Jeg er glad i ost. Spesielt Norvegia. Og Gudbrandsdalsost. Ikke flere, egentlig. Selvfølgelig, jeg kan spise andre oster, men de har som oftest en bismak jeg ikke helt setter pris på.
Litt dumt er det derfor at jeg har fått meg en del franske venner her. Franske venner som elsker ost.
Rett etter jul spiste vi kinaversjonen av raclette (stekepanne istedenfor skikkelig utstyr, som tydeligvis er umulig å få tak i her). Det smakte helt ok. Smeltet ost på kokt potet. Helt spiselig, men det var i grunnen alt.
I gårkveld fant M. Jazz ut at han skulle invitere en gjeng (der jeg var inkludert) over på fondue de fromage, eller hva det nå heter. Som du kanskje allerede har gjettet, så har jeg ikke funnet en ny favorittrett. Denne gangen var osten smeltet i en gryte, tilsatt hvitvin, og så skulle vi dyppe små brødbiter oppi denne sausen og spise det etter hver. Høres kanskje ikke så ille ut, men når du ikke er spesielt glad i smaken på osten, forsvinner gleden litt, kan en vel si.
Men høflig som jeg er, spiste jeg nesten ti brødbiter (holdt ikke telling, men føltes som 100, så regner med det var omtrent ti) og stappet i meg store mengder saucisson for å gjemme ostesmaken. Vellykket.
Da jeg gikk hjem noen timer senere var jeg stappmett, men ikke nødvendigvis på en veldig god måte. Jeg tok meg selv i å lure på hvorfor mine franske venner skulle være så fryktelig glade i ost, men fant ut at det var vel nettopp derfor. Sånn går det når en finner seg venner fra et land der ost og vin er dagligdagse ting.
Jeg har forresten ikke begynt å drikke vin. Selv om jeg blir tvunget til å smake innimellom, lar de meg som oftest sitte der med ølglasset mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar