Mari og sult

(Nei, dette er ikke et Hamsun-innlegg, om det er det du tror.)

Iløpet av min oppvekst fikk jeg alltid høre at frokosten var det viktigste måltidet. Etter år med propaganda er jeg derfor ikke i tvil om at det er sant. Spiser jeg ikke frokost er jeg rett og slett et veldig ulykkelig og grettent menneske.

I det siste har jeg våknet opp av en sterk sultfølelse. Dette skiller seg fra tidligere da jeg sover fenomenalt tungt; jordskjelv går meg hus forbi hver eneste gang de er på nattestid (Ok, så merker jeg ikke alle som er på dagtid heller). Jeg våkner av en ekstrem tomhetsfølelse, som ikke vil høre snakk om å gi seg før jeg har skrudd på ovnen.

Jeg lurer bare på hvorfor jeg er så ekstremt sulten når jeg våkner, for selv når jeg er sprekkmett når jeg sovner, kjennes det som om jeg kan spise en elefant det sekundet jeg åpner øynene. De fem minuttene det tar å steke baguettene mine virker endeløse, og magen rumler i protest til minuttviseren.

Det sekundet jeg setter tennene i frokosten er et av mine bedre iløpet av dagen, uansett hva dagen bringer meg. Frokost = ingen sultfølelse = lykke.

Mari og full selvkontroll

I går kveld ble jeg liggende å lese litt for lenge i den nye boken min (Twilight -avhengigskapende lesestoff selv om jeg vet hva som skal skje). Derfor var jeg veldig trøtt da jeg kom hjem etter lunsj (nei, sovnet ikke i skoletimene).

Da jeg har planer om shaokao med Magi i kveld, syntes jeg det var en god idé å ta en liten lur da jeg holdt på å sovne på sofaen i fire-tiden. Jeg krabbet til sengs med mobilalarmen innstilt på klokka fem, og sovnet før hodet traff puta.

Klokka fem var jeg bare litt for trøtt til å faktisk våkne da jeg skrudde av alarmen og sovnet igjen. Selvkontroll? Mellomnavnet mitt.

Kvart på sju sendte Magi meg en melding. *Da* våknet jeg.

Om jeg klarer å sovne når jeg kommer hjem i kveld er jeg dog ikke bekymret for. Jeg er nemlig en racer på å sove.

Mari og slem glede

I dag fortalte Lærer Zhao oss at morgendagens lesetime med Lærer Zhou ble avlyst. I samme sekund gled brede smil opp på 25 munner i 北202. Torsdager har vi nemlig bare lesing (jeg har kultur på ettermiddagen også, men det er frivillig). Neste setning Lærer Zhao sa var at Lærer Zhou ligger på sykehuset, og at hun forhåpentligvis vil komme tilbake til mandag.

Er det da likevel lov til å være glad?

Mari og 8-kulen

Da Kosejenta kom hjem fra USA våren for tre og et halvt år siden [citation needed], hadde hun med en gave til meg: en magisk 8-kule.

Siden den er fra Kosejenta stoler jeg fullt og helt på den. Helt siden den gang har jeg alltid sjekket med kulen om det var noe jeg lurte på. Det beste er at den alltid har rett, selv om jeg ikke nødvendigvis vil innrømme det. Det var den som sa at jeg gjorde rett i å flytte til Chengdu like etter videregående, og den mente også at jeg skulle flytte tilbake hit da jeg egentlig skulle flytte til Oslo. Det meste går dog på private spørsmål, så flere av mine spørsmål til kulen har jeg ikke tenkt å dele.

I dag skudde jeg på Toy Story etter min lange skoledag for å få en utkobling fra kinesisken. Som alle vet er det en superkoslig film, men da Woody fant fram Andy's 8-kule etter en liten halvtime, ble filmen fire hakk bedre med en gang. Noen ganger skal det ikke så mye til for å gjøre meg glad.

Mari og forkjølelse

Det er kanskje ikke verdens beste idé å jogge til McDonalds klokken fem en lørdags morgen i Beijing med en gjeng halvfulle finner når man ikke er i verdens beste fysiske form. Man blir nemlig forkjølet av det.

Mari og telefonproblemer

Det siste året har jeg hatt en søt rosa Nokia 2626. Den har hatt sine små skavanker, som at et tast på den venstre menyknappen låser hele telefonen, og at mobilen skrudde seg av om jeg søkte på ord på Z i ordboken (det er noe problematisk da Z er en ganske vanlig bokstav i kinesisk). Men foruten om slike småting, har det vært en god venn. Fredag morgen tok den dog farvel.

Batteriet var halvfullt torsdag kveld, men da jeg ikke har peiling på hvordan man finner ting i Beijing, ville jeg ha fullt batteri til neste dag. Da jeg våknet fredag morgen var mobilen av og den nektet å slås på. Ikke noe å gjøre med det, så jeg satt kursen mot Suning.

Vel inne på Suning gikk jeg rett mot Nokiaseksjonen. Den var temmelig skral, og damene bak disken var ikke spesielt hjelpsomme.

Mari: Jeg vil ha en veldig enkel Nokia. Ikke noe fiksfakseri.
Suningmedarbeider 1: Nei, det har vi ikke. Denne her, derimot..
Mari: Jeg trenger ikke noe stressent, bare noe enkelt jeg kan ringe og sende meldinger med.
Suningmedarbeider 1: Hmrp. Ok, vi har denne her..
[viser frem en skrikgrønn telefon]
Mari: Supert. Men har dere den i en annen farge?
Suningmedarbeider 1: Vi har den i blå og lilla.
Mari: Yes, en lilla, takk.
Suningmedarbeider 2: Vi har den ikke i lilla.
Mari: ... Neivel. Blå da.

Jeg var med det en stolt eier av en blå Nokia 5000. Venstre menyknapp fungerer som et skudd, og jeg har søkt på alle ord på Z jeg kan komme på. At jeg bare så vidt kan høre hva andre sier til meg og omvendt i telefonsamtaler er mindre viktig.

Etter den gamle mobilen ikke ville slås på ble jeg forresten mobbet temmeling heftig av Yndlingsbandets trommis for at alle kontaktene mine lå på telefonen, ikke SIM-kortet. At jeg hadde dobbel back-up på iPod og dataen hjalp lite.
Fredag ettermiddag klarte han (Yndlingsbandets trommis) å knuse mobilen sin i taxidøren da vi skulle til den Himmelske Fredsplass. Gjett hvem som hadde alle kontaktene lagret på mobilen, og ikke SIM-kortet? Back-up? Null.

Mari og flauser på postkontoret

Ok, jeg nevnte jeg var syk. Likevel måtte jeg innom internatet hvor jeg får posten min tilsendt, og så videre til postkontoret for å sende et brev tilbake til Norge, grunnet Lånekassens nådeløse lyst på originalpapirer. Vel inne på postkontoret, rett etter at jeg hadde fått skrevet min mammas adresse på konvolutten, begynte det å pipe i ørene mine. Min første tanke var "pokker heller, ikke nå".

Det har seg nemlig sånn at helt siden økonomitentamen i første på Skeisvang har jeg med jevne mellomrom besvimt etter først å fått piping i ørene, varmesjokk og svarte flekker i øynene. Det er bare at jeg tidligere har klart å komme meg hjem før jeg svimte av. Nøkkelord: tidligere.

Et sekund sto jeg ved disken og betalte for portoen, det neste lå jeg på gulvet med en gjeng hysteriske kinesere rundt meg. Flaut.

Jeg reiste meg opp, fikk streng beskjed om å sette meg ned på stolen de hadde funnet til meg, og i sekundet jeg satt meg ned, svimte jeg av igjen. Dobbeltflaut.

Andre gang jeg våknet på gulvet hadde de funnet frem tre stoler som jeg kunne ligge på. Jeg la meg lydig ned med øynene fulle av tårer for alt oppstyret jeg hadde satt igang. De gav meg et glass vann og fortalte meg at ambulansen var på vei. Trippelflaut.

På dette tidspunktet ringte jeg Skogsjenta, som jeg egentlig skulle til etterpå.

Mari: Lover du å ikke le?
Skogsjenta: Jaaa?
Mari: Jeg besvimte på postkontoret. To ganger. Og nå er ambulansen på vei.
Skogsjenta: HVA?!

Selv om tårene rant hjalp det enormt å snakke med henne. Det gav meg liksom lov til å le av situasjonen.

Etter få minutter kom en lege og to sykesøstre. De dro meg med til et sykehus i nærheten og målte hjerterytmen min. Etterpå fikk jeg vite at alt sto bra til med meg, og at jeg er rimelig normal.

Nå sitter jeg hjemme på sofaen med en diger kul i bakhodet (etter å ha slått det mot betonggulvet på postkontoret) og et haleben som sikkert kommer til å få en fin blåfarge. Ellers er alt som før, om man ser bort i fra hvor flau jeg er, og hvor lite jeg har lyst til å noen gang gå tilbake til postkontoret på skolen. Eller vise meg offentlig i Kina igjen.

Mari og dårlig timing

Jeg er syk. Veldig syk, til meg å være. I dag morges klarte jeg ikke å gå på skolen engang. Det skjer vanligvis en gang per semester, så det er vel kanskje ikke så uventet. Men kunne jeg ikke blitt syk på et litt mer passende tidspunkt?

Du ser det, i morgen har jeg nemlig flybilletter til å dra til Beijing for resten av uken. Skogsjenta, hennes kjæreste, Yndlingsbandet, Dokumentarfilmeren, Løken og jeg i Beijing i fem dager. Toppen av lykke, med andre ord. Hadde det bare ikke vært for at jeg er syk.

Hadde flyet gått i dag måtte jeg uten tvil måtte blitt igjen hjemme i Chengdu. Er jeg like syk i morgen begynner jeg å gråte.

Mari og champanjebrønsj

Jeg har hatt en helt fantastisk helg. Fredag spiste vi (Skogsjenta, hennes kjæreste, Smile- og Luefinnen, Dokumentarfilmeren, Yndlingsbandet og jeg) Chuanchuan, nestenyndlingsmaten min. Lørdag var det festival (er nå fullstendig døv -øreplugger er noe kineserne ikke ser vitsen i, og derfor får en ikke kjøpt det heller) med nachtspiel på Hemp House. I går, søndag, spiste vi (omtrent de samme som på fredag, men også flere søte finner var med) brøsj på Kempinski. Det var morsomt.

Brønsjen besto av fri flyt av champanje, vin og øl, samt buffet med alle typer sjømat, kjøtt og grønnsaker. Dette varte i tre og en halv time. Du kan si det var godt humør rundt bordet.

Nå skal det vel kanskje også sies at Kempinski er et av Chengdus bedre hotell som er spesielt kjent for deres kaker og andre desserter. Som pannekaker flambert med Conintreau, toppet med valnøtter, hakkede mandler og sjokoladesaus.

Tror ikke det er siste gang jeg har vært på champanjebrønsj, nei.

Mari og Rock Aid Sichuan

I dag er dagen. 12 konserter på 10 timer; Oriental Jam, 格萨尔说唱艺人组, 种童茜, Storyline, 海龟先生, 小钥匙, 搞乐队, 树子, 星期天幻想, 翔子与紫外线, 育婴堂 og 腐尸爱美丽. Etterpå er det nachtspiel på Hemp House.

Billetten koster 30 kuai (25 kroner) -ring meg om du er intressert!

Mari og blokkingsfrustrasjoner

Noen ganger går Kina litt for langt. Som når de blokker proxyene 3 timer etter jeg har fått vite om dem.

Hvis jeg ikke kommer med jevnlige anekdoter om mitt fabelaktige liv her i Chengdu, send meg gjerne en tanke om bedring av systemet, og hjelp meg å sende onde tanker til personen som står bak blokkingene. Akkurat nå håper jeg han har altfor små sko, og at det gir ham store gnagsår.

Mari og Oriental Jam

Jeg må bare si det: Jeg elsker dem. Elsker.

Har sett dem live to ganger nå, i Chongqing på lørdag og i Jah Bar i går kveld. De er bare helt fantastiske. Skal se dem igjen på lørdag i anledning Rock Aid Sichuan, musikkfestivalen til Skogsjentas kjæreste -gleder meg som et lite barn.

For gratis nedlasting av albumet deres;
www.orientaljam.net

Mari og FML

I dag trodde jeg at Folkerepublikken Kina skulle slutte å blokke nettsteder. Så feil kan man ta. Selv mitt forsøk på å legge bloggen til et norsk nettsted (http://vakkerhest.blogg.no/) gikk i vasken. FML

(Takk til Magnesium for proxy som ikke er blokket i Kina!)

Mari og helg i Chongqing

I helgen var jeg i en av Kinas fire selvstendige byprovinser; Chongqing (重庆). Anledningen var Oriental Jams første konsert på deres Kinaturné.

Vi (Skogsjenta, hennes kjæreste, bandet, Dokumentfilmeren, Løken, den Høylytte Briten, hans kjæreste og jeg) dro med minibuss med retning Chongqing lørdag morgen på slaget ti. Fire timer og tre kvarter var vi framme, og etter innsjekking på hotell løp vi nærmest til en restaurant for å få i oss noe spiselig.

Etter maten ble vår store gruppe (som forsåvidt nå også besto av Lue- og Smilefinnen) splittet i to -Skogsjenta, Smile- og Luefinnen og jeg dro downtown for å utforske litt, og resten av gruppen dro til The Nuts Club for å begynne lydsjekken.

Downtownområdet var litt skuffende, men det er meget mulig vi ikke fant de rette stedene. Vi fant et trommetårn og en bymur, men etter det begynte det å bli litt sent, så vi satt kursen The Nuts Club, vi også.

Oppvarmingsbandet var ufattelig grusomt. Det hjalp litt når jenten forsvant etter den andre sangen, men det var ikke spreke greier. Ikke fikk jeg med meg navnet heller.
Om hovedkonserten er det bare en ting å si. Fantastisk. Musikken er dritbra, og selv om de kom med litt cheesy linjer mellom sangene fungerte det hele helt supert. Etter de var ferdig med spillelisten ble det mange rop om lisä!, men det ble det dessverre ikke noe av.
Resten av kvelden er noe tåkete, og det jeg har blitt fortalt i ettertid er ikke nødvendig å ta med her.

Gjengen som møtte opp til hotellfrokosten morgenen etter var en trøtt en, og hele formiddagen var temmelig slapp. Minibussen dro fra Chongqing rett over tre, og det var virkelig en roligere tur en veien ned, av forståelige grunner.

Mari og sommerfugler

En gang i selptember satt en gjeng venner og jeg på Le Café Panam(e), da vi kom inn på temaet sommerfugler.

Mine to svenske sofasurfere hadde nemlig reagert på omtrent alle de norske navnene på dyrene vi hadde kommet inn på iløpet av tiden de bodde hos meg, der i blandt sommerfugl, pinnsvin og marihøne.

Svensk sofasurfer: Sommer og fulg liksom? Funker dårlig. På svensk er det fjäril, så ingen forvirring oppstår.
Skogsjenta: I finsk er det også et ord som ikke kan betyr noe annet; perhoset.
Mari: Men se på det engelske ordet, det er da vel så dumt som sommerfugl?
Skogsjenta: Men det ligger sikkert i at for 200 år siden, da ordet oppsto, spiste de smør.
Slovakias Sean Connery: Nei altså, av alle ting spiser de iallefall ikke smør! De spiser bittesmå insekter.
Skogsjenta: Ting skjer på 200 år. Bare se på evolusjonen.

To minutter senere var vi inne på hvorfor epler og pinnsvin alltid hører sammen i Slovakia, og hva det hadde å gjøre med Jesusbarnet. Føler av og til at intelligensnivået på samtalene våre ikke er like høyt.