikke være alene i Kina! La meg få treffe henne!
Mann: Eeee, snakk med hun her isteden.
Dame: Kan jeg hjelpe deg?
Mari: Ta meg til venninnen min! Nå!
Dame: Men..
Mari: Ikke noe "men", NÅ!
Dame: Hvor er du nå?
Mari: Internasjonal ankomst.
Dame: Vent der i to minutter.

Jeg sto å tørket tårer i et par minutter til en liten dame kom ut med et ark med mitt navn på.

Dame: Mari?
Mari: Hvor er venninnen min?
Dame: Er du villig til å samarbeide?
Mari: Selvsagt.
Dame: Følg etter meg.

Vi gikk en liten stund før vi stanset.

Dame: Ok, du ser det.. Du kan ikke være i samme rom som venninnen din. Og du må ha på deg mundbind. Og plastikkhansker. Og du må slutte å gråte. Du er villig til å samarbeide, ikke sant?
Mari: Jada, jeg har jo sagt det.

Å få se Frøken Mexico igjen for første gang på fire måneder men ikke få lov til å gi henne en klem, var grufullt. Å se henne sitte der med mundbind, omgitt av leger var derimot litt morsomt.

Vi kunne ikke annet enn å le av situasjonen, men seks timer i isolat er ikke noe som frister så veldig etter et døgn på reis.

Jeg fikk ikke lov til å være med i ambulansen (teite regler), men måtte ta taxi etterpå. Heldigvis fikk jeg lov til å gi Frøken Mexico en kinesisk mobil, slik at vi kunne holde kontakten.

Å sitte seks timer utenfor et sykehus tar ikke helt av. Å sitte seks timer inne på et isolat må være et av mine største mareritt. Spesielt uten tråløst nettverk.

Da klokken nærmet seg seks (det hele begynte rundt tolv på formiddagen), gikk jeg opp i fjerde etasje å spurte hvordan det lå an, og når hun kunne få slippe ut. Jeg fikk til svar at de ventet på en telefon fra labratoriet, og etter all sannsynlighet ville hun være ute om en halvtime. Sånn for sikkerhetsskyld kunne jeg ringe 114 å spør på laberatoriet selv. Jeg satt Demografen på jobben, og et par minutter ringte han meg opp igjen.

Demografen: Jeg har snakket med dem..
Mari: Hva sa de, hva sa de??
Demografen: Alle labratoriefolkene har gått hjem for dagen, så dere må vente til i morgen.
Mari (begynner å strigråte): Nei. Nei! NEI!!
Demografen: Jeg sa til dem at det hastet veldig, men det gikk ikke.
Mari: Men hvorfor i helvete kan ikke en av de forbannede sykepleierne gå å sjekke de jævla resultatene?! Jeg står jo å ser på det fordømte labratoriebygget nå; jeg skal faen meg gå å sjekke de faens resultatene selv! Forbanna dritsystem!
Demografen: Øh.. Eem.. Eh.. Beklager, men det er ingenting å gjøre. I morgen tidlig!

Det tok meg fem minutter å roe meg nok ned til jeg klarte å ringe Frøken Mexico for å forklare hva som stod på. Hun var omtrent like frustrert som meg, bare uten banneordene.

Jeg kom hjem nedbrutt og alene, men gikk til japansktimen for å ikke bare sitte hjemme å sutre. Etter timene sendte jeg melding til Demografen og spurte om han hadde funnet ut noe mer. Det hadde han. Igjen ble jeg på grensen over sint.

Demografen: Jeg har sjekket litt rundt, og det viser seg at mange kinesere blir holdt i fem til sju dager.
Mari: HVA?! Men hva om resultatene er negative?!
Demografen: Hvis de er negative er det ingen problem. Da ser du henne nok i morgen ettermiddag.
Mari: Ettermiddag?! Hva i helvete er galt med disse idiotlegene?!
Demografen: Du trenger ikke bli så sint, legene gjør så godt de kan.
Mari: Når det ligger folk på isolat og labratorierottene går hjem for dagen før de sjekker resutatene på prøvene, gjør de ikke så godt de kan. Jeg hater dette systemet!
Demografen: Ja, systemet kan være litt kjipt. Vent til i morgen å se hva som skjer.

Etter sinnet har lagt seg, sitter jeg igjen å gråter. Det var ikke sånn Frøken Mexicos ferie skulle begynne.

Mari og stor ståhei over oppsatt hår

Det er ikke ofte jeg har tid (gidder) å sette opp håret om morgenen; det henger vanligvis bare rett ned. I dag da jeg våknet halv sju og ikke fikk sove igjen, måtte jeg likevel finne på noe for å få tiden til å gå. Nå snakker vi selvsagt om tiden etter at jeg hadde vasket en maskin klær, tatt fire dagers oppvask og spist frokost.

Siden jeg klippet meg kort kvelden før jeg dro til Tibet, er det ikke mye å sette opp. Likevel er det utrolig hva en klarer å få til ved hjelp av et hav fliseklemmer. I tillegg hadde jeg en større klemme for å samle "hestehalen" sammen, og så satt jeg på en plastikkblomst jeg kjøpte på H&M for evigheter siden.

Det første som skjedde da jeg kom inn i klasserommet til første time var at Lillemammaen skrek ut i fryd. Så la hun merke til at jeg hadde bare skuldre, og da gikk fryden over til sjokk. Koreanske damer er litt for lette å sette ut iblandt.

Iløpet av timen fikk jeg to spørsmål om hvor jeg hadde kjøpt blomsten, og Lærer Gao brukte håret mitt som eksempel på en gramatikkstruktur. Stor ståhei i 初级二, med andre ord.

Jeg tror håret skal få henge ned fra nå av, for all denne oppmerksomheten gjør meg helt sliten.

Mari og en innstendig bønn

Om tre dager får jeg besøk fra Norge. Frøken Mexico beærer seg med sitt besøk i to uker, der 4 dager er satt av til Sør-Korea, tre til Beijing, og resten av tiden her i Chengdu.

Problemet er bare at det nettopp er hele tre dager til, og jeg klarer nesten ikke å sitte stille. Jeg får ikke sove, ikke har jeg lyst på mat, og jeg kan ikke huske sist jeg var så rastløs. Det føles som om tiden står stille, og erter meg ved å snegle seg forbi.

Jeg skriver fjorten lister over ting jeg må gjøre (men alt er gjort på to sekunder), prøver å legge meg tidlig, rydder helt ukontrollert, spiser godteri for å roe meg ned, noe som fører til null apetitt for "ordentlig" mat og begynner å gjøre leksene allerede klokka to på ettermiddagen..

Jeg vet sekundene ikke går raskere selv om jeg ønsker det, men kunne de ikke for en gangs skyld bare gå bittelitt raskere? To sekunder i ett de neste to dagene eller noe?

Jeg trenger hjelp.

Dette blir derfor din oppfordring:
Ring meg, send mail til meg, lag skattekart som er umulig å finne ut av eller gi meg sterke sovemedisiner -alt blir tatt mot med stor glede.

På forhånd takk.