På søndag etter jobb, så jeg en lapp som hang på døra som leder inn i bygningen. "Strømstans i morgen (mandag) bla bla bla". Jeg tenkte ikke særlig over saken, da jeg skulle ha skole til halv fire dagen etter.
Seks minutter over åtte mandag morgen røk all belysningen min. Det tok to sekunder for mye før jeg husket lappen nede, men siden jeg var på vei ut, brydde jeg meg ikke videre.
Nærmere kvart på fire kom jeg hjem etter en time fra Helvete (et et-poengsfag med totale suppegjøker, som jeg selvsagt må ta). Jeg kikket med fornyet interesse på lappen på døra. "Strømstans i morgen (mandag) fra 08:30 til 18:30." Åherregud, tenkte jeg. Ingen internett før halv sju.
I mangel på andre ting å gjøre (det er skremmende mange ting man ikke tenker over at man trenger strøm til), fant jeg fram Marian Keys boka som jeg nærmet meg slutten på. Jeg satt å leste i noe som kjentes ut som en evighet, mens dagslyset stadig ble dimmere. Tre minutter over seks kom imidlertidig strømmen tilbake, så plutselig ble leselyset kjempebra, og da hev jeg selvsagt fra meg boka.
Men så, førti minutter senere forsvant strømmen igjen.
Jeg ble helt paff og hadde noen Dumme-Dumme-Kina-Jeg-Hater-Deg-minutter, før jeg fortsatte å skrive skoleoppgaven slik jeg hadde holdt på med. Etter en times tid var alt dagslys borte, og jeg satt der i bekmørket. Det var ikke før jeg veltet brusflaska mi at jeg kom på at jeg burde tenne telys. Men først gikk jeg ned på kontoret å spurte når de regnet med at strømmen ville vende tilbake. Det visste de selvsagt ikke.
22 telys og et Spritefritt gulv senere ga jeg opp tanken på å fortsette med skoleoppgaven, da jeg ikke visste hvor lenge laptopbatteriet kom til å vare, i og med at strømmen aldri ville komme tilbake (det er ikke alltid like lett å holde moralen oppe når Kina er slem), så jeg fant fram igjen Marian Keys-boka. Jeg satt å leste til halv 12, halvt i håp om at strømmen skulle vende tilbake, slik at jeg kunne legge meg i godt humør, men gang ei.
Klokken kvart på seks i dagmorges våknet jeg at et plutselig lys i ansiktet. Strømmen var tilbake. 12 timer etter den skulle vært det. Bedre sent en aldri, tenker du kanskje. Kina, noen ganger er du en skikkelig dust, tenkte jeg, og trakk dyna langt over hodet.
Seks minutter over åtte mandag morgen røk all belysningen min. Det tok to sekunder for mye før jeg husket lappen nede, men siden jeg var på vei ut, brydde jeg meg ikke videre.
Nærmere kvart på fire kom jeg hjem etter en time fra Helvete (et et-poengsfag med totale suppegjøker, som jeg selvsagt må ta). Jeg kikket med fornyet interesse på lappen på døra. "Strømstans i morgen (mandag) fra 08:30 til 18:30." Åherregud, tenkte jeg. Ingen internett før halv sju.
I mangel på andre ting å gjøre (det er skremmende mange ting man ikke tenker over at man trenger strøm til), fant jeg fram Marian Keys boka som jeg nærmet meg slutten på. Jeg satt å leste i noe som kjentes ut som en evighet, mens dagslyset stadig ble dimmere. Tre minutter over seks kom imidlertidig strømmen tilbake, så plutselig ble leselyset kjempebra, og da hev jeg selvsagt fra meg boka.
Men så, førti minutter senere forsvant strømmen igjen.
Jeg ble helt paff og hadde noen Dumme-Dumme-Kina-Jeg-Hater-Deg-minutter, før jeg fortsatte å skrive skoleoppgaven slik jeg hadde holdt på med. Etter en times tid var alt dagslys borte, og jeg satt der i bekmørket. Det var ikke før jeg veltet brusflaska mi at jeg kom på at jeg burde tenne telys. Men først gikk jeg ned på kontoret å spurte når de regnet med at strømmen ville vende tilbake. Det visste de selvsagt ikke.
22 telys og et Spritefritt gulv senere ga jeg opp tanken på å fortsette med skoleoppgaven, da jeg ikke visste hvor lenge laptopbatteriet kom til å vare, i og med at strømmen aldri ville komme tilbake (det er ikke alltid like lett å holde moralen oppe når Kina er slem), så jeg fant fram igjen Marian Keys-boka. Jeg satt å leste til halv 12, halvt i håp om at strømmen skulle vende tilbake, slik at jeg kunne legge meg i godt humør, men gang ei.
Klokken kvart på seks i dagmorges våknet jeg at et plutselig lys i ansiktet. Strømmen var tilbake. 12 timer etter den skulle vært det. Bedre sent en aldri, tenker du kanskje. Kina, noen ganger er du en skikkelig dust, tenkte jeg, og trakk dyna langt over hodet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar