Mari og det å være heldig

Planen for fredag kveld var å sitte hjemme å lese Harlan Coben boka mi. Den planen fungerte i omtrent en time -så mottok jeg en SMS fra Skogsjenta med oppfordring om å komme meg til Le Café Panam(e) raskest mulig. Jeg tok oppfordringen på strak arm, og møtte mine finske venner en halvtime senere. 

Jeg vet ikke helt hva jeg planla for kvelden/natta da jeg dro ut, men da jeg våknet morgenen etter, var jeg rimelig sikker på at det som hadde skjedd kvelden før, ikke var det jeg hadde sett for meg.

For å si det sånn, den eneste gangen jeg noen gang har følt meg like dårlig var morgenen etter KrokkFest 08, da jeg forøvrig klarte å miste lommeboka på bussen (som jeg nesten kom for sent til) til Vikedal. Følelsen av déjà vu var ikke en god en.

Jeg har en vag følelse av at jeg tenkte "shit, jeg har mistet lommeboka. Dette kommer til å svi i morgen" da jeg kom hjem natt til lørdag, men det kan også ha vært en drøm (det jeg stusser litt mer på, er hvordan jeg kom meg inn den første døra, den hvor jeg trenger et nøkkelkort for å åpne; nøkkelkortet som jeg bekvemt nok har liggende i lommeboka til enhver tid).

Uansett om det var en drøm eller ikke, jeg hadde rett. Det var temmelig kjipt å våkne opp å huske at uten Visa-kortet ble det noe vanskeligere å betale husleiga. Og skolepengene. Og flybilletten til Beijing.

Det ble en del skjellsord til meg selv over hvor dum jeg hadde vært, kan du si.

En kjapp samtale hjem til Norge gjorde ting noe bedre. Det var ikke krise om kortet var mistet, jeg måtte bare få sperret det, så skulle alt gå så fint, så. For sikkerhetsskyld, kunne jeg jo gå tilbake til Panam(e) å spør om de hadde funnet noe, men jeg burde ikke ha for høye forhåpninger. Jeg er jo i Kina, liksom.

Timene før Panam(e) muligens kunne åpne (åpningstider er ikke min sterkeste side), var lange. Å bare kunne sitte i sofaen som en slags potet på grunn av bakfylla, gjorde virkelig ikke ting bedre. 

I 6-tiden begynte jeg å rusle ut. I starten vurderte jeg å ta en taxi, men da alle sammen var opptatt, fant jeg ut at det egentlig var noe terapeutisk over å gå de 3-4 km det er fra 世纪朝阳 til 科华北路. Pilen lå klar i lomma, men jeg lot ham få fred. Jeg kan ikke huske sist jeg frivillig gikk rundt alene her i byen uten musikk på ørene, men det var utrolig herlig.

På veien så jeg for meg alle mulige slags scenarioer, alt fra gleden jeg ville oppleve om jeg fant lommeboka igjen, til oppgittheten som ville skylle inn over meg om jeg ikke gjorde det.

Jeg kom fram til plazaen der Le Café Panam(e) holder til, og gikk sakte opp trappen. Jo nærmere jeg kom, jeg saktere gikk jeg. Jeg kom fram til vinduet, så mennesker på innsiden, og gikk inn. 

Jeg kjente bartenderen igjen fra tidligere, og begynte å forklare;

"Jeg var her i går kveld, og nå.."

Lenger kom jeg ikke før han snudde seg, tok ut noe fra den ene vinhylla og holdt det opp. Lommeboka mi.

Han flirte. "Det er bilde av deg på Visa-kortet ditt, så jeg regnet med å se deg igjen. Du bør passe bedre på sakene dine, du har masse penger oppi her".

Jeg ble stående målløs i noen sekunder før det hele kom over meg. Lommeboka mi. Lommeboka mi! 

Jeg takket om og om igjen, og gikk fornøyd ut igjen. Rett bort på Subway og så taxi hjem. Det var nesten som om jeg fortjente det.

Og nei, neste gang jeg går ut, blir ikke Visa-kortet med. Det hadde liksom blitt for dumt.