Mari og glade nordmenn

Det hendte da vi var på vei ut fra kantinen. Sola sto høy og varm på himmelen, og Roxanne av The Police var alt som surret gjennom hodet mitt. Uten spesiell grunn har jeg vært veldig glad i det siste, og er jeg glad, er jeg noe vel utadvendt. Jeg begynte derfor å hoppe litt rundt og synge min favorittdel av sangen høyt.

Mari (synger): Put on the red light!

Gøteborg (sukker): Typisk nordmenn. Alltid glade.

Dette syns jeg selvsagt var fryktelig gøy, da Skogsjenta tidligere har fortalt meg at finnenes stereotypiske svenske alltid er glad. Så hvis svenskene syns nordmenn er glade, må vi vel virkelig være det? Eller sier det bare noe om finnene? Og hva da med russerne?

Mari og vinens syklus 2

Før muntlig eksamen i dag var jeg i usedvanlig godt humør. Jeg sto å pratet med Skogsjenta, det Vakre Skjellet og Gøteborg, og hadde som vanlig Le Cycle du Vin på hjernen. Etter en liten stund begynte jeg å nynne på sangen og danse litt med, og de andre ble noe forundret.

Skogsjenta: Hva er det du driver på med?

Mari: Synger favorittsangen min, vel! Le Cycle du vin! (til det Vakre Skjellet) Har du hørt om den?

Det Vakre Skjellet: Det ringer ingen bjeller. Er den ny?

Mari (synger): La terre en vigne, la voilà la jolie vigne, la terre en vigne, la voilà la jolie vigne, vigni-vignons, vignons le vin..

Det Vakre Skjellet: Joda, har hørt den, men det er vel fra det 10. århundre. Jeg tror jeg skal sende deg noe nyere musikk, jeg.

Mari og planlegging

Denne helga har jeg gjort latterlig lite. Tiden har derfor flydd på en merkelig måte. 

Fredag gikk det ikke opp for meg at det var helg før jeg møtte Magi (som jeg forresten ikke kjente igjen, utrolig hvor forandret en person kan bli om man tar av seg brillene) og vi satt på Le Café Panam(e) å spiste 烧烤, vår elskede snacks. Den kvelden fikk jeg også praktisert norsken min, noe som slo meg litt over ende, men som ikke hjalp helt på helgefølelsen. Jeg snakker til vanlig bare norsk på mandager.

Lørdag gikk først veldig sakte, så veldig fort, og så sakte igjen, og plutselig satt Skogsjenta, det Vakre Skjellet og jeg på et reisebyrå og planla Tibet turen vår. Det viste seg å være utrolig vanskelig, da Skogsjentas venninne (som også skal være med) ikke kommer til Kina før 3. mai, min fjortisfest er den 16., Skogsjenta skal i bryllup den 23. og hun som kommer 3. mai drar igjen den 31.

Etter mange gode og dårlige argumenter på når vi kan dra, kom vi fram til å legge turen fra 6. til 14. mai for min del, og til 16. for de tre andre (de vil ta toget fra Lhasa tilbake til Chengdu -en 45 timers tur jeg fint klarer meg foruten, spesielt når det betyr jeg får tid til å gjøre festen min ordentlig istand og få gått en ekstra dag på skolen).

Nå gjenstår bare finesser og faktisk bestilling av turen, men det ser virkelig ut til å gå rette veien. Planlegging er fryktelig gøy når alt går i boks.

Mari og IKEA-besøk

I dag dro Onde-finnen og jeg til vidunderlige IKEA rett etter lunch. Det er og blir et av mine favorittsteder her i byen. 

Onde-finnen trengte ny kontorstol og jeg trengte diverse flytende til fjortisfesten min omtrent denne tiden neste måned. Det er jo bare oppskrift på suksess.

Som de verdensvante skandinavere vi er, strente vi forbi alle kineserne som tok lunchpausen sin på i sofaavdelingen (da det er ansett som et av byens roligste steder å være), og sakket ikke farten før vi kom til kontorstolavdelingen. Det skulle bli vårt uforstyrrede forsøksområde i tre kvarter.

Å finne en perfekt kontorstol er alt annet enn enkelt. Mange faktorer måtte tas hensyn til -hjulenes rullemulighet, setet, farge (merkelig nok sto ikke dette punktet så høyt på Onde-finnens liste), høydeforandringsmulighet, benas bevegelsesmulighet, gitarspillingsmulighet og pris.

Selv om jeg elsker IKEA utrolig høyt, må en ting sies. De har utrolig mange kontorstoler som er helt grusomme å sitte i. Fullstendig bak mål når det kommer til avslappningsmuligheter.

 

Uansett- etter en halv time satt vi igjen med tre forskjellige stoler. Snille (min favoritt -hallo, den er rosa!), Moses og Klamsby (som jeg av en eller annen grunn nå ikke finner på IKEAs hjemmesider). 

En time senere satt vi i å spiste soft-is og var storfornøyde. Onde-Finnen hadde kjøpt sin nye favorittstol (han endte opp med Klamsby) og jeg mine 3 liter vodka. Når enden er god, er allting godt.

Mari og vinens syklus

Denne uka er Mes Souliers Sont Rouges' sang Le Cycle du Vin nok en gang favoritten min. Den er bare så fantastisk morsom. Uansett hvor jeg er, får den meg alltid til å smile. Og synge med. Men bare innendørs, eller eventuelt etter at solen har gått ned, uten lyd og bare der det er mørkt nok til at andre rundt meg ikke kan se at munnen min beveger seg. Litt norsk er jeg da enda.

Hvis du har lyst til å høre den, finner du den nok på YouTube. Jeg kan dessverre ikke legge ut link til deg, for som tidligere nevnt er det noe vanskelig.

Mari og sekkeoppryddning

I kveld, da jeg pakket sekken klar for morgendagen, bestemte jeg meg for å rydde i ytterrommet. Jeg ble faktisk en smule forundret over mengden ting jeg klarte å dra ut. Hvorfor jeg har gått å båret disse tingene frem og tilbake de siste ukene (månedene), har jeg ingen anelse på.

Noen små forklaringer føler jeg likevel bør tas med.

iPoden ble lagt i sekken på vei hjem fra lunchen i dag, med ørepluggene stikkende ut, da jeg ikke hadde på meg klær med lommer der jeg syklet i 26 grader og sol.

Salmiakiposen er ikke min, den er nemlig Skogsjentas, men hun har en tendens til å "glemme" salmiakiposene hun drar med seg på skolen når hun går hjem etter de to første timene (hun skriver masteroppgave samtidig som hun er her, derfor tar hun bare de meste grunnleggende timene), til Onde-finnens og min store glede. I dag har jeg dyrt og hellig lovet Onde-finnen å ikke spise mer salmiaki hjemme, slik at vi har noe å se frem til i morgen.

Håndkremen er med meg uansett hvor jeg går. Sånn er det bare.

Trykkblyanten og blyet er med meg uansett hvor jeg går etter at jeg ble sittende mange timer på flyplassen i Amsterdam med et kryssordblad, men ingen blyant. Jeg løser enkelt og greit bare ikke kryssord med kulepenn, det blir å tro for godt om meg selv.

Diverse godteri er veldig greit å ha når jeg hver dag blir dødssulten rundt halv tolv. Det holder meg gående den siste halvtimen før lunch.

Pengepungen er en dyrebar gave fra Kosejenta, som alltid inneholder småpenger til kaffepausen.

Drikkepulverene har jeg vanskeligere for å forklare. Jeg har faktisk ingen anelse på hvorfor jeg går å bærer på det.

Hmm, jeg tror i grunnen konklusjonen ble at det meste må tilbake til sekken.

Mari og blomsterdrap

En av tingene jeg har lært ved å bo for meg selv er min evne til å ikke la noe stå i fred for lenge. Til innflyttningsfesten min fikk jeg, blandt en del andre ting, to kaktuser og en grønn bladplante (mitt ordforråd innen planteverden er, som du kanskje ser, noe begrenset). Mindre enn to uker senere lå kaktusen fra Onde-finnen i søpla. Det var ikke det at jeg ikke likte den. Den var bare død. Dødsårsak: alt for mye vann.

Jeg trodde liksom det skulle være "umulig" å drepe kaktuser, så det uforsette drapet på Onde-finnens kaktus var en kraftig knekk på selvtilliten min.

Torsdag 19. mars var jeg på IKEA igjen. Blandt de livsviktige tingene jeg kjøpte var også to blomsterplanter. En fin lilla en, og en litt mindre fin rosa en. To dager senere hadde alle blomstene visnet.

Jeg visste nå om min tendens til å overvanne, men denne gang var jeg helt uskyldig. Derfor løp jeg til vasken med plantene i hendene og satt på kranen. Don't you die on me!

Blomstene kom seg megakjapt, og i noen dager var alt bare fryd og gammen. Helt til det skjedde igjen. Og igjen. Og igjen.

Etter en stund sluttet trikset med å gi vann å virke. Jeg sitter nå sønderknust med to døde planter jeg ikke får meg til å kaste, da det kanskje etter en liten stund går an å prøve med førstehjelp igjen.

Kanskje det var like greit at jeg ikke kjøpte den labrador retriver valpen jeg hadde så uendelig lyst på da jeg var i Nanchong i januar.