Jeg merker jeg har bodd lenge på et sted der alt skjer i morgen.
I dag skulle jeg hente det nye passet mitt på den lokale politistasjonen, så med hentelapp og det gamle passet i hånden, satt jeg meg pent ned i trappen i venterommet (alle stolene var opptatt) og ventet. Det er ikke kølappmaskin der lengre, så du må følge litt med hvem som satt der da du kom og hvem som kom etter, men når det bare er en håndfull mennesker der, er det ikke akkurat en stressende situasjon.
Jeg tror jeg hadde vært der i fire minutter før noen klagde høylytt over mangelen på kølappmaskinen. En eldre dame mente det var fullstendig håpløst og resultatet var helt kaotisk. På dette tidspunktet var vi sju mennesker som ventet i kø.
To minutter senere brøt helvete løs.
Det var nemlig en noe distré jente som stillte seg i kø fremfor døren istedenfor å sette seg ned. Fullstendig krise, med andre ord.
En fyr på min alder trampet bort til henne, sa klart ifra at det var et slags køsystem der, og hun måtte vær så god stille seg bakerst. Jenta ble noe forvirret, ba om unnskyldning, og satte seg pent på en stol.
Den eldre damen som tidligere hadde beklagd seg over systemet, meddelte at vi nå skulle danne en ordentlig kø, en for dem som skulle ha pass, og en for alle de andre. Systematisk spurte hun alle ut om når de kom, og hva de skulle.
Hele tiden satt jeg på trappetrinnet mitt og lo inni meg. Jeg brydde meg døyten om når det var min tur, bare jeg fikk hentet passet mitt før stengetid, noe som ga meg halvannen time. Det er virkelig en fin følelse å vite at bagatellproblemer ikke går inn på meg i hele tatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar