Mari og frustrasjon

Du vet den irriterende personen som alltid befinner seg på steder som kaféer, flyplasser e.l. som kjefter og skriker inn i telefonen? I dag var det meg. Tingen er bare at når jeg blir skikkelig sinna begynner jeg å gråte som en foss.

Du ser det, i dag skulle være den fantastiske dagen da Frøken Mexico skulle ankomme Chengdu, og vi skulle spise Relish til lunsj, ta massasje, ha japansktimer og spise kinesisk McDonaldsmat. Det ble bare ikke sånn.

Jeg sto å ventet på flyplassen og så flere og flere bli gjenforent med sine kjente og kjære, og tenkte på det øyeblikket jeg skulle gi en diger klem til Frøken Mexico og ønske henne velkommen til Kina. Etterhvert som det ble færre og færre ventende rundt meg, begynte jeg å trippe nervøst. Hun ville vel ringt dersom hun ikke nådde flyet?

Noen minutter senere ringer telefonen min. Kinesisk nummer, så jeg forventet noen som hadde ringt feil.

Mann: Hei, er dette Mari?
Mari: Ja..?
Mann: Skulle du hente en venninne på flyplassen i dag?
Mari: Ja..?
Mann: Du ser det, hun er syk, så hun blir kjørt til et sykehus nå.
Mari: HVA?! Hvor er hun? Hun kan ikke være alene! Hun snakker ikke kinesisk! Ta meg til henne, NÅ!
Mann: Nei, det kan ikke la seg gjøre. Hun blir satt i isolat, ser du.
Mari: Så sett meg i det samme f*ens isolatet! Hun kan ikke være alene i Kina! Da finner jeg henne aldri!!
Mann: Nei, det er imot reglemanget.
Mari: Det driter jeg i!
Mari: (begynner å gråte) Hun kan ikke være alene i Kina! La meg få treffe henne!
Mann: Eeee, snakk med hun her isteden.
Dame: Kan jeg hjelpe deg?
Mari: Ta meg til venninnen min! Nå!
Dame: Men..
Mari: Ikke noe "men", NÅ!
Dame: Hvor er du nå?
Mari: Internasjonal ankomst.
Dame: Vent der i to minutter.

Jeg sto å tørket tårer i et par minutter til en liten dame kom ut med et ark med mitt navn på.

Dame: Mari?
Mari: Hvor er venninnen min?
Dame: Er du villig til å samarbeide?
Mari: Selvsagt.
Dame: Følg etter meg.

Vi gikk en liten stund før vi stanset.

Dame: Ok, du ser det.. Du kan ikke være i samme rom som venninnen din. Og du må ha på deg mundbind. Og plastikkhansker. Og du må slutte å gråte. Du er villig til å samarbeide, ikke sant?
Mari: Jada, jeg har jo sagt det.

Å få se Frøken Mexico igjen for første gang på fire måneder men ikke få lov til å gi henne en klem, var grufullt. Å se henne sitte der med mundbind, omgitt av leger var derimot litt morsomt.

Vi kunne ikke annet enn å le av situasjonen, men seks timer i isolat er ikke noe som frister så veldig etter et døgn på reis.

Jeg fikk ikke lov til å være med i ambulansen (teite regler), men måtte ta taxi etterpå. Heldigvis fikk jeg lov til å gi Frøken Mexico en kinesisk mobil, slik at vi kunne holde kontakten.

Å sitte seks timer utenfor et sykehus tar ikke helt av. Å sitte seks timer inne på et isolat må være et av mine største mareritt. Spesielt uten tråløst nettverk.

Da klokken nærmet seg seks (det hele begynte rundt tolv på formiddagen), gikk jeg opp i fjerde etasje å spurte hvordan det lå an, og når hun kunne få slippe ut. Jeg fikk til svar at de ventet på en telefon fra labratoriet, og etter all sannsynlighet ville hun være ute om en halvtime. Sånn for sikkerhetsskyld kunne jeg ringe 114 å spør på laberatoriet selv. Jeg satt Demografen på jobben, og et par minutter ringte han meg opp igjen.

Demografen: Jeg har snakket med dem..
Mari: Hva sa de, hva sa de??
Demografen: Alle labratoriefolkene har gått hjem for dagen, så dere må vente til i morgen.
Mari (begynner å strigråte): Nei. Nei! NEI!!
Demografen: Jeg sa til dem at det hastet veldig, men det gikk ikke.
Mari: Men hvorfor i helvete kan ikke en av de forbannede sykepleierne gå å sjekke de jævla resultatene?! Jeg står jo å ser på det fordømte labratoriebygget nå; jeg skal faen meg gå å sjekke de faens resultatene selv! Forbanna dritsystem!
Demografen: Øh.. Eem.. Eh.. Beklager, men det er ingenting å gjøre. I morgen tidlig!

Det tok meg fem minutter å roe meg nok ned til jeg klarte å ringe Frøken Mexico for å forklare hva som stod på. Hun var omtrent like frustrert som meg, bare uten banneordene.

Jeg kom hjem nedbrutt og alene, men gikk til japansktimen for å ikke bare sitte hjemme å sutre. Etter timene sendte jeg melding til Demografen og spurte om han hadde funnet ut noe mer. Det hadde han. Igjen ble jeg på grensen over sint.

Demografen: Jeg har sjekket litt rundt, og det viser seg at mange kinesere blir holdt i fem til sju dager.
Mari: HVA?! Men hva om resultatene er negative?!
Demografen: Hvis de er negative er det ingen problem. Da ser du henne nok i morgen ettermiddag.
Mari: Ettermiddag?! Hva i helvete er galt med disse idiotlegene?!
Demografen: Du trenger ikke bli så sint, legene gjør så godt de kan.
Mari: Når det ligger folk på isolat og labratorierottene går hjem for dagen før de sjekker resutatene på prøvene, gjør de ikke så godt de kan. Jeg hater dette systemet!
Demografen: Ja, systemet kan være litt kjipt. Vent til i morgen å se hva som skjer.

Etter sinnet har lagt seg, sitter jeg igjen å gråter. Det var ikke sånn Frøken Mexicos ferie skulle begynne.