Mari og spicy kylling

I går kveld fikk jeg plutselig lyst på take out mat, og når det kommer til mat er ikke Godgutten vanskelig å be. De få gangene vi bestiller mat hjem har det alltid vært frityrstekt kylling, som egentlig er ganske godt. Likevel ville jeg prøve noe nytt, og ga Godgutten frie tøyler til å bestille. Noe som viste seg å ikke være en god idé.

Det mannen i kyllingsjappa beskrev som søt kylling med litt smak, viste seg og være dødelig sterk kylling som selv Godgutten slet med å spise. Lippene mine var i full fyr og flamme, og etter den andre biten og to glass melk, måtte jeg se meg slått. Gudgutten klarte å spise en god del, men vi endte opp med å kaste over halvparten. Tro meg når jeg sier at det er siste gang vi kommer til å bestille noe "med smak" på.

Mari og tordenstormer

Det er sjelden jeg er redd for hardt vær, men i natt hører definitivt til de sjeldne. Rundt klokken tre i natt våknet vi av et sinnsykt rabalder utenfra. I overkant av et tordennedslag i sekundet og et lysshow uten like, i tillegg til at det virket som om værgudene kastet digre bøtter med vann om gangen. De få sekundene det ikke kom lynnedslag, hørte vi flere titalls bilalarmer som hadde blitt satt av av nedslagene. Og selvfølgelig var det en vind som virket utav denne verden.

Midt oppi alt dette hørte vi noen metallyder, som om noen prøvde å åpne ytterdøren vår fra utsiden. For å si det mildt, var jeg livredd.

Det at vi sov med alle vinduene åpne, gjorde nok at lyden virket ekstra høy. Med en gang Godgutten lukket soveromsvinduet, virket det hele litt bedre, men metallyden fortsatte. Jeg satt med nødnummeret ferdigtrykket inn i mobilen mens Godgutten listet seg ut for å sjekke. Han kom tilbake smilende. Det viste seg at vinden holdt på å flytte på vinduene på terassen (nederste bildet), men siden de er så tunge og vansklige å flytte, kom lyden ut. Godgutten lukket dem helt, og verden ble nesten stille.

I dag er terassen fullstendig oversvømt, og klærne som hang til tørk skal få seg en ny tur i vaskemaskinen. Ellers er alt som det var. Heldigvis.

Mari og grønn hvitløk

Her i forrige uke fant jeg på at jeg ville lage mexicansk lasagne. Vi spiser ganske mye mexicansk mat her i huset, og bruker enda mer hvitløk, men denne gang skjedde noe som aldri har skjedd før. Hvitløksbitene hadde blitt grønne iløpet av steketiden. Og nå snakker jeg ikke bare om et grønt skjær -de var blitt knallgrønne. Smaken var også noe annerledes, litt sterkere og litt surere enn hvitløken vi har på pizzaen pleier å være.

Jeg kan nok finne ut hvorfor dette skjedde ved et kjapt Google-søk, men små mysterier må vel få være igjen i hverdagen. Glemte å ta bilde, men jeg lover at jeg ikke lyver.

Mari og snacks

Sent i gårkveld fant jeg ut at jeg hadde lyst på noe å spise, så jeg dro med meg Godgutten på butikken. Jeg fant ganske fort frem til at det var nektariner og en diger pære jeg trengte, men som alltid når vi er på butikken, fant Godgutten noe kjempegodt han absolutt måtte ha. I gårkveld var det (og jeg vet dette høres helt feil ut på norsk) puppesuppe.

Som i sommerfuglpupper. Vet ikke helt hvor lett det er å se det, men se for deg dette sammen med grønnsaker i en suppe. Vet ikke hvor nødvendig det er å si det, men jeg smakte ikke.

Mari og I'm Da One

Uansett hvor man bor i verden er det vanskelig om ikke å like, så iallefall å ikke tolerere musikk du hører ofte. Dette vet jeg dessverre mye om, da mye av musikken jeg hører på nå er musikk jeg ville kvelt meg selv for, om jeg hadde visst dette kom til å skje for fem år siden.

Koreansk musikk har de siste årene vært det største og beste i Øst-Asia, og jeg skal være enig i at det er mye bra. Likevel er det enkelte deler av det hele jeg håper jeg aldri kommer til å forstå: Musikkvideoene.

Som den Eat Your Kimchi-fanen jeg er, ser jeg det meste de legger ut, og selvfølgelig KpopCharts Update'en som ble lagt ut her tidligere i uken. Og jeg priser meg heldig for at jeg ble like forvirret av denne videoen til Jo Kwon som Martina og Simon. Ellers hadde nok alt håp vært ute.

Det er bare altfor mye. Av alt.

Mari og en måned

I dag er det akkurat en måned til bryllupet. En måned, en time og ti minutter, for å være helt eksakt. Kjolen er bestilt, alt er i orden på stedet bryllupet holdes, og liste opp og liste ned er skrevet om de fleste detaljer. 

Den første gjesten kommer om 25 dager, seks timer og fem minutter, før skredet av gjester kommer fra Norge de fire følgende dagene. Jeg tror jeg kommer til å få se mer av IIA enn noen gang før, da alle over seksti, pluss den første gjesten skal hentes. Ikke det at det er så mange over seksti som skal være med, men å komme seg gjennom passkontrollen tar tid, og så skal bagasjen hentes, og jeg er av dem som heller kommer 20 minutter før flyet har landet, enn 20 minutter etter.

Heldigvis er Godgutten jeg skal gifte meg med, og ikke en likesinnet kontrollfrik planlegger. Det kunne blitt stressende.

Jeg tror alt kommer til å gå fint, jeg.

Mari og ikke så irrasjonell likevel

Fy søren. Det er sjelden jeg skriver to innlegg på en dag, men noen få ganger er det rett og slett nødvendig. Det er mindre enn to uker siden jeg skrev om min irrasjonelle frykt for slanger, og hva tror du var i nyhetene i dag?

Ved metroens City Hall Station var det i går en eier som klarte å glemme sitt kjæledyr, en slange, igjen på toget, noe som skapte litt kaos.

Fy søren, seier jeg. Noe så utrolig typisk. At jeg nå ikke lengre kan ta metroen uten å være redd var noe unødvendig. Godgutten sier det bare var en koseslange, en snill en, uten gift, men det er jo ikke det som har noe å si. Jeg sier det igjen, fy søren.