Mari og hjerteverk

Mitt år i Kina renner ut fortere enn jeg trodde var mulig. Skoleåret sluttet på torsdag, og det er nå tiden for alle å dra tilbake til sine respektive hjemland.

I går kveld feiret det Vakre Skjellet sin bursdag på The Sultan (tyrkisk restaurant), og samtidig var det et farvelselskap for alle vennene i klassen og de vennene vi har utenfor skolen. Det var utrolig koselig, og hadde det ikke vært for at jeg på en eller annen måte klarte å slette alle bildene på kameraet mitt, hadde jeg hatt bevis for det også.

Takket være frisøren min som absolutt ville vaske gjennom håret mitt tre ganger (standard prosedyre) var jeg den siste som ankom restauranten, men det gjorde ikke så mye. Maten var utsøkt, og gratis alkohol er alltid en vinner.

Allerede klokken ti på kvelden begynte Skogsjenta og jeg å gråte, da slo oss at vi nå skulle reise tilbake til Skandinavia (Skogsjenta drar tilbake hit i august for å ta et semester til), og livet som vi kjente det ville bli helt forandret. Vi klarte å ikke la det gå alt for langt, og etter bare få minutter klarte vi å le av hvor håpløse vi var.

Koreanerene skulle med nattflyet til Seoul, og da Godgutten sa farvel ble det ny tåretokt. Han er bare verdens beste koreaner.

Etter The Sultan stengte klokka tolv gikk turen videre til Le Café Panam(e), hvor vi fortsatte å prate og drikke. Skogsjenta måtte dra hjem tidlig (to-tiden, om jeg ikke husker feil), da hennes fly skulle gå åtte timer senere. Vi klarte å la være å gråte, da vi ser hverande i Jyväskylä om noen uker, men det var hardt å se henne dra.

I fire-tiden gjorde det Vakre Skjellet seg klar til å gå, men det ble alt for mye for meg. Jeg brast ut i fullstendig gråt, og klarte ikke å slutte selv etter at hun hadde dratt. Vi har nemlig ingen anelse på om vi noen gang treffer hverandre igjen, og selv om vi sannsynligvis treffes en dag, er det hele helt uvirkelig. 

Nå sitter jeg igjen og gråter med et verkende hjerte, og fortviler over at året mitt i Kina er forbi, for alt jeg kommer til å gå glipp av ved å reise tilbake til Norge og alle de fantastiske menneskene jeg ikke kommer til å kunne være i nærheten av. Jeg skal selvsagt tilbake hit, men det kommer da til å være mange andre mennesker, og den vennegjengen jeg har hatt nå er fullstendig umulig å komme med en oppfølger på.

Jeg er klar over at å gråte ikke hjelper, men akkurat nå finner jeg ingen annen måte å gjøre bukt med den smerten som sitter dypt i meg.