Det verste med å bo i utlandet, langt fra familie og venner, er jul og 17. mai. Og av de to må jeg innrømme at 17. mai er aller verst. Man finner alltid andre som også feirer jul hjemmenfra, og har lyst til å dele deres tradisjoner og lage en jul med blandingstradisjoner. Men å være en av tre nordmenn i Chengdu er til tider noe ensomt.
Selv om den årlige norske festen gikk av stablen lørdag kveld, med norsk musikk strømmet som ut av høyttalerne og mitt digre norske flagg som hang på veggen, var det ikke mer enn en fest. Å se VG og Dagbladets nettsider iløpet av den 17. var hjerteskjærende, og da jeg hørte nasjonalsangen var min første innskytelse å gjemme meg under dynen og la tårene strømme fritt. Heldigvis var jeg en smule opptatt med skole, vaffler og bursdagsparty til å tenke så mye på alt det fine som skjedde i Norge.
Så en liten "oppmuntring" til mine bekymrede foreldre: Det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake til Norge etterhvert. Bunads- og 17. maisavnet er for stort.
Selv om den årlige norske festen gikk av stablen lørdag kveld, med norsk musikk strømmet som ut av høyttalerne og mitt digre norske flagg som hang på veggen, var det ikke mer enn en fest. Å se VG og Dagbladets nettsider iløpet av den 17. var hjerteskjærende, og da jeg hørte nasjonalsangen var min første innskytelse å gjemme meg under dynen og la tårene strømme fritt. Heldigvis var jeg en smule opptatt med skole, vaffler og bursdagsparty til å tenke så mye på alt det fine som skjedde i Norge.
Så en liten "oppmuntring" til mine bekymrede foreldre: Det er ingen tvil om at jeg kommer tilbake til Norge etterhvert. Bunads- og 17. maisavnet er for stort.
1 kommentar:
Høres bra ut!
Legg inn en kommentar