Mari og flymat

Jeg har, i likhet med de aller fleste vil jeg tro, aldri vært noen stor fan av flymat. Iallefall ikke etter jeg ble så stor at jeg ikke fikk barnematboksen. Daff gjenoppvarmet mat uten smak er liksom ikke den store kulinariske opplevelsen.

Flymaten på flyet fra Seoul til Hefei nå i ettermiddag var dog hakket mer spesiell. Jeg fikk to bokser, en med gjenoppvarmede dumplings (noe som er ekstremt bra til Air China å være), og en med smør. Kun smør. Noen og tjue små bokser med smør.

Forvirret kikket jeg rundt meg for å sjekke om dette var en spøk. Dessverre/heldigvis var de to setene ved siden av meg tomme, så jeg fikk ikke noe svar på matboksforvirringen med en gang. Flyvertinnen var ikke kommet så langt bak på de neste rekkkene, så jeg fikk oppmerksomheten hennes, og snudde matboksen mot henne med et digert spørsmålstegn i ansiktet.

Reaksjonen var lettende. Hun begynte å le og unnskyldte seg, tok smørboksen og ga meg en identisk boks. Da jeg åpnet den var det derimot et rundstykke, en skinkesalat, en liten eske frukt og diverse sauser oppi. Jeg spiste forsåvidt like minimalt som vanlig, men kanskje en smule mer en om jeg ikke hadde fått byttet ut smøtboksen.

Mari og jetlag

Etter 26 timers reising, var jeg i går kveld endelig på plass i Ansan. Utsultet etter kun flymat i et døgn, og trøtt etter minimalt med søvn. Etter en skål frokostblanding var det derfor bare så vidt jeg klarte å komme meg inn på sengen før jeg sovnet.

Da Godgutten kom hjem tre timer senere sto jeg opp igjen, og var uthvilt nok til å spise kimchidumplings (anbefales i grunnen ikke) og nuddler med ham. Siden han skulle på jobb igjen i dag, la vi oss relativt tidlig.

I tre-tiden i natt våknet jeg, da jeg fremdeles er i norsk tidssone i hodet mitt. Jeg lå en god time og lurte på hva jeg måtte gjøre søndag kveld, og om jeg måtte fikse noe annet enn skolebøker og husleie neste uke. Til slutt sovnet jeg igjen.

Da Godgutten gikk på jobb i halv åtte-tiden, våknet jeg nok til å si ha det bra, og at jeg skulle stå opp snart selv. Så sovnet jeg igjen.

Kvart over tre i ettermiddag våknet jeg igjen, sjokket over å ha sovet bort 18 av de 21 timene jeg hadde vært i Korea. Resultatet av dette bli nok dessverre minimalt med søvn før langt etter midnatt nå i kveld. Håper jeg klarer å snu nå i helgen, ellers kan det bli hardt å ta igjen det klassen gjorde forrige uke.

Mari og søt musikk

Noe det beste med å være i Norge, er at Youtube ikke er stengt. Og da er plutselig er helt annen musikkverden åpen.

Mari og bursdagstabber

Iløpet av de fem ukene jeg har vært i Norge, har jeg vært i to familiebursdagsselskap. En 90-årsdag og i går også en tidlig 100-årsdag. I begge har jeg vært like vimsete som alltid, og derfor har det også blitt litt rødming fra min side.

I 90-årsdagen klarte jeg nemlig å gratulere feil bursdags"barn" med dagen. Selv om hun jeg gratulerte hadde bursdag et par dager senere, var det ikke hennes bursdagsselskap. Alle rundt oss lo, mens mine kinn ble flammerøde.

I samme selskap klarte jeg også å høre feil da to forskjellige tremeninger introduserte sine utkårede. Begge gangene prøvde jeg å gjemme min dårlige hørsel ved å gjenta hva jeg trodde de hadde sagt, bare for å tippe helt galt. Må muligens forandre strategi for ikke la folk tro jeg er helt dust.

I går klarte jeg å gratulere min egen oldermor med dagen, selv om jeg inderlig godt visste at hun ikke har bursdag før i morgen. Min farmor kikket rart på meg, og det gikk selvfølgelig opp for meg at jeg hadde gjort feil igjen. Med røde kinn gikk jeg inn å satt meg stille ned i hjørnet. Når skal jeg lære at jeg ikke trenger å være førstemann til å si noe?

Mari og fem millioner

Da mamma sendte meg ut for å handle nettopp, klarte jeg å tigge meg til bilen. Radioen sto på P2, og lat som jeg er lot jeg den bare stå på. På vei hjem sa de at vi på mandag bli fem millioner mennesker her i Norge. Da de hadde intervjuer om hva folk på gaten i Oslo mente om saken, holdt jeg på å le meg skakk. En ung jente kom med gullkornet: Det er jo folk overalt!

Nordmenn er så søte.

Mari og rygging

Jeg er ingen god bilsjåfør. Det har nok noe med at jeg ikke har mulighet til å kjøre 10 måneder i året. Og kanskje det at jeg er ganske utålmodig. Og sta.

Det jeg er aller dårligst til, er å rygge. Spesielt ned gaten der mine foreldre bor.
Så langt jeg kan, kjører jeg alltid ned på parkeringsplassen ved siden av huset og snur der. Problemet kommer derfor når det er snø ute, og parkeringsplassen blir en ubarmhjertig fiende. Da er mitt eneste valg å rygge ned den hersens bakken.

Veien er ganske smal, med biler parkert på halvparten og en diger hekk på den andre siden. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg nesten har klart å ødelegge bilen på vei ned.

Jeg skal ikke si at det er fordi jeg er jente, og at jenter er dårlige sjåfører, men jeg er virkelig med å ødelegge jenters rykte som sjåfører. Iallefall når det kommer til rygging.
Kanskje det er like greit at jeg 10 måneder i året ikke er en ryggetrussel nær deg.

Mari og høydare

Å se min hundre-år-minus-tre-uker-gamle oldemor ta et konjakk-shot, var definitivt dagens høydepunkt for meg. Hun ristet litt på hodet, lo og sa det ikke var noe godt.

Min oldemor er bare så mye kulere enn din.