I helgen var jeg i Beijing. Det var en super helg, hvis man bare ser bort i fra at det var iskaldt bare man stakk nesetippen ut døren, og at jeg ble syk. Men det var ikke det jeg hadde planer om å skrive om. Fokuset ligger nemlig på hjemreisen.
Det var selvsagt kjipt å reise fra Beijing, for det er en ganske kul by. Likevel, da jeg satt i flyet på vei hjem og flyvertinnene stoppet filmen min (The Painted Veil) for å si at vi nærmet oss Chengdu, og at TVene våre derfor ble koblet ut, var det en slags lykkefølelse som gikk gjennom meg.
Vi kom inn i terminalen, og fikk se at det regnet katter og hunder utendørs. Det var 11 grader og regn. Lykke.
Jeg ventet i taxikøen i et kvarter, og hele veien hjem pratet taxisjåføren om løst og fast. Etter en stund så jeg blokken min tårne seg opp foran meg. Følelsen av å være hjemme.
Inni leiligheten var det like varmt som utenfor, 11 grader. Gulvet var iskaldt, stuebordet var iskaldt og badet føltes som nordpolen. Ingen tok imot meg og ønsket meg velkommen hjem, frokostskuffen var tom og alt var stille. Likevel var jeg hjemme. Det var helt fantastisk.
Nå gleder jeg meg til å dra hjem til Norge. Jeg elsker å komme hjem og ikke være alene.
Lurer forresten litt på hvordan The Painted Veil ender. Har en viss anelse, men hadde vært fint å slippe å lure.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar