Mari og ekte kjærlighet

Jeg elsker musikk. Dette er nok ikke en overraskelse for dere som kjenner meg, men jeg elsker virkelig den sære musikken min. Jo høyere, jo bedre (til mine naboers fortvilelse). 

Den skuffer aldri, og klarer alltid å få meg i godt humør, bare ved å være der. Som lyd når jeg kjenner meg alene, som en trøstende venn når jeg savner noe, som en ekstra arm (eller to) når jeg gjør kjedelige ting som å vaske opp eller rydder, som kunnskap når jeg virkelig hører etter på tekstene eller som inspirasjon når hodet er tomt.

Det går mye i den samme gamle musikken jeg har hørt på de siste årene, og nå i desember også julemusikk. Likevel ser topp 10 omtrent slik ut om dagen: 

1. The Dø - Unissasi Laulelet
2. Emmanuel Moire - Mon Essentiel
3. Moody Blues - The Voice
4. Dionysos - Song for Jedi
5. Wolfmother - Tales
6. Joshua Radin - No Envy, No Fear
7. Carla Bruni - Quelqu'un m'a Dit
8. Arctic Monkeys - I Bet You Look Good On the Dancefloor
9. Andrew Bird - Nervous Tic Motion of the Head to the Left
10. Oslo Gospel Choir - Julenatt

I går fikk jeg kjennskap til en ny gruppe. The Dø, kaller de seg. Det er en fransk-finsk duo, og helt siden jeg hørte den, har jeg gått rundt å nynnet på "Unissasi Laulelet", det eneste finske innslaget på CDen. Den er ganske enkelt genial. Skogsjenta fortalte meg at det hørtes ut som tradisjonell finsk musikk. Nå sitter jeg derfor med en trang til å dra til Finland.

I dag sang vi på skolen. 茉莉花 (Moli hua, jasmin blomst), het sangen. Har ikke sånn enorm kunnskap om kinesisk musikk (min eneste kinesiske CD ga jeg bort til Skogsjenta som hjelp til å ikke glemme alt kinesisken når hun sitter i en sauna i Finland og stapper i seg Tyrkisk Pepper), men denne her var ganske søt. Er ikke helt stø på tonen enda, og YouTube-søk ga bare versjoner av sangen som var helt annerledes enn den lærer Luo lærte oss i dag. Men bare vent. Til jeg kommer hjem, sitter den. Gru dere.